utfarttur

I går eller overigår eller når det var, det blir alltid surr når i går går over både natt og dag, dro jeg på fisketur med mine familiære forbindelser. Det vil si, pappa dro med oss, det er hans vann.
Jeg mener, han eier det ikke, det er han som kan veien. Jeg prøver så fortvilt å lære meg ruta, men den består av bittelitt sti, masse plutselig snu tvert om og gå andre veien, landemerker som ikke står der man skal snu men som man møter på om man har gått rett, og brukne kvister man skal se etter i en vedteig. Det er ikke til å forstå seg på. Noen ganger skal man gå over bekken, andre ganger ikke. Man skal aldri gå over elva for da blir det iallefall trøbbel.
Og det er hemmelig. Pappa sitter nok nå og river seg i håret og tror hele lokaliteten er avslørt og avkodet.
Jeg mener, elv og vedteig, det er jo en sjeldenhet, sant.

Men jeg fikk fisk! Og dét er jo en ekte sjeldenhet! Jeg er familiens sorte får i så måte, stort sett får jeg kun en pinne eller to, men i går/overigår/natt fikk jeg tilogmed størst. Skjønt når jeg tenker meg om har jeg kun pappas ord for det....jeg så egentlig ikke hverken hans eller Stefrids fangst, bare Solveig sin.
Hm.
Nåja.
Iallefall.
Det hele begynte med en stor fisk, oppstandelse, seiersdans, og så ca her en plass mista jeg kniven min. Som jeg hadde lånt. Eller ca da jeg satt meg ned i lyngen for å ta en kaffe. Hvem vet.
Det er litt upraktisk å være uten kniv på fisketur.
Min eneste måte å få fisk på er å være så lite til stede som mulig. Jeg får fisk når jeg plukker multer, tar bilder av landskapet, skifter, går tilbake for å lete etter kniv og så videre. Den største jeg fikk, på noe under halvkiloet, måtte jeg få i land mens jeg hadde en arm i en genser og hodet inne i en annen og magen bar for mygga. For eksempel.
En annen fikk jeg mens jeg gikk tilbake for å leite etter kniven. Da jeg kom tilbake til stanga så jeg ingen dubb men derimot noe som lignet på et uryddig edderkoppnett inne under, over og gjennom torven, krattet og vått grenverk inne ved land, hvilket viste seg å være snøret mitt. I enden av dette en utslitt ørret.
1-1, får man vel si.
Jeg hadde jo ingen kniv så det var ikke bare-bare å få orden på dette heller, må jeg få påpeke.
Fisken fikk jeg etterhvert berget, men jeg hadde jo ingen kniv så jeg fikk bløgga den dau.
Jeg la den i lyngen bak meg mellom to illrøde kart så jeg skulle finne den igjen, mens jeg agnet om. (Som søstersen påpeker for seg selv når hun bedriver denne aktiviteten, makk er en del av næringskjeden og alle bør være glade for å få være med på fisketur.)
Jeg har påpekt noen ganger at man ikke bør miste kniven, jeg vil også påpeke at hvis man har planer om å finne igjen ørreten sin bør man kanskje ikke legge den ved et røyskattbol.
Iallefall ikke om man allerede har mistet en kniv og ikke vil ha på seg at man roter bort fisk også.

Nå hadde jeg tenkt å fortelle at da fisketuren var over sånn i syv-tiden på morgenen, dro vi faktisk på multebærtur. Grunnen til at det blir vanskelig, er at min mor, altså min fars fraskilte fru, vet hvor vi fisker. Altså kan hun tenke seg til hvor vi skulle ha plukket bær, og på grunn at den omhyggelig kompliserte stedslokaliserte familiebaserte regionale multeøkonomien, blir dette et brudd på all etikette.
Eneste måten å ikke trå feil når det gjelder multekommunikasjon utover den nærmeste familie, er å snakke om bjørn.
Når den nærmeste familie er todelt, blir det feil uansett.

 søstersen klar for tur, alltid lur

 jeg som har tubalunger blåser igang hvalgryta

søstersen domumenterer bjørnebæsjen vi fant