flatstål.

Det må være en fest og en fryd å følge bloggen min for tiden, ikke skriver jeg om korps, ikke skriver jeg om drømmer, ikke skriver jeg om barndommen min eller noe av det som fører med seg jublende kommentarer, jeg skriver om samepolitikk og en skole de færreste har hørt om.
Og det kan være det kommer til å holde seg på den måten en stund fremover. Eller kanskje ikke.
Jeg lover ingen forbedring, dessverre, men har litt dårlig samvittighet. Høres det ut som en grei avtale?

Jeg har jobbet med en sak på treverkstedet i nærmest evig tid. Det er et drog bestående av mindre pinner jeg har funnet rundt om, sånn som jeg ofte jobber, men jeg jobber jo vanligvis i mindre skala. Og jeg får vel nevne at jeg fikk en kraftig dytt videre av en klassekompis, det har som sagt vært på arbeidsbenken min en stund, men liggende, og det er feil retning, men litt enklere å jobbe med det sånn, dessuten ble det så mange avgjørelser som skulle tas og jeg fant ikke ut av det, og utsatte, og utsatte, og ga nesten opp, ingen tiltakslyst, til min kompis sa Nei NÅ! dette går jo ikke, jeg lager et midlertidig stativ til det på mandag. Så gjorde han det.
Nå er det arbeidsbart igjen, og jeg har jobbet og jobbet, og nå blir jeg snart nødt å sette en tybe bein på det. I stål. Jeg må bare finne ut hva flatstål er på svensk. Eller, hvis noen slipper meg inn på materiallageret kan jeg kanskje bare peke. Dette arbeidet som liksom går videre nå gjør at jeg er veldig fornøyd med livet.