Jeg er hjemme igjen. Man trenger ikke pass for å komme seg hit, det er ikke det passet jeg mener. Jeg snakker om det passet som blir påskrevet, sjøl om jeg ikke helt skjønner metaforen, hvem skribler i andres pass? Uansett, mitt er blitt påskriblet og kategorisert og arkivert med en hel del andre pass jeg ikke ante hadde samme farge som mitt.
Nå roter jeg meg alt for langt inn i allegorier og metaforer, drit i det:
Jeg har funnet en side på internett som liksom (Liksom! når ble det en del av språket mitt?!) viser frem en del blogger. Kategorisert i "meg", "bilder", "samfunn" og jeg husker ikke, jeg følger jo strengt tatt sjelden med. Min blogg kommer opp der, i "meg", selvsagt, ettersom jeg jo er yndlingstemaet mitt.
(nå følte jeg at jeg burde hatt avsnitt, ikke fordi jeg skal skifte tema men fordi en kommentatortør en gang sa jeg manglet avsnitt i teksten, den var litt rotete og ulesbar, og nå så det ut til å være en passelig mengde tekst)
De andre "meg"ene skriver om shopping, anoreksi, interiør (altså, det ble feil. Anoreksi er en sykdom man kan dø av, interiør er det ikke. Personlig kan jeg kanskje dø av interiør, men det er helt innadrettet virksomhet. Unnskyld. Jeg kommer til poenget.), barna sine, kreft, kronisk utmattelsessyndrom, kjoler, prikkete emballasje....det jeg vil fram til er at her kategoriseres jeg.
Jeg skriver åpenbart ikke en personlig blogg om sykdom og Livet det jeg byr noe særlig på meg selv.
Jeg skriver tidvis noe nært innpå en syteblogg, men det er nok likevel ikke min kategori. Min kategori må da være i shopping, interiør og dagens-outfit-segmentet. Selv om det jo helt klart er feil, av åpenbare grunner. Poenget er:
Jeg skriver en overfladisk blogg! Bare uten eget hus og fine klær! Faen!
Og det har jeg jo alltid visst. Men du steike være så ubehagelig det var å bli kategorisert på denne måten. Og så kom jeg på at jeg er jo strengt tatt interiørarkitekt, sjøl om jeg dytter det så langt bak i bevisstheten jeg bare kan og benekter det ganske så frekvent. Jeg har blitt fanget i fellen. Jeg ER interiørarkitekt. Om du skjønner.
Nå kom jeg på dårlig hummør.
Jeg kanskje får skrive litt mer om samepolitikk. Sånn at jeg kan få tilbake passet mitt.
Bare at, får jeg påpeke, da jeg startet med blogging i 2005 var det mest meningsbloggere der ute. Vi var et gjeng som skulle skrive lett-blogger som en motvekt. Skrive for å skrive. Ikke mene for å mene.
Jeg er vel omtrent den eneste av oss som blogger enda, og nå har jeg blitt fanget av min egen hale som biter meg i hælene foran meg i sirkelen en plass, føles det som. Jeg får ikke helt forklart det. Og dette ble et innlegg med alt for mange paranteser og andre språklige virkemidler, utenfor kontroll.
Hilsen Den Gråtende Interiørarkitekt.
ps. Om dette ble for depressivt kan man gå hit istedet:
http://stuffofawesome.com/a-1st-grade-teacher-had-her-students-finish-well-known-proverbs-here-are-the-results-1309626004-5271.png.html#.Tif_bobgpc9.facebook
Jeg lo iallefall ganske mye!
8 kommentarer:
Jeg blogger iallefall ganske mye om å blogge!
Jeg vil på Sonitus!!!!! Jeg har vært på Sonitus en - 1 - gang med et (riktig så fint) innlegg jeg skrev om min far. Men det er 100 år siden og Sonitus har mistet halvparten av kred`en sin, og nå er det mest på gammel vane at jeg vil være der. Men samma kan det være, jeg har i grunnen nok med meg selv og dessuten har jeg aldeles ikke tid til å organisere noe gi-bort`er eller konkurranser (et ord jeg alltid har syntes var vanskelig å stave, så mulig det er feil) og oppstyla bilder av meg og Gartneren. Nei takke meg til min lille fjertblogg med et knippe morsomfolk. Det er greit!
For øvrig fant jeg deg på Sonitus, så du er småpopulær der og jeg ble veldig glad når jeg kunne bruke en hel kveld på å lese meg gjennom hele grombloggen din!
Aaaaaaahahahahaha; jeg gikk inn på linken! Better late than pregnant! Jeg ler så jeg dauer! Aka; æ fliiiiiir mæ i hjeeeel!
æ holdt på å kitne av!
tenkerbell, du e fantastisk. Takk for at du holde liv i mæ.
Sonitus e ikke det det en gang va, men det e kanskje greit!
Sjøl tøt æ ikke organisere nån giveavei i frykt for at ingen vil ha skrapet mitt. Æ ser jo ka som røre sæ dær ute.
Hæhæhæhæhæ, du har absolutt ett poeng, å siden æ har tadd et glass vin sett æ nu aleina på kjøkkene å flire høyt. Nabolitauerean, som ser inn vinduet, kommer te å tvangsinnlegg mæ en dag...
Æ har fådd gintonic! Nu e det akksom vi e på fæst sammen!
Ja, men forferdelig slitsomt å snakke ilag på begge bloggan!
Nu må æ forresten gå å legg mæ, så du må ta dæ av nachspielet! Hvis du gjer mæ et par daga kan æ send over en litauer :)
ja, en stakkars gintonic utgjør nok intet nachspiel, æ får ta det igjæn når han litauern kommer.
Legg inn en kommentar