Da er landskappleiken avsegstyrt. Det var skikkelig skikkelig SKIKKELIG stas.
Og det er vel det jeg kan rapportere. For det var sånn, som det avogtil er, at alt bare er hyggelig, og avogtil rasende festlig, særlig på nasjspelene, men det er ikke mulig å fortelle en eneste morsom historie, for alt er bare så sammenhengende hyggelig og lattrig.
Og så traff jeg mange gamle kompiser jeg har savnet, og mange nye kompiser som jeg sikkert kommer til å savne. Men jeg har verken danset eller spilt faktisk, men sett mye.
Lausdans fikk jeg ikke sett da. For det var lørdagen, og fredagskvelden ble pengboka mi stjålet.
Av noen ungdummer.
Dere må bare ikke inbille dere at dere får meg til å like dere bedre ved å begå simpelt tyveri.
Greia er at jeg så at den ble stjålet, men jeg trodde jo ikke mine egne øyne. Så måtte jeg dobbeltsjekke at det faktsik var skjedd, jeg så at de tafset på veska mi, men jeg måtte sjekke at noe faktisk var borte, man driver jo ikke å beskylder folk for sånt før man vet at det holder vann, så da måtte jeg dobbeltsjekke at pengboka mi ikke lå i veska mi mer, og da jeg hadde gjort det var de borte i mylderet.
Så da ringte jeg med en gang og sperret kortene.
(alle har jo nummeret til sperrekort på mobilen sin, sant?)
Neste dag, lausdagen, måtte jeg jobbe litt da, pengboka var funnet, men tom, kortene var der, men jeg hadde jo sperret dem. Optimiistisk som et brød gikk jeg på Posten og bad om å få ta ut penger, for jeg hadde passet med meg og kunne legitimeres. Men det gikk ikke. For det telefonnummeret de på Posten måtte ringe, var stengt. Mange timer før posten stengte. De mente jeg kunne prøve kortet likevel, kanskje det ikke var så veldig sperret. Men det var det jo.
(heldigvis!)
Så da var det pengelens, men med så mange kjentfolk som det er på an kappleik var det mer upraktisk enn egentlig et problem.
Så var det hjem. Over. Med stopp hos Solemia. På toget, etter å ha vært på fest til åtte og sovet til ti på ti, havnet jeg ved siden av verdens største sovende kineser, som lå brettet ut i både mitt og sitt sete, og hadde mareritt og tuberkolose, og foran en pratsom bergenserdame som snakket fra Geilo til Oslo i ETT kjør. Da jeg kom frem til Solveig var jeg ikke akkurat i stand til å være verdesns beste storesøster, men jeg tror det har utviklet seg til en slags lov at en av oss må være veldig bakfull når vi treffes.
Det er så rart at Solveig liksom har et eget liv nå, med egen plass og bo og handler inn stort på tilbud og legger inn fryseren, og verdens minste oppvaskmaskin, og radio på badet, og greier.
Men heldigvis hadde hun noen egg i kjøleskapet, som var utgått med dato, men som hun ikke kunne kaste fordi hun ikke hadde klart å finne ut hvordan man kaster egg.
Da kunne jeg ENDELIG få tre størresøsterstøttende til.
Men noe bursdagsgave kunne jeg ikke få, for den hadde hun kanskje sendt til Finland. Muligens. Iallefall hadde hun en gang vært på et postkontor, og hun kunne ikke huske hva hun hadde gjort der, så muligens hadde hun sendt bursdagsgaven min til Finland etter at jeg hadde flyttet derfra.
Og i natt har jeg tatt bussen fra Lakselv til Kirkenes. Egentlig skulle jeg jo fly til Kirkenes, og det gjorde jeg jo også, men vi landet bare ikke der. To ganger landet vi NESTEN, og så nesten at damen min ved siden av meg begynte å gråte, idet flyet ble vrengt opp igjen for full motor. Så da måtte vi om Lakselv, og ta buss derfra. Stakkars turister. Ettersom det i det minste var fint vær og sommer var lokalbefolkningen ganske rolig på dette, og tyskerne kunne ikke lese av dette at det at det er en fire-fem timers busstur... og fikk litt sjokk da de innså det. De mumlet noe om Norwegian Airline (på engelsk faktisk? hvorfor gjorde de nå det?) men kan man ikke lande så kan man ikke.
De var tilløp til fullstendig kulturkræsj når det insisterte på å stoppe bussen og gå ut hver gang
vi kjørte forbi en rein. Men lokalbefolkningen ville hjem, og nå for tiden er det faktisk vi som bestemmer her. Men de ble jo frustrerte og sure da. Enkelte. Enkelte andre tok det pent og smilte til utsikten og midnatssola. Jeg tror de skjønte at om man reiser opp til Finnmark så må man ta det litt som det er.
Og ved Sevetti møtte vi de to bussene med passasjerer fra Kirkenes som måtte ta buss til Lakselv for å komme seg på flyet sitt, hehe. Det var nok litt verre stemning ombord der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar