For ganske veldig lenge siden gjorde jeg en jobb for en svensk kommune. For ganske lenge siden sendte jeg en faktura på denne jobben, og for ikke lenge siden fikk jeg beskjed om at jeg skulle få pengene den 27. desember. Amatør som jeg er la jeg inn noen regninger med betalingsdato 28. desember i nettbanken min.
Når jeg kommer innom leiligheten her i sthlm ligger det en sjekk i posten til meg.
En sjekk!!
Jaja. Sånn gjør de det i Sverige. Eller i Umeå da, for jeg har jo mottatt lønn før, rett inn på konto.
Og heldigvis har jeg skaffa meg det der svenske identitetskortet nå, for det står bakpå sjekken at man må ha identitetskort eller svensk pass for å få ut pengene.
Ellers gjelds det ikke. Utenlandske pass stoler man ikke på.
Og så står det at man kan heve sjekken overalt, på coop og ica og sjuølløv og pressbyrån og det er ikke måte på. Men ikke om den er over 2000 kroner da.
Og det er den jo.
Så da før jeg iføre meg hatt og hansker og ta en tur i banken for å heve sjekken min. Sukk.
andredagen
Kaldt ute i dag. Var nede i de nye lokalene til samuraiteateret og spiste julelunsj med gamle samovarunger. Veldig trivelig, veldig fine lokaler samuraiene har laget, og en veldig fin sirkelsag som også var fres. Smart. Ja og fin scene da.
Og det var ca første gang i jula jeg var utenfor døra tror jeg? Etter lunsjen fikk skyss oppå fjellet av en annen fjellboer, til svigerfamilien der frk gudbarn holdt show og deretter tegnet en tegning av meg og the Stig som hold hender. Ååååh.
Glad for skyssen for det er kaldt å gå i oppoverbakke når det er....så kaldt. Og jeg burda ha ordna meg skyss ned fra fjellet også for jeg klarte å ramle alt jeg klarte.
Au og fanes.
Og au og fanes litt tidligere på dagen også for jeg tok en skikkelig bit av innsiden av mitt eget kinn i forbindelse med lunsjen og AU og fanes.
De fleste ulykker skjer utenfor hjemmet.
I morgen skal jeg gjenta suksessen.
Og så drar vi tilbake til Stockholm en svipptur.
Og det var ca første gang i jula jeg var utenfor døra tror jeg? Etter lunsjen fikk skyss oppå fjellet av en annen fjellboer, til svigerfamilien der frk gudbarn holdt show og deretter tegnet en tegning av meg og the Stig som hold hender. Ååååh.
Glad for skyssen for det er kaldt å gå i oppoverbakke når det er....så kaldt. Og jeg burda ha ordna meg skyss ned fra fjellet også for jeg klarte å ramle alt jeg klarte.
Au og fanes.
Og au og fanes litt tidligere på dagen også for jeg tok en skikkelig bit av innsiden av mitt eget kinn i forbindelse med lunsjen og AU og fanes.
De fleste ulykker skjer utenfor hjemmet.
I morgen skal jeg gjenta suksessen.
Og så drar vi tilbake til Stockholm en svipptur.
Dagen. I bilder. Ord og bilder.
Dette var planen: ta Kirkenes kirkegård på lillejulaften, etter julelunsjen, julaftens morgen hos mamma, åpne pakker, deretter Sandnes kirkegård, så middag hos pappa, Solemia overnatter, Silje spaserer hjem.
Sånn ble det: ikke Kirkenes kirkegård lillejulaften, derimot en utsendt delegasjon dit julaften, deretter Sandnes kirkegård, og noen som la merke til hva som gikk ut der? Pakkeåpningen. Denne posten på programmet ble demed i all hast flyttet til kvelden førstedagen, etter familielunsjen, og deretter ble det avfart til kirkegården.
I fjor var det jo så mye sne. Vi hadde spade i år også, men i fjor ble den brukt til å grave seg ned til gravsteinene, i år til å skrape vekk sneen for å gjøre det litt fint.
og jeg må stå som et telt med sjalet mitt over oss fire som står tett sammen for å få fyr på faklene. Og vi fant tante Mina i år. Og til slutt fikk vi fyr på henne også, det var ikke aktuelt å gi opp, selv om lighteren ga opp, og fyrstikk etter fyrstikk knakk. Vi fant ikke onkel Basse, det er noe nytt vi har begynt med.
