Festivalstemning

Det er Barents Spektakel. I fjor, da det var Barents Spektakel, døde pappa. Så det fikk jeg ikke med meg. Nå har det gått så lang tid at folk forventer noe annet av meg enn at jeg hele tiden vender tilbake til at dette er noe som har hendt i livet mitt. Og de forventer noe annet enn at det skal påvirke meg, fortsatt. Det merker jeg. Men for meg er pappa nettopp død. Han er så nettopp død at det nesten ikke har hendt enda, jeg kan kanskje enda avverge det.
Det er helt umulig å ha en død pappa.

I dag har jeg vært på lunsjkonsert i kirka. Jeg kan ikke huske sist jeg var i kirka for noe annet enn begravelse. Jeg er jo ikke religiøs, så jeg har jo ikke noe der å gjøre. Men det var en veldig fin konsert. Gammel musikk er så deilig komplisert. Det skjer tusen ting på en gang. Og jeg tenkte på tro, som fascinerer meg sånn, kommunistbarn som jeg er. Og solen skinte inn gjennom vinduene av farget glass og lagde mønstre på veggen som man ikke kan se i glasset. Og orgelpipene durte i brystet.

Så har man jo en viss oppmøteplikt da, når det er samtidskunstfestival og man er en av byens fire kunstnere, men jeg kommer ikke helt til å klare å oppfylle den. Se første avsnitt. Men jeg fikk med meg ett sekund av åpningen. Første tone. Da fikk Jendor hetta. DET E SUMMELT! Æ VIL HJEM Å LEKE! Og så hylskreik han, han var så redd. Han gråter aldri, så vi lot som ingenting (=det er ikke farlig) og gikk rett hjem. Ja. Men det var visst bra.

Jeg skal glede meg over det jeg får med meg, om det blir med den ene lunsjkonserten. Resten blir som det blir.