Rar ting

Jeg har fått pakke i posten av mamma. Dette er selvfølgelig alltid hyggelig, men bringer også med seg en viss spenning av det ubehagelige slaget.
Det virker nemlig som om mamma tenker Nei se det var en rar ting! Silje er rar! Hun blir nok glad for en rar ting!
Verst er det når det er klær, man må jo gå med de tingene ens snille mamma har falt for og kjøpt i det store utland ens ærend for å sende til meg.
Og greia er at jeg slett ikke er rar. Jeg hadde en noe utfrika klesstil for ti år siden. Men det er ikke nå. Redningen er ofte at mamma også tror jeg er like stor som da jeg var 17, og sender meg klær i størrelse 34. Men ikke hver gang.
Jeg får alltid så dårlig samvittighet av det der.
Og nå har jeg fått pakke igjen. Og for å være ærlig, når jeg først åpnet den tenkte jeg Neimen stakkars mamma huff og huff
Men egentlig så var det en ganske fin ting! Det var en brun lang skjorte, som går helt til knærne på en måte, og som både går ut og inn i livet. Nå kjenner jeg at min beskrivelse ikke helt klarer å yte denne skjortefrakken rettferdighet, men jeg ble ganske kul når jeg tok den på. Og jeg har den på nå når jeg skal være på skolen og alt. Så heia mamma.
Nå gjelder det bare å få dreid resten av familien inn på samme spor, så jeg slipper å gå i flere nervøs-fløyel-carmela-fra-sopranos-klær i størrelse tolv år.