Og den letteste å finne var Trine, og det enda hun ikke har fått gravstein enda, bare et lite kors i tre, og det er så sinnsykt at hun er en av dem vi besøker i år.
Det er ikke til å forstå dette. Men sånn er det.
Og så avgårde til pappa som var mildt overrasket over at vi var kommet allerede, men som serverte verdens beste pinnekjøtt, og det var så trivelig og rolig og fint. Og der åpnet vi litt pakker, for vi har jo også noe å gi hverandre selv om Solemia hadde glemt sine i Kirkenes, eller på Kirkenes som det heter i dette tilfellet, og jeg fikk koftesjal. OG en brosje istedetfor sølje. For senere skulle jeg få en liten sølje av Solemia.
Her har jeg jo ikke kofte på og da er det lov å ha koftesjalet på bak frem med den fine nye brosja. Sånn er det.
Og så skulle min onkel Karlfrek kjøre forbi Hesseng, på sin vei til Kirkenes fra sin familie på Sandnes, og da skulle jeg sitte på istedetfor å spasere siden halsen er forkjølet. Dette var avtalt tidligere ved hjelp av andre involverte familiemedlemmer. Litt uvisst av hvilken grunn, (men jeg har mine mistanker om at det var den tidligere utfalte posten på programmet, "pkt tre: gaveåpning", som ved tidligere hjemkomst kunne fremskyndes det tildligere utsatte døgnet,) bestemte Solemia seg for å også hoppe på denne skyssen.
Så da var det tilbake til Kirkenes og gavene under treet der. Og gavebonanza.
Her prøver Solebanet sine nye kommagbånd.
Og nå er jeg nesten litt utslitt.
Så da avslutter jeg med vår satans skumle julepynt, som skremmer vettet av meg, og ønsker alle god jul:
Ja. God jul.
Sånn ble det: ikke Kirkenes kirkegård lillejulaften, derimot en utsendt delegasjon dit julaften, deretter Sandnes kirkegård, og noen som la merke til hva som gikk ut der? Pakkeåpningen. Denne posten på programmet ble demed i all hast flyttet til kvelden førstedagen, etter familielunsjen, og deretter ble det avfart til kirkegården.
I fjor var det jo så mye sne. Vi hadde spade i år også, men i fjor ble den brukt til å grave seg ned til gravsteinene, i år til å skrape vekk sneen for å gjøre det litt fint.
Og det er stille og fredelig og familier som leter etter sine, det blåser litt så det er vanskelig å få fyr,
Og den letteste å finne var Trine, og det enda hun ikke har fått gravstein enda, bare et lite kors i tre, og det er så sinnsykt at hun er en av dem vi besøker i år.
Og så avgårde til pappa som var mildt overrasket over at vi var kommet allerede, men som serverte verdens beste pinnekjøtt, og det var så trivelig og rolig og fint. Og der åpnet vi litt pakker, for vi har jo også noe å gi hverandre selv om Solemia hadde glemt sine i Kirkenes, eller på Kirkenes som det heter i dette tilfellet, og jeg fikk koftesjal. OG en brosje istedetfor sølje. For senere skulle jeg få en liten sølje av Solemia.
Og så skulle min onkel Karlfrek kjøre forbi Hesseng, på sin vei til Kirkenes fra sin familie på Sandnes, og da skulle jeg sitte på istedetfor å spasere siden halsen er forkjølet. Dette var avtalt tidligere ved hjelp av andre involverte familiemedlemmer. Litt uvisst av hvilken grunn, (men jeg har mine mistanker om at det var den tidligere utfalte posten på programmet, "pkt tre: gaveåpning", som ved tidligere hjemkomst kunne fremskyndes det tildligere utsatte døgnet,) bestemte Solemia seg for å også hoppe på denne skyssen.
Så da var det tilbake til Kirkenes og gavene under treet der. Og gavebonanza.
Og nå er jeg nesten litt utslitt.
