Frk Figenschou analyserer seg selv

-men bare på det åpenbare planet, så det er sagt.
Det er en ting jeg har tenkt på. Og det er at når man opplever mye motstand, så er det ikke sånn at man, som en gave fra situasjonen, får Perpektiv På Sakene, