Kiiiir....keneser

I dag da jeg gikk fra jobb gikk det opp for meg at nå, endelig, er det Kirkenes som er virkeligheten min og her som er blitt hjemme. Og jeg og mannenhvisnavneimåbenevnes skulle ut og spise. Siden vi bor på hvert vårt barnerom og hjemme hos hver vår mor og det føles jo ikke noe pussig og møtes sånn innimellom når man egentlig er huskjærester.
I Kirkenes er det ikke så mange steder å gå ut og spise egentlig. Men sånn er det jo, jeg hadde ikke flytta snarere hjem hvis det var fire kaffebarer i gågata. Nåh.
Først skulle jeg møte han hvis navn ei får nevnes, herregud, på Fritz. Men på vei dit traff jeg Ørjan og Æskhil Brekkan. Og de skulle også spise. Så da ble vi alle kjempeglade. Men først skulle de bare inn i den oransje butikken og kike på ting. Elektrobutikk. De er så mye sammens at de benytter enhver anledning til å bevise at de ikke er ...feminine.
Så sprang alle litt rundt og samlet tropper, og akkurat den samlingen endte med at vi befant oss Dar alle møtes istedet for på Fritz. På Dar alle møtes tok det ca fryktelig lang tid å få bestilt. Æskhild begynte å få lavt blodsukker allerede her. Bedre ble det ikke av at det viste seg at grunnen til at ingen kom for å ta bestilling var at det uansett ville ta tre kvarter å få mat. En litt spesiell innstilling synes jeg. For ikke å snakke om hva Lektor Brækkan synes. Vi rusla tilbake til Fritz.
Der var det show. Dan Børge Akerø holdt leven med en servitør som ikke hverken ante om torsDan hadde bestilt eller hadde fått eller skulle betale. Lektor Brækkan syntes dette var et dårlig tegn. Og der burde også vi andre tatt tegninga men neida, vi kjørte freidig på og lurte på om det ville ta lang tid å få bestille.
Neeeida, det skulle gå så fort så. Jeg tolket lydene fra Lektor Brækkan dithen at han ikke hadde noe tiltro til dette, men dum som jeg var valgte jeg å overhøre det. Jeg forsøkte å få bestilt. Mens servitøren forsvant ut på bakrommet med en øl. Og så kom han ut igjen med den. Og så ga han den til Dan Børge. Hm.
Etter ti minutter fikk vi lagt inn en bestiling. (Æskhil vil nok, og har allerede, protestert på dette estimatet) Og så startet den VIRKELIGE ventingen. Etter en halv time måtte jeg finne frem en halv hvetebolle til Æskhil.
Og en ting er jo ventingen. Men vi var jo ikke de eneste som ventet. Det var noe med...stemningen. Uansett hvor du snudde deg så du et rasende ansikt. Og dette var FØR brannalarmen gikk. Eller hva det var slags alarm. Men tenk deg at du har ventet i førti minutter. Og så begynner YYYY YYYY YYYY YYYY YYYY YYYY og det er tydelige at de på jobb ikke aner hvordan man skrur av YYYY YYYY YYYY YYYY. Og så kommer pizzaen. Og den er litt brent. Og du har drukket opp brusen for en halv time siden. Og uansett hvor du snur deg ser du et rasende ansikt. Og det uler YYY YYY YYY.

Kjempetrivelig.

Æskhil pekte på at egentlig var det han som var best rustet til å takle denne situasjonen, for han hadde bedt om vann da vi ba om brus, og et glass med lunkent rørvann varer mye lengre enn en iskald solo.