Så da avslutter jeg med vår satans skumle julepynt, som skremmer vettet av meg, og ønsker alle god jul:
Ja. God jul.
denne dagen før dagen
Ja da var det lillejulaften. Jeg blir stresset jeg. Av all min dårlige samvittighet. Kommer ikke unna den. Og ikke har jeg truffet omtrent en eneste venn siden jeg kom hjem, jeg føler meg som en slags vennskapets Tårnfrid. Bæsj.
Men jeg har fått julet med familien min iallefall.
I morgen skal det som sedvanlig feires jul i flere omganger og med endel logistikk. Men faktisk går to punkter ut: den ene kirkegården tok mamma og knutstefar i dag, og Stefrid har reist til Brasil og dermed går kaffen hos henne ut ettersom det ville bydd på en uoverkommelig logistisk utfordring. Så da er sjansen for at skjemaet sprekker ikke så stort, og det mest spennende blir da om vi både husker og finner tante Mina på den andre kirkegården i morgen.
Alle vet jo hva alle skal få i julegaver så det er det ikke så mye spenning knyttet til. Jeg har som jeg pleier prøvd å overtale familien min til å åpne sine julegaver i dag, men de vil som vanlig ikke.
Jepp. Men god jul da.
Men jeg har fått julet med familien min iallefall.
I morgen skal det som sedvanlig feires jul i flere omganger og med endel logistikk. Men faktisk går to punkter ut: den ene kirkegården tok mamma og knutstefar i dag, og Stefrid har reist til Brasil og dermed går kaffen hos henne ut ettersom det ville bydd på en uoverkommelig logistisk utfordring. Så da er sjansen for at skjemaet sprekker ikke så stort, og det mest spennende blir da om vi både husker og finner tante Mina på den andre kirkegården i morgen.
Alle vet jo hva alle skal få i julegaver så det er det ikke så mye spenning knyttet til. Jeg har som jeg pleier prøvd å overtale familien min til å åpne sine julegaver i dag, men de vil som vanlig ikke.
Jepp. Men god jul da.
blæh
Og nå er grunnen til at jeg ikke omtaler Kirkenes i ekstatiske ordelag, enda jeg er ferdig med regnskapet som har bundet meg til dataen siden jeg kom hjem, at jeg har blitt syk. Hurra. Hurrahurrahurra. I går var jeg oppe og vaka en gang i løpet av dagen for å.....gjøre hva? Husker ikke.
I dag var jeg oppe for å spise to brødskiver og vaske noe nips. Ikke at det var så viktig for helsen å vaske nips, men de andre vasket jo huset i dag så da kunne man ikke være oppstanden uten å delta.
Nå føler jeg meg egentlig bedre, håper det holder seg og banker i bordet, jeg har aldri hatt en kun todagers før, jeg pleier å smelle til med en uke når det slår til. Krysse fingre og holde tomler og sikkert ettellerannet med tærne også.
Det er ikke så stas å være syk når man er på besøk heller. Ligge i sprekken på en sovesofa med den forbannede samedyna. Satser på å være frisk i morgen.
DA kanskje jeg kan rapportere fra verdens fineste skitplass.
I dag var jeg oppe for å spise to brødskiver og vaske noe nips. Ikke at det var så viktig for helsen å vaske nips, men de andre vasket jo huset i dag så da kunne man ikke være oppstanden uten å delta.
Nå føler jeg meg egentlig bedre, håper det holder seg og banker i bordet, jeg har aldri hatt en kun todagers før, jeg pleier å smelle til med en uke når det slår til. Krysse fingre og holde tomler og sikkert ettellerannet med tærne også.
Det er ikke så stas å være syk når man er på besøk heller. Ligge i sprekken på en sovesofa med den forbannede samedyna. Satser på å være frisk i morgen.
DA kanskje jeg kan rapportere fra verdens fineste skitplass.
joda, hjemme
Jeg rekker ikke skrive noen ekstatiske innlegg over temaet hjemvendthet, jeg gjør ferdig regnskap og vasker kjøleskap og siler sprit. Kommer sterkere tilbake
Shirekns
Jeg er hjemme.
Det er mørkt.
Jeg gjør ferdig et regnskap og vasker kjøleskap.
