3xvent

Jeg går og venter på at det ikke lengre skal være nattefrost så jeg i det minste kan sette georginen og tagetesen ut i drivhuset. Persillen står der allerede. Kiwiplantene tror jeg egentlig kunne flyttet ut men det er Jendors porsjekt så jeg tar ingen sjanser. Og astersen og blodbegrene og erteblomstene og sommerstokkrosene.

Det er fullt i vinudkarmene. 

Det ser ut til at det skal være varmegrader i hele natt (hva mer forlanger man egentlig av sommeren?) men om et par dager er det mer utrygt igjen.

 

I det minste er jeg ferdig med å vente på siste del av vekurset! Altså jeg tror vi har holdt på i fire år. Jeg tuller ikke. Da vi skulle være ferdig ble det pandemi. Jeg var jo ferdig å montere beltene mine, men jeg ville se hvordan de andre monterte sine og dessuten er det vel fint å være i et vevfellesskap og å få noen siste tips fra instruktøren. Folk her tror at jeg er helt i veveliten i Sápmi så de blir overrasket om jeg også dukker opp på kurs, men det er vel mer det at jeg vever ganske mye, ikke at jeg er så fryktelig mye flinkere enn alle andre akkurat. Men jeg kan faktisk veve med hovler, det er det visst bare ca tyve stk som kan. Totalt. 

 

Min siste vent er lukten av håret mitt. Jeg har akkurat dusjet og så fant jeg en vareprøve på en krøllekrem jeg ikke hadde testet men bare spart og/men jeg vet ikke om jeg klarer å venne meg til lukten. Veldig mange krøllekremer har akkurat denne lukten så det er vel en aktiv ingrediens eller noe. Det lukter litt blandng av sukkerspinn og måsefjær.

Jeg venter på at den skal...lette.

Stresspulstekst, myte og livsløgn

Jeg holder jo på med dette kontorbygget i Oslo. Om en måned skal jeg levere første forslag. Men før det skal jeg ha en utstilling i Bergen. Arrangøren der ville gjerne ha tittel i dag, men jeg har overhodet ikke begynt på kunsten. Så det vet jeg jo ikke. Jeg må begynne å tenke litt på den. Tittelen, men jeg mener egentlig utstillingen. Jeg må også sende den til Bergen. Da må jeg vite hva jeg skal sende, pakke det og sørge for at det blir sendt. Så må jeg faktisk dra til Bergen og lage utstilling og deretter må jeg komme hjem og fortsette på kontorbygg i Oslo. Så må jeg dra til Oslo for et møte om kontorbygg og så kommer mann og barn til Oslo for da skal vi ha ferie. Hvor kort ferie kan man forsvare å ha? For seks uker etter første møte skal jeg levere siste forslag og innimellom der kanskje man vil ha et møte. Og så kommer søster og mann og niese hjem, og det skal gjøres ferieaktige aktiviteter, og så kommer søskenbarn fra ameriken, her skal det ikke ferieres så mye, men det skal avholdes en Begravelse med Komplikasjoner og jeg håper jeg ikke blir så involvert i komplikasjonene, men det virker som jeg vet mest om dem, og i år skulle jo være sommeren da jeg endelig skulle ta ansvar for hytta jeg arva etter pappa, men så skal jeg jo levere dette forslaget, og en uke etter det skal jeg presentere forslaget, og må reise bort igjen, og SÅ kanskje det blir litt ro men da er barnets sommerferie over. Deretter må jeg forberede utstilling til biennale, men også et slags faglig cruise (ja! av alle ting!) jeg skal være med på, og det innbefatter å gjøre klart noe utstillingsaktig her i Kirkenes, men så må jeg bare dra til Sverige, for der har jeg lovt meg bort til noe ganske utbrodert, mer enn bare å stille ut bittelitt, og så må jeg hjem for å sende en annen utstilling til Sverige, og egentlig skulle jeg reist etter, men jeg klarer ikke, for jeg må begynne på en utstilling til Nesodden. 

Man skal såklart begynne å lære seg å si nei til ting. Men det kan man egentlig ikke. For man må holde aktiviteten oppe, og ikke er det vel min feil at all aktivitet insisterte på å knø seg ned i tidsrommet juni-oktober. Dette er jo ikke så mye for et helt år. Det er bare det at resten av året bruker vi ikke.

