Jeg vet ikke med dere, men når jeg tar mye trikk og bane blir jeg litt opphengt i å sitte i riktig del.
Sånn at når toget stopper på min stasjon så er det kortest mulig vei fra døra og til oppgangen. En uspennende hverdagvane. Men sånn holder man på.
Oppdaget i går at når jeg tar trikken til ateljéet mitt i Stockholm, og har kjempet meg fram til å få sitte lengst bak, for det blir mest logisk i forhold til førnevnte offentligkommunikasjonslogikk, så havner jeg jo faktisk lengst mulig vekk fra oppgangen min.
To måneder to det meg altså å innse dette. Riktignok ikke med daglig trikking, men likevel litt fjernt av meg.
Beklager, jeg har liksom ikke mer spennende blogging å by på. Hverdagen tar igjen oss alle.
Nå har jeg skrevet et helt innlegg med bilder og alt, overskriften kan du bare finne på selv
Det er rart det der. Når jeg er på jobb, er jeg så slapp og trøtt at jeg tror det må være noe feil med meg. D-vitaminmangel kanskje? Når jeg...
2 kommentarer:
he he, du må nok finpusse på systemet.
eller være takknemlig for all mosjon.
Legg inn en kommentar