I morgen skal jeg komme meg ut av huset i løpet av dagen.
Det er mørkt.
Jeg gjør ferdig et regnskap og vasker kjøleskap.
I morgen skal jeg komme meg ut av huset i løpet av dagen.
Og en tredje ting som jeg har tenkt på
Åpner man ikke julegaver på juleaften lengre? Hver gang jeg har levert ut en julegave i år sier folk "kan jeg åpne den nå?"
Hva er det for noe da? Det gjør man vel ikke med julegaver! Eller? Har det hendt noe nytt på dennen fronten?
Hva er det for noe da? Det gjør man vel ikke med julegaver! Eller? Har det hendt noe nytt på dennen fronten?
en annen ting jeg har tenkt på, eller: et lite foryngelsestips:
Synes du at du ser grå og sliten ut? Dradd? Ikke så ung som du engang var?
Vel, frk. Figenschou har et lite tjuvtips som får deg til å se minst fjorten år yngre ut:
betal med kontanter på polet!
Eller, helst skal det være systembolaget, for det er det eneste jeg har dekning for å påstå noe om, men iallefall, når jeg betaler med kontanter på Systemet blir jeg alltid bedt om leg. Og jeg er jo 34. Snart 35. Så jeg har jo litt å gå på.
Vel, frk. Figenschou har et lite tjuvtips som får deg til å se minst fjorten år yngre ut:
betal med kontanter på polet!
Eller, helst skal det være systembolaget, for det er det eneste jeg har dekning for å påstå noe om, men iallefall, når jeg betaler med kontanter på Systemet blir jeg alltid bedt om leg. Og jeg er jo 34. Snart 35. Så jeg har jo litt å gå på.
en liten ting jeg har tenkt på
Jeg kan jo ha en tendens til å ikle meg klær med et visst samisk tilsnitt. Det er i og for seg ikke så rart. Og jeg tror at stockholmerne ikke kjenner igjen samiske klær men tror at jeg skal ut og laive i skogen.
Og så har jeg mange venner som kan ha en tendens til å kle seg i klær med samisk kulør. -itet. Det er i og for seg heller ikke så rart.
Og når vi kommer sammen, planlagt eller tilfeldig, i våre kofter og bånd og kommager og sjal og čuipier og andre fine ting, får vi alltid dette spørsmålet, av en eller annen tilfeldig fremmedfolk:
"Skal dere på fest?"
Og hæ? skal samer alltid på fest?
Innimellom skal vi faktisk bare ta heisen! Eller lignende!
Så jeg blir litt forvirret.
Og så har jeg mange venner som kan ha en tendens til å kle seg i klær med samisk kulør. -itet. Det er i og for seg heller ikke så rart.
Og når vi kommer sammen, planlagt eller tilfeldig, i våre kofter og bånd og kommager og sjal og čuipier og andre fine ting, får vi alltid dette spørsmålet, av en eller annen tilfeldig fremmedfolk:
"Skal dere på fest?"
Og hæ? skal samer alltid på fest?
Innimellom skal vi faktisk bare ta heisen! Eller lignende!
Så jeg blir litt forvirret.
Blomsternytt
Nå har orkideen altså grodd fram to nye blomsterstengler etter å ha stått som udekorativt ugress i nærmere et år. Jeg kan telle tre håpefulle knopper på hver stengel.
Ekstremt dårlig timing da, ettersom vi drar hjem på søndag og den må klare seg uten vann og lys i ukesvis. Det blir nok med håpet i de knoppene.
Den er forsåvidt ikke så opptatt av lys, denne orkideen, det er jo litt artig. Eller, jeg skal kanskje heller si at jeg er imponert over dens tilpasningsevne. Først hadde blomsterstenglene retning vinduene og lyset, men så tverrvendte de og er nå på vei inni rommet. Jeg hadde gjort det samme. Det er tretten grader i vinduskarmen der den står. (Nei huset er ikke bygget i 1926, det er knappe ti år gammelt.) Og jeg tror ikke tretten grader er noe videre til trivselstemperatur for tropiske planter. Den forsøker med andre ord å flykte inn i rommet. Jeg kan hilse og si at det er ikke så mye varmere her, men alle monner drar, det er klart.