Får jeg avslutte dette innlegget med en myte og en livsløgn. Myten først da: det er så fritt å være selvstendig næringsdrivende, man kan bestemme så mye selv om hvordan man legger opp tiden å zånn.

Livsløgnen: men NESTE sommer! Da skal vi ha ferie! 

Jeg er litt stressa.

Hipp hipp!

Ja hu og hei og der fløy tiden og sannelig sannelig sier jeg dere at det har jo både vært 17.mai og hverdag siden sist.

Hverdagene var vel som hverdager flest? for jeg kan i alle fall ikke huske noe av dem. 17. mai er jo alltids mer minneverdig, nå som vi ikke forholder oss til pandemien mer iallefall, og i år hadde vi også førsteklassing i hus så da ble vi dratt inn i det store fellesskapet. Og det er fint. For strengt tatt hører vi ikke til noe fellesskap, selv om vi kommer herfra så kjenner vi ikke så mange, ingen av de vi kjenner har barn på vår alder og ingen av oss har noen kollegaer heller. Vi vet liksom aldri hvor vi skal gjøre av oss når store ting skjer. Men i år gikk vi jo i skoletoget. Med de andre! Og så! Mirakels! Ble vi spontant bortbedd til noen som har barn på Jendors alder etter skoletoget, og det var vi så glade for, vi tok noen runder i skolekaféen men kjente ingen så vi gikk og gjestet. Kom litt tidlig som de dårlige spontaninnbedte gjestene vi er men ikke aller først.

Men så hadde jeg glemt at de hadde katt. Og da tenkte jeg at ja ok men vi prøver. For hvor allergisk var jeg egentlig mott katt, var det ganske mye eller var det bare litt, det er jo en stund siden sist jeg har prøvd, kanskje det har gått over? og så gikk det kanskje 20-30 min og så var det overhodet ikke snakk om å prøve mer, jeg klarte ikke lengre å åpne øynene. Og egentlig kunne jo the Twig og the Stig blitt igjen og vært gode gjester og lekt med barn på sin egen alder, men jeg så jo ingenting. Så de måtte leie meg hjem. Vi kunne ikke gå tilbake til kaféen istedetfor kattehjemmet heller av samme grunn. 

 

JA det var litt teit. 

 

Så dra dro vi hjem da, og etterhvert kunne jeg skimte verden igjen og vi dro på middag til farmor. Der sovnet jeg av. Man blir av en eller annen grunn så ekstremt trøtt av allergier, og for ikke lenge siden leste jeg noe om hvorfor, det er ikke bare det at man blir sliten av det, men immunforsvaret virker direkte inn på en eller annen reseptor som styrer søvnbehov. Det syntes jeg var veldig interessant men ettersom jeg sov fikk jeg ikke videreformidlet dette til de andre i selskapet. 

 

Etterhvert dro vi hjem for å vente på folketoget som går rett forbi husveggen. Da begynte vi å bli sånn rimelig gjennomfrosne (4 grader, tidvis sludd, 12 sekundmeter i kastene) men det var i det minste ikke langt å gå. Etterpå gikk vi bare inn igjen og så sovnet jeg en gang til, og enda en gang til litt senere, og så en gang til når jeg gikk og la meg men det var jo mer planlagt da. 

 

I dag har det vært hverdag igjen og jeg har vært på jobb men helt ekstremt trøtt og ikke noe fantastisk jobbemenneske enda jeg har det veldig, veldig travelt og får helt stresspuls av kalenderen min. Men ikke nok stresspuls til at immunforvaret ligger unna den søvnreseptoren eller hva det nå var som jeg ikke helt husker.

 

Jendor hadde ihvertfall en helt super dag. Den 17. altså, den 18. virker som den var helt gjennomsnittnlig. Men vi har hatt restedessert og det syntes han var helt enestående så det står ikke dårlig til med hverdagen heller, tror jeg. 

