Museumssnytt- for virkelig spesielt interesserte

I dag har jeg fulgt etter feil kjærest igjen. Det er altså verre enn å følge etter feil mamma, som man gjorde da man var liten ogfikk være med i butikken.


Jaja. Vi ferierer videre! Museumsbesøk hører med, det er obligatorisk på listen. Vi vaklet mellom Vasa- og Etnografiska museet, (ikke bokstavelig) men tenkte at det sikkert var færrest mennesker på etnografiska, vel er vi på storbyferie, men vi er småbyfolk i hjertet.
Etnografiska museet i Stockholm er en av de verste museene jeg har vært på, men det gjør ingenting. For meg som er museumsfaglig er det ganske interessant. Altså, det var noen vanvittig kjedelige og uinspirerte og uinspirerende utstillinger, men det er jo interessant i seg selv!
Hvorfor blir det sånn?
Delvis tror jeg det er fordi utstillingsbiten er en veldig liten del av den museumsfaglige virksomheten. Den er på mange museer nærmest bare oppfattet som et litt irriterende biprodukt. Mye, det meste av arbeidet, får turistene aldri se. 
Mye av det som skjer, det meste, handler ikke om formidlingen rundt om i salene, men arkivering og konservering og byråkrati.
Folk som har kommet i skade for å være interessert i faget helt på egen hånd og forsøker å få noe relevant ut av utstilingene- ja, de er egentlig ikke prioritert.
Jeg tror ikke nødvendigvis museer reflekterer over dette. Jeg tror at de tror at de anstrenger seg, eller at det er sånn man gjør det når man anstrenger seg, men ta Etnografiska: Tekst-objekt, tekst-objekt, tekst-objekt, all tekst litt for liten og plassert sånn at om man skal lese den må man bøye seg ned med rompa ut og sperre bevegelsesmønsteret til de andre besøkende. (Jeg er jo en sånn som leser masse tekst på museum, jeg elsker det. Men det skal være sånn at også de som ikke leser teksten, ALL teksten som henger der i skriftstørrelse seks og uten lys, de skal også få noe utav utstillingen, og da mener jeg faglig og ikke bare i et underholdningsperspekiv.)
Men fint lyssatt. Pent oppstablet. Glassmontre uten fingermerker. Kjedelig. Som en coffe-table-utgivelse.
Hver gang du snudde deg og så på en ny del av utstillingen, var det som å se inn i et bokoppslag. Og det er jo estetisk tiltalende, men hvorfor er man da på museum? 


På Etnografiska kjente jeg at jeg rett og slett ikke var i målgruppen. Det var som om man ville si noe, men man orket ikke forklare det helt, så man pøste på med objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, og så gikk man utifra at publikum klarte å lese seg fram til budskapet i utstillingen utfra dette.
Man orket ikke helt å ta tak. Eller stilling. Man orket rett og slett ikke gjøre en ordentlig jobb.
Der man kunne eksemplifisert budskapet ("Sverige møter verden" som i seg selv er inspirerende) med foreksempel ett tema/område/aspekt, si, Polynesia, og så gjort en grundig og ordentlig og ikke minst interessant utstilling utfra det, som sa noe om jeg vet ikke, det fremmede og eksotifisering og kolonimakt og turisme og misjonering og øh...det man vil ha frem. Istedet har man objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, fra Indonesia og Australia og Polishavet og Dalarna og Grønland og Kina og Russland og Usa og Kanada og Polen og jeg aner faktisk ikke, for det ble for mye overflatebehandling.
Sånn var det med all tekst også. For likt, for mye på samme sted, for få valg tatt i forhold til utforming.
Det er mer jobb å ta noen valg. Men man mener kanskje ikke at det er en del av jobben.



Men det er jo oppløftende, det er absolutt bruk for meg!