Sånt er livet

-brukte bestefar å si. Det hørtes ut som et sitat når han sa det men jeg vet ikke hvem han siterte. Noen som ikke var helt stødige i norsk, for omtrent alle historiene og sitatene som familien reproduserte handlet om folk som ikke hadde helt grep om norsken.
Stå i rolig.
Takk jeg syner
Frostat vinter, frostat vinter
To øl i meg og Magnus.

Men sånt er livet altså. Rødhette skriver inne på sin blogg om folk som smeller i med små stikk, istedet for å gi konstruktiv kritikk, ("Åja, du gjør det på den måten....?) og jeg kjente meg med en gang igjen. Jeg er SÅH lei av folk man ikke helt kan ta eller vet hvor man har. Og som må kommunisere på den måten. For det er jo en liten ufin hersketeknikk det der. De gjør seg selv uangripelige, for de har jo ikke egentlig sagt noe.
Og noen mennesker, som man jobber med, de er bare full av ufine hersketeknikker. Og så blir man selv sittende igjen med den der følelsen, "hva mente du egentlig nå? kan jeg si noe eller overreagerer jeg da?" Skjønner dere hva jeg mener? Sånne som rett og slett er ufine og respektløse, men ikke har høflighet og oppdragelse nok til å stå fram i dagslys med sin egentlige oppførsel. Istedet blir man sittende og lure på om det er en selv det er noe galt med.
Og jeg er så lei av sånt folk. Også fordi man selv får en så ekstremt utrivelig rolle. Man blir det der lettfornærmelige hespetreet. En litt fisefin og selvhøytidelig karakter. En som ikke kan slappe av.

Og egentlig er det jo ikke sånn man er. Men man omskapes til dette mennesket av små, ufine hersketeknikker.
Men! Ti poeng til frkFaigen som etter alle solemerker sannsynligvis har ryddet en sånn karakter ut av livet sitt. Sånt er livet også! Klappklappklapp!