Neste høytid kjører vi uten katt og så ser vi om det blir bedre.

snø sne sny snæ og hjemmejobb

Aldri i mine levedager har jeg opplevd et gjeng som har vært mindre imponert over et mirakel på soverommet enn dere. 

Jaja.

Her humper det videre, Jendor er syk så foreldrene, som ikke har vikarer, deler på å være hjemme og forsøke å jobbe derfra, og å jobbe på jobbene sine med ca 2000% større effektivitet. Så er det 17. mai, og dagen før 17. mai, og helligdager, og atelierbesøk som jo også er jobb men ikke den type jobb med fremdrift i prosjekter, når skal en stakkars selvstendignæringsdrivende få jobbet med fremdrift i prosjekter?

Kanskje litt i helgen, om man får disp.

 

Det har regnet og regnet og vært sol og regnet igjen og nå er nesten all sneen som aldri kom til å smelte bort, borte. Det er sne på fjellene og haugene og grøftene, men den siste sneklumpen i oppkjørselen har smeltet bort og den skulderhøye skavla ved ripsbusken er nesten helt borte.

Hvem skulle trodd. 

Svigermor kom hjem i går, hun har vært sørpå, hun ble litt mismotig da hun byttet ut sørligere klima med dette, men hun aner ikke hvor ille det egentlig kunne vært.

Dagens mirakler

Hvis vi tar det kjedeligste først så har jeg klart å åpne en fil som gir meg målene på det kontorbygget jeg jobber med. Eller de gir meg jo ikke målene sånn der uten videre, der er sinnsykt lenge siden jeg har jobbet i det programmet som åpner denne typer filer, jeg vil si rundt 15 år, den gangen jeg enda studerte arkitektur, og for å si det sånn så aner jeg ikke hva jeg holder på med lengre. Jeg har klart å bli en liten mann som har satt seg fast inni veggen. Jeg har klart å gå meg vill UNDER gulvet. Og jeg har klart, etter å ha lukket og åpnet filen helt på nytt fire eller fem ganger, å få posisjonert den lille mannen sånn at jeg ser en vegg jeg trenger mål på og målt høyden på nevnte vegg. Jej mej! Så kræsja programmet og jeg måtte åpne det på nytt for å få lengden på veggen. Hvis jeg har ork skal jeg prøve å få slettet halve kontorbygget for jeg trenger bare litt av det, og da blir filen kanskje manøvrerbar for programmet og kræsjer ikke hver gang jeg bytter verktøy.

Jeg har OGSÅ bedt en arkitekt jeg kjenner som snakker flytende program om å hjelpe meg på litt mer lang sikt. Det tror jeg er en taktisk genistrek.

 

 

Men! Nå over til dagens artige mirakel!

I morrest våknet jeg av at Jendor ropte KOM MAMMA KOM OG SE (for jeg hadde relokalisert meg i løpet av natten for å komme bort fra snorke- og sparkekonkurransen på mitt opprinnelige soverom) og der inne var hele soverommet forvandlet til et camera obscura. Hæ! Har dere sett!

Plutselig var åpningen mellom gardiner, rullegardiner og vinduskarm akkurat perfekt og naboenes hus og vår egen garasje ble projisert på veggene. Og trær og himmel. 

Helt magisk hva verden kan diske opp med altså. Helt magisk.

Her er dørene på garderobeskapet når man drar rullegardinen en cm lengre ned.

 

 

At man skulle få oppleve noe sånt på en helt vanlig mandag. Jeg har sendt mitt livs artigste snæpper i dag.

Bokanmeldelser fra lasarettet

Det gjelder bare å komme forbi skrekken over reduksjonslinjalen, så går det ganske greit. Det hjelper også å dra en forkjølelse opp av hatten sånn at man må være hjemme noen dager og ikke får jobbet. 

Nå håper jeg noen dager snart er gått sånn at jeg får jobbet igjen. 

Jeg har lest litt mens jeg har vært syk, både 1: From Start to Finnish og 2: janakipposviten.

