Når folk spør hvordan det går, kan jeg svare at det går ganske bra, uten å føle at jeg svarer som jeg gjør for å være høflig. Det går ganske bra.
Men om nettene drømmer jeg om togstasjoner jeg ikke finner, fly jeg ikke når, og at jeg skal ha en eller annen eksamen. Nå er det stort sett norsk eller muligens kunst jeg skal opp i, og alle skal vi ha lest tre kapittel i den der boken, som jeg ikke har, men muligens sikkert har hatt engang, og jeg spør alle om de har lest, og alle bare ja såklart! og det har ikke jeg. Og tiden er knapp.
Jeg har alltid hatt en underbevissthet som har snakket ned til meg. Jeg føler meg rett og slett undervurdert og snakket til i store bokstaver. Det er ganske tydelig hva den vil fram til. Så ja, jeg er kanskje på en plass der jeg ikke vil være og nei, jeg føler vel ikke at jeg har kontroll på livet, men jeg tror forutsetningene for å få ordna opp i det er bedre enn på lenge, selv om jeg blir litt nervøs av å si det høyt.
For å si det med et samisk ordspråk: Hold ut /eller hold på, kanskje, hold ut, da klarer du deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar