Jodajada så, neida.

Jeg vet ikke med dere, men når jeg tar mye trikk og bane blir jeg litt opphengt i å sitte i riktig del.
Sånn at når toget stopper på min stasjon så er det kortest mulig vei fra døra og til oppgangen. En uspennende hverdagvane. Men sånn holder man på.

Oppdaget i går at når jeg tar trikken til ateljéet mitt i Stockholm, og har kjempet meg fram til å få sitte lengst bak, for det blir mest logisk i forhold til førnevnte offentligkommunikasjonslogikk, så havner jeg jo faktisk lengst mulig vekk fra oppgangen min.
To måneder to det meg altså å innse dette. Riktignok ikke med daglig trikking, men likevel litt fjernt av meg.

Beklager, jeg har liksom ikke mer spennende blogging å by på. Hverdagen tar igjen oss alle.