Den første er finskboka mi som jeg kjøpte for ca femten år siden men som aldri har vært noen pageturner akkurat. Jeg har ihvertfall ikke turnet så mange pager i den som jeg hadde sett for meg da jeg kjøpte den. Men nå som jeg har begynt med finsk i duolingo, som jo er et artig format men som ikke forklarer noe til deg, viste det seg at den var et bra supplement. The Stig sier at det er første gangen jeg ikke har hørt hva han har sagt til meg, fordypet i From start to Finnish, og det kan være sant, men det var noe om en muffins tror jeg. (Dette er noe av et stridstema, ettersom både the Stig og the Twig er uten simultankapasitet og ikke kan høre noe som skjer rundt dem om de samtidig har en skjerm eller en side åpen foran seg. Det er ikke at de ikke vil. Men de KAN ikke. (Og da mener jeg at det er uhøflig å for ekempel stille et spørsmål for deretter å se ned på mobilen eller åpne avisen for da har man jo effektivt skrudd av svaret.))

janakipposviten fikk jeg til jul av the Stig, eller muligens ved forrige bursdag? og jeg har begynt på den før, men fifan så trasig det mennesket har det, Jana Kippo mener jeg, så jeg har bare måtte legge den fra meg for til tross for et lysende og rennende språk og gjenkjennelig landskap, så bare orker jeg ikke. Eller det vil si nå orket jeg da, og det første trivelige skjer på side 175. Det er ikke direkte trivelig heller, men håpefullt. Nå er jeg på side 429 og det har ikke skjedd noe mer som er bra, og det virker ikke som det er i kjømda heller.

Jeg håper det kommer snart. 

The Twig er også syk, men ikke så syk at han ikke må underholdes, (eller ikke orker hoppe i sofaen) og han er ganske bra på å synke hen i selvmedlidenhet når gjedda han tegner får gattfinna feil vei, så det krever litt oppmuntring her og der, men heldigvis liker han også finskleksene mine så der kan vi møtes i en pause fra det hele og det må man jo heie på.

 

Gjensyn med reduksjonslinjalen

Åkei, åkei. Åkei. Så, jeg jobber for tiden med et kontorbygg i Oslo. I modell. Med tidsfrist. Og parametre. Ikke så mange egentlig. Ganske fritt. Og så går jeg til ateliéret og ser på modellen og skriver ned ideer i en blokk og tester ut forskjellige ting i den modellen og det er bare så tilbake til skolen. Jeg hatet jo skolen. Så indelig, særlig den i Bergen, der vi bygget mye i modell, forskjellige kontorbygg, og det var liksom ingen parametre men når du vel var ferdig og leverte idéene dine så viste det seg at det var masse parametre likevel og det var liksom den gjengse smak som var parametrene og sånn tror jeg ikke det er her men det er liksom likevel så veeeeeldig tilbake til skolen og jeg har professorene i hodet hele tiden som synes alt jeg gjør er drit, bare at nå er det samtidig motsatt, jeg er en av de Få Utvalgte, jeg skal levere dette forslaget fordi jeg er jeg og noen liker det jeg gjør, så den drivkraften det tross alt ble å drite i at professorene begynte å scrolle på telefonene sine hver gang det var min tur å presentere, og bare kjøre på sin egen motstandskraft, den er ikke der, men

åh, likevel er det noe veldig skoleaktig over hele settingen og jeg FÅR: IKKE: TIL.

Jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal tenke.  

Gi meg en pinne eller to, jeg funker ikke med arkitektpapp.

aha.

På instagram skal man ikke bare legge ut livet i lykkefilter, man skal ta med rot og ulykke også.

Men: På blogg skal man ikke bare sutre. 

 

 

Føler at jeg holder på å bomme på den siste der hver gang jeg skal til å blogge på nytt.

Så her er et bilde til instagramkontoen min:

Og så skal jeg tenke litt på hva jeg skal blogge om.

+300

Jeg satt her og tenkte at egentlig var jeg klar for en tredagershelg. Hvorfor så sliten?

Så innså jeg at jeg har jo vært på jobb i dag, og én time jobb på søndag tilsvarer 300 normale arbeidstimer, det vet jo alle. 300 timer overtid, er det rart jeg er sliten. 

I tillegg har vi avlyst både Berlinturen og turen til Bergen -det vil si, jeg reiser til Bergen for å jobbe, men de to andre kommer ikke, og det var liksom to små lys i tunellen der som ble blåst ut. Da berlinturen måtte avlyses sa vi til hverandre at åkei. Men vi skal jo til Bergen. 

Så ble det rett og slett for dyrt. Jeg gleder meg fortsatt til å dra dit, og det kommer til å bli fint som det er, men det hadde vært så fint å ha en liten familiehelg skvist inn i arbeidsukene. Det er fint å ha noe helt konkret å glede seg til, ikke bare den der terpingen på at man skal være takknemlig over sitt gode liv. Som man jo skal. Men dere vet. Jeg er det. Men dere vet.

I dag da jeg var på jobb, og the Stig også var på jobb, og the Twig var med, gikk vi litt rundt for det er jo artig å se seg rundt på det gamle sykehuset, og dessuten lette jeg (med tillatelse) etter noen hylleplan til det hyllefrie skapet inne på ateliéret mitt, 57 cm brede, og det fant jeg ikke, men utenfor et rom fant jeg masse bly. Bly ser fantastisk ut. Bly er spesialavfall, og kanskje jeg kan få det. Iallefall skal jeg spørre. Jeg vil ha det der blyet. Tro om jeg kan få det der blyet?

Og så fant jeg en krakk med hank! Eller håndtak kanskje, men en lav krakk med håndtak da, sånn at man kan løfte den med seg og så når man opp der man vil! Et krakketrinn liksom! Og den sto der og var forlatt og litt ødelagt så den tok jeg bare og nå er den min! Eller iallefall ateliéret mitt sin. Perfekt!

I tillegg til at det er artig å vandre rundt på det gamle sykehuset, er det jo litt skummelt å vandre gjennom korridor etter korridor med ødelagte sykesenger, spesialutstyr og medisinsk arkitektur (hull i veggen her? Lys på andre siden?), papir på gulvet, døde planter og forvirrende planløsninger, særlig om man er syv år, så jeg lurer på hvilke drømmer som drømmes i natt. Ikke at hverken the Twig eller the Stig noen gang husker drømmene sine, men de er nok der. 

Jendor går også endel i søvne, om det er det det er. Han står iallefall opp om kvelden eller natten for å finne oss, og er ikke til å snakke til og om han er på vei inn til oss og jeg roper lavt Hei Jendor, kan han finne på å snu seg og gå ut i gangen og si Hvem er det som roper? Når vi får ham inn på vårt som bare velter han overende på nærmeste pute og må løftes over på midten for at vi andre skal få plass. Ikke helt tilstede der. 

 

Nå skal jeg ta min egen tilstdeværelse og gå og legge den. I morgen er det mandag, 300 timer overtid eller ei! MED krakketrinn!

Litt usikker på om jeg får til en samlende overskrift her. Eh, nei.

Det er merkbar forskjell på hvor sliten man blir etter en dag der man sitter ved datamaskinen, og en der man står og går rundt hele dagen. Og jeg blir alltid litt overrasket, for jeg synes jo ikke det er særlig slitsomt å stå. Eller gå. Bare når jeg har gjort det siden klokken 8. 

I dag har jeg bygd modell, og, eh, jeg tenkte at om jeg bygde den i 1: 25 så kunne jeg ha den på bordet, så praktisk og behagelig tross alt, enda jeg egentlig foretrekker 1: 20, og det var bra jeg gikk for bordversjonen, for den nådde taket. Fra gulvet. Jeg måtte finne en krakk for å feste taket.

Det er et ganske stort rom jeg skal forholde meg til. Med vinkler absolutt overalt og ja eller det har jo rom såklart, men med 23,6 grader her og 79, 8 grader der og jah. Ikke helt lett å få heeeeelt nøyaktig når du står på tærne på en bruskasse. 

Og mens jeg var igang med romlige forbedringer tapet jeg like greit igjen vinduene på mitt nye atelier, for det blåser stiv kuling rett inn, og det blir sikkert merker etter tapen, men ikke akkurat at de vinduene var så pene i utgangspunktet for å si det sånn. 

