issa mæææns wårld

Jeg har jo tidligere skrevet om det å være frk kvinne når man må en tur inn i hr manns verden, eller det hr mann oppfatter som sin verden da. Når jeg skulle kjøpe verktøyskrin altså, og ingen av mannene i mannebutikkene der jeg skulle kjøpe denne åpenbare mannetingen kunne skjønne hva jeg skulle med et verktøyskrin, men der hjernekoblingene begynte å koke og samtlige konkluderte i sitt stille, men døvetolksignaliserende sinn, med at jeg nok skulle begynne å samle på verktøy. Rosa hamrer med blomster på og søte små tomstokker. (Jeg er fullstendig klar over at jeg kamskjærer her i like stor grad som de gjorde, men hvis jeg skal drive å være veloverveid og fornuftig her, er det ikke morsomt å blogge)
(Jeg har forresten en venninne som HAR en rosa hammer med blomster på, den er veldig fin.)
Jeg jobber jo mye med ting som skal mannes med, på, rundt og på plass, hamres og sages og sveises og brytes og faktisk også lirkes, så jeg må stadig snakke med diverse håndtverkere om prosjekter. De er alltid menn, forsåvidt. En ting som var veldig bra med skolen min, var at jeg kunne bruke såpass mye tid på verkstedene. Jeg ser nå som jeg er ute i arbeidslivet, at det jeg har mest igjen for er at jeg klarer meg fint på et verksted, at jeg kan sveise, at jeg vet endel om hva som går og ikke går, og at jeg kan føre en fornuftig samtale med en håndtverker. (ikke rørleggere tror jeg forresten, det har jeg ikke prøvd.)

Jeg tror mange håndtverkere også synes det er greit at vi snakker samme språk.
Men jeg merker veldig godt, at om jeg har snakket med dem og orga og bestilt og planlagt, så er det alltid Tore de snakker med om Tore er i rommet. Tore er museets egen håndtverker. Avogtil er det greit å ha ham med når jeg snakker med folk utenifra, for Tore er en lur fyr og har vært lenge på museet. Men det er altså ham de andre mennene helst vil snakke med om det er ham og meg som er tilstede. Selv om det er jeg som egentlig har ført an til da, og det er mine tegninger vi diskurterer. Det er nå greit det. Jeg kan jo ikke snu verden sånn der på entotre. Men jeg kan lære meg å sirkesage og avrette, og jeg kan være streng på at jeg ikke vil ha en sånn myk liten søt bag med et hendig lite verktøysett inni, når jeg vitterligen har spurt etter et verktøyskrin.




Og så kan jeg også fortsette å være litt forbannet over at det ikke går an å få tak i en vinkelsliper som det er mulig å holde verken komfortabelt eller trygt med mine små damehender. Det må jo være lov.