stzzzzzz! zzzzzzt!

For den som ikke vet det, og det er vel ingen, ettersom jeg ikke har fortalt det, dreier masterprosjektet mitt seg om å improvisere. Jeg improviserer fram saker. I dag har jeg endelig kommet fram til det punktet der jeg skal improvisere i stål! Jeg har jo holdt på på treverkstedet i evigheter, men nå skal resultatet derfra få seg stålben.  Etter litt om og men og forelsesninger og kurs og hu og hei. Jeg har jo omtrent ikke brukt, eller du stryk omtrent, jeg har ikke brukt metallverkstedet etter at jeg kom. Men nå!
Litt rusten, og la ikke den peneste sveisen, men stål-logikken er der fremdeles.

Faren ved å improvisere i stål, er at plutselig har man improvisert fast et femten kilos stålunderstell i det der resultatet fra treverkstedet.