Ekstremt dårlig timing da, ettersom vi drar hjem på søndag og den må klare seg uten vann og lys i ukesvis. Det blir nok med håpet i de knoppene.
Den er forsåvidt ikke så opptatt av lys, denne orkideen, det er jo litt artig. Eller, jeg skal kanskje heller si at jeg er imponert over dens tilpasningsevne. Først hadde blomsterstenglene retning vinduene og lyset, men så tverrvendte de og er nå på vei inni rommet. Jeg hadde gjort det samme. Det er tretten grader i vinduskarmen der den står. (Nei huset er ikke bygget i 1926, det er knappe ti år gammelt.) Og jeg tror ikke tretten grader er noe videre til trivselstemperatur for tropiske planter. Den forsøker med andre ord å flykte inn i rommet. Jeg kan hilse og si at det er ikke så mye varmere her, men alle monner drar, det er klart.
flinkenschou
åh, så mye å fortelle!
med bilder!
men alt handler om julegaver til folk så da går det ut....sukk.
med bilder!
men alt handler om julegaver til folk så da går det ut....sukk.
ah, vær!
Nå er det uvær her. Det er selvsagt forskjell på stockholmsk og kirkenesisk uvær, men det fyker endel, og myndighetene har gått ut med Varning Klass 2. Som betyr at de venter problemer med å opprettholde samfunnsfunksjoner, og at det er en viss fare for allmenheten.
Jeg måtte likevel ut av huset, fordi enkelte ville at enkelte skulle kjøpe julegave til andre enkelte.
Her har de jo fortau. Forsåvidt en god ide, men de brøytes ikke. Og man kan ikke gå midt på veien, hvilket ville vært løsningen hjemme. Her ville løsningen vært å hoppe på en buss, men de går ikke i dag. Så jeg har brøyta meg gjennom stormen (vel. Liten kuling) sammen med en hel del andre mennesker som skulle hit og dit og heller ikke var redde for å være denne allmenheten det skulle være fare for. Har man bare nok skjerf rundt hodet går jo det meste bra. Gamasjer hadde sikkert også vært ok men det har jeg ikke her.
Det verste var i grunnen å komme inn. Etter tyve minutter som ensrettet traktor i snefokk, blir man faktisk ganske nedsnedd. Godt og grundig både inn- og nedsnedd, og innendørs er jo obs! varmen på men hvem hiver vel av seg og banker alle klærne ren for sne, som om man skulle vært....i Finnmark? Ikke jeg. Det var ikke plass. Det var for mye klær å holde på og for mye sne inne bak brilleglassene hvilket gjorde at brillene bare ville falle av mens jeg sto der med lue og sjal og votter og ullkåpe og forsøkte å....utrette noe som jeg snart nok ga opp.
Dessuten var jeg jo ute blant folk og det er rart det der, da oppfører man seg som om man er ute blant fok og ikke på fornuftig vis, hvilket ville vært å ta av seg alle ytterklæren og ristet dem kraftig. (jeg gikk bak en søyle og banket votter og lue hardt mot den, når ingen så meg.)
Og ærlig talt, når man har så mye klær på kan det fort bli litt varmt inne og da er det egenlig greit at man er dekket av et lag med sne og is, for da svetter man ikke ihjel. Man bare drypper litt, men det er nå butikkens problem som ikke ordner med muligheter for å få børsta av seg sneen.
Nå har jeg kommet hjem igjen, og sitter og ser på uværet og lurer på hvordan huskjæresten skal ta seg hjem, sånn etterhvert. Men du skal se de får orden på kollektivtrafikken igjen. Riktignok tåler den ikke så mye, for eksempel stoppen t-banen i høst fordi det var kommet løv på skinnegangen, men noe må de da klare å få til i løpet av dagen, det er jeg sikker på.
Jeg måtte likevel ut av huset, fordi enkelte ville at enkelte skulle kjøpe julegave til andre enkelte.