Jeg var også en tur innom mitt gamle atelier, mitt kontor, og er det noe som ikke er egnet til kontor så er det altså det, herregud. Nå har det vært under oppussing i flere måneder og ikke en eneste gang jeg har vært innom for å jobbe har det vært mulig å jobbe. Jeg funderer på å be om en prisreduksjon, jeg betaler jo tross alt for noe jeg ikke kan bruke, men samtidig har husverten vært grei med meg og har gitt meg en bra pris og har også lovet å ikke sette opp prisen for meg etter oppussingen. Men altså. Jeg føler at det ikke er helt innafor å ta betalt for noe som er ubrukelig. 

Og så har jeg hatt Rule Britannia på hjernen. Fordi:

Jendor: Vi skal fresn til LilleBrittania i dag.

Meg: Hæ? LilleBritannia?

Jendor: Ja! Eller....SmåBritannia?

Meg: Småbritania! Skal dåkker i Småbåthavna???

Jendor: Ja! Så æ må ha støvla.

Se on! söpö. Pupu! Kuka sinä. olet. (tut tut)

Den gangen jeg bodde i Helsinki gikk jeg på finskkurs. Finsk for uvettige utlendinger. 

Finsk er ikke et veldig lett språk, og jeg kunne jo allerede ganske mange ord pga Geografisk Situasjon, men jeg kunne og kan ikke gramatikken. Og det som er med finsk, er at siden de driter i preposisjoner og heller bøyer ord i kahytt og gevær, så er det ikke så lett å bare snakke i vei uten riktig gramatikk. Man må kunne gramatikken.

Og helt siden den gang har jeg tenkt at dette skal jeg ta opp igjen.

Og nå har jeg gjort det, med Duolingo, og det er jo litt som å spille spill på mobilen. 

Jeg føler meg ganske flink.  Jeg får hjerter og kroner og juveler og når daglige og ukentlige mål og får fler kroner og juveler. Og når jeg legger bort telefonen så husker jeg kanskje ikke helt hvordan man bøyer ordet "jeg" for å utrykke at dette jeg er i eierskap av noe. Men forhåpentligvis blir det faktisk bedre med øving selv om det føles som om jeg bare kan finsk akkurat når jeg spiller finskspillet. 

Hovedproblemet med å lære i app er jo at jeg ikke får prata til noen. Jeg snakker med helst sinnsykt norsk aksent. Og damen som leser i finskspillet snakker robotfinsk. Så nå gjør jeg også det, med norsk aksent. Helt flatt. Med overraskende plasseringer av punktum og utropstegn i hver setning. Jeg uttaler ordet "todella" nøyaktig helt likt hver gang. Alle ord nøyaktig som forrige gang, samme dur og samme innlevelse. På finnmarking. Jaja. Om jeg nå bare lærer meg å forstå litt mer. Så gjør det kanskje ikke noe om jeg hører ut som jeg består av ledninger når jeg spør deg hvor den blå undulaten til Aino alltid er. 

 

Det funker ganske bra å ha det der med i telefonen, for jeg blir ganske sliten av å lage kunst, og da kan jeg sette meg litt på/i lenestolen min, og trykke litt på telefonen min og få litt kroner og stjerner og koble hjernen over på noe helt annet og prøve å huske bøyninger og andre ord. Og det er deilig. Og jeg blir glad. Og avkoblet og litt nullstilt. Og ingen prøver å forklare grammatikken til meg, ingen ord HETER noe annet som man må huske hva betyr ("STÅR TIL VERBET? HÆ?), det er bare praktisk bruk og jeg slipper å tegne bøyninger inn i kasusskjema og alt som jeg har hatet med all språkopplæring. 

Sønnen, derimot. Han har begynt på kulturskolen. Med et instrument. På mandag lærte de tonen H. Og det korrekte grepet for tonen H. Og hvordan det ser ut på noter. Og det var det. Og jeg kjenner at den pedagogikken var da voldsomt....gammeldags og østeuropeisk. Lær dem én note til, og de kan spille en melodi? Det må da være morsommere? Istedet har de med hjem et noteark der de skal tegne inn H.

Jaja. Gjett hvem som høres ut som en robot når han øver på sin stadig gjentatte H her hjemme? Min musikalske robot. Vi er en performance. Jeg på ruijarobotfinsk, han på repetativ H.