Kræsjpangplank

Da har jeg tatt ned utstillingen. Det var på tide for i går snubla to mennesker i det ene arbeidet mitt. Eller tre. Kommer an på hvordan man teller. Først en gammel mann med enorme mengder bagasje som ikke så hvor han gikk. Og så to damer der hun ene kløyp hun andre i rompa så hun skvatt til og sparka ned hele greia.
Gubben vet jeg om fordi han ble observert av en klassekompis, og damene fordi de sendte meg en mail. Det syntes jeg var bra. Tidligere har noen kjørt over en av de andre arbeidene med en barnevogn, og det vet jeg bare fordi jeg kan ikke forestille meg at noe annet kan forårsake den type ødeleggelse.
Jeg mener, man vet jo at man er på en kunstutstilling, det bør ikke komme overraskende at det står kunstverk her og der. Man bør være oppmerksom på at de kan være hvor som helst i rommet. Overrasket kan man kun bli hvis det plutselig dukker opp noe under hjulene på ens tvillingvogn.
Tenker jeg.

Damene skrev ikke om rompeklypingen, det var det en annen klassekompis som hadde observert. Jeg tror ikke jeg heller ville tatt det med i en mail. Særlig ikke om man var mor og datter, som i dette tilfellet. Men jeg setter pris på at folk ser ifra, må jeg si.

Det ble jo også lettere å pakke den sammen når rivingen allerede var påbegynt.

Nå må jeg bare finne en plass til mine tidligere kunstverk, nå pinner.