Her har de jo fortau. Forsåvidt en god ide, men de brøytes ikke. Og man kan ikke gå midt på veien, hvilket ville vært løsningen hjemme. Her ville løsningen vært å hoppe på en buss, men de går ikke i dag. Så jeg har brøyta meg gjennom stormen (vel. Liten kuling) sammen med en hel del andre mennesker som skulle hit og dit og heller ikke var redde for å være denne allmenheten det skulle være fare for. Har man bare nok skjerf rundt hodet går jo det meste bra. Gamasjer hadde sikkert også vært ok men det har jeg ikke her.
Det verste var i grunnen å komme inn. Etter tyve minutter som ensrettet traktor i snefokk, blir man faktisk ganske nedsnedd. Godt og grundig både inn- og nedsnedd, og innendørs er jo obs! varmen på men hvem hiver vel av seg og banker alle klærne ren for sne, som om man skulle vært....i Finnmark? Ikke jeg. Det var ikke plass. Det var for mye klær å holde på og for mye sne inne bak brilleglassene hvilket gjorde at brillene bare ville falle av mens jeg sto der med lue og sjal og votter og ullkåpe og forsøkte å....utrette noe som jeg snart nok ga opp.
Dessuten var jeg jo ute blant folk og det er rart det der, da oppfører man seg som om man er ute blant fok og ikke på fornuftig vis, hvilket ville vært å ta av seg alle ytterklæren og ristet dem kraftig. (jeg gikk bak en søyle og banket votter og lue hardt mot den, når ingen så meg.)
Og ærlig talt, når man har så mye klær på kan det fort bli litt varmt inne og da er det egenlig greit at man er dekket av et lag med sne og is, for da svetter man ikke ihjel. Man bare drypper litt, men det er nå butikkens problem som ikke ordner med muligheter for å få børsta av seg sneen.
Nå har jeg kommet hjem igjen, og sitter og ser på uværet og lurer på hvordan huskjæresten skal ta seg hjem, sånn etterhvert. Men du skal se de får orden på kollektivtrafikken igjen. Riktignok tåler den ikke så mye, for eksempel stoppen t-banen i høst fordi det var kommet løv på skinnegangen, men noe må de da klare å få til i løpet av dagen, det er jeg sikker på.
ting, før.
Den følelsen som naboens julelys gir, er forsåvidt ikke forbeholdt julen. Jeg kan få akkurat samme blaff tilbake til den jeg var og tingene som de var, av andre ting.
My little pony, for eksempel. Plasthesten, ikke bandet. Det er liksom ingenting som er så fint som regnbuefarget hår på en hvit hest med rosa glitter på rompa. Det høres ut som jeg tøyser, og jeg synes ikke den er så fryktlig fin i dag, men jeg har ingen problemer med å kjenne på hvor fin den var når jeg nå går forbi en i et butikkvindu i en leketøysbutikk.
Og den overveldende følelsen, over hvor fin en ting kan være, har nok bleknet litt med årene. Jeg faller ikke lengre i staver over ting på samme måte som jeg gjorde over keypers, mylittlepony, rosa og lyseblått sammen, gjennsomsiktig rød plast i diamantform, strass, glitreklistremerker, ja, egentlig alt i pastell som var fabrikkprodusert i utlandet. Noen som kjenner igjen den følelsen? Gleden over å sitte med en leketøyskatalog og sette kryss?
En fin kopp fra Iittala gir liksom ikke samme magesuget. Selv om jeg i dag foretrekker Iittala framfor Mattel i alle sammenhenger. Man kan kanskje si at ting ikke har samme grep om meg som før, men jeg tror like mye det er evnen til å fortape seg i saker som blir borte etterhvert som man vokser til.
Og da er det litt fint å kjenne litt på det, i små blaff sendt fra den man var, når man går forbi en lekehest i akkurat de rette fargene.
My little pony, for eksempel. Plasthesten, ikke bandet. Det er liksom ingenting som er så fint som regnbuefarget hår på en hvit hest med rosa glitter på rompa. Det høres ut som jeg tøyser, og jeg synes ikke den er så fryktlig fin i dag, men jeg har ingen problemer med å kjenne på hvor fin den var når jeg nå går forbi en i et butikkvindu i en leketøysbutikk.
Og den overveldende følelsen, over hvor fin en ting kan være, har nok bleknet litt med årene. Jeg faller ikke lengre i staver over ting på samme måte som jeg gjorde over keypers, mylittlepony, rosa og lyseblått sammen, gjennsomsiktig rød plast i diamantform, strass, glitreklistremerker, ja, egentlig alt i pastell som var fabrikkprodusert i utlandet. Noen som kjenner igjen den følelsen? Gleden over å sitte med en leketøyskatalog og sette kryss?
En fin kopp fra Iittala gir liksom ikke samme magesuget. Selv om jeg i dag foretrekker Iittala framfor Mattel i alle sammenhenger. Man kan kanskje si at ting ikke har samme grep om meg som før, men jeg tror like mye det er evnen til å fortape seg i saker som blir borte etterhvert som man vokser til.
Og da er det litt fint å kjenne litt på det, i små blaff sendt fra den man var, når man går forbi en lekehest i akkurat de rette fargene.
julelys, åååå julelys....
Det nærmer seg jul. Det har det sikkert gjort lenge men jeg har ikke vært så eksponert for det. Så første desember var det virkelig første desember og ikke tredevte første desember.
Hoi. Skrives tredevte sånn?
Da jeg var liten ville jeg så gjerne at vi skulle ha sånne fargerike julelys ute på treet vårt, sånne i alle farger eller iallefall rødt, gult og grønt, og gjerne sånne som blinket. Mamma og pappa syntes ikke det var så fint så det ble aldri noe av. Nå er jeg voksen og kunne fyllt verandaen min med blinkelys, men nå synes ikke jeg heller det er så fint.
Bortsett fra i en liten liten flik inni meg, som har overlevd fra barndommen og som våkner til nå som naboen har montert fargerike lys på sin veranda. Heldigvis ikke blinkelys, da hadde jeg nok fått en slags indre epilepsi, men sånne gule, røde, grønne.
Det er.....på en måte så fint. Eller det er jo ikke det men noe i meg kjenner igjen den følelsen man får inni seg når man er liten og ser sånne fine, fine lys. Det er som en slags tidsmaskin.
Jeg synes de er stygge, men Figenschou 5 år synes fortsatt de er det vakreste i verden.
Hoi. Skrives tredevte sånn?
Da jeg var liten ville jeg så gjerne at vi skulle ha sånne fargerike julelys ute på treet vårt, sånne i alle farger eller iallefall rødt, gult og grønt, og gjerne sånne som blinket. Mamma og pappa syntes ikke det var så fint så det ble aldri noe av. Nå er jeg voksen og kunne fyllt verandaen min med blinkelys, men nå synes ikke jeg heller det er så fint.
Bortsett fra i en liten liten flik inni meg, som har overlevd fra barndommen og som våkner til nå som naboen har montert fargerike lys på sin veranda. Heldigvis ikke blinkelys, da hadde jeg nok fått en slags indre epilepsi, men sånne gule, røde, grønne.
Det er.....på en måte så fint. Eller det er jo ikke det men noe i meg kjenner igjen den følelsen man får inni seg når man er liten og ser sånne fine, fine lys. Det er som en slags tidsmaskin.
Jeg synes de er stygge, men Figenschou 5 år synes fortsatt de er det vakreste i verden.
Å ringe hjem
Når man kommer hjem igjen etter å ha vært ute og spasert søndagsturen sin, og man ser på telefonen at et stk nært familiemedlem har forsøkt å ringe syv ganger, pluss en gang fra mobilen, samt sendt en tekstmelding om at man må slå på Skype, og at vedkommende også har forsøkt å ringe deg opp over facebook, er det da helt unaturlig å tenke mens man ringer tilbake, at nå har noen dødd? Eller burde man forutsett at man nå kommer til å ha en samtale om det der programmet om hurtigruta?
Som visstnok vises på SVT for tiden.
Altså her i Sverige, ja.
Man seilte visst inn til Kirkenes for noen timer siden.
Som visstnok vises på SVT for tiden.
Altså her i Sverige, ja.
Man seilte visst inn til Kirkenes for noen timer siden.
Stockholm, første desember.
Det er vinter og jeg oppdager, igjen, at dette er min normaltilstand. Sommeren er fin men fremmedgjørende, eksotisk, vinteren derimot: dette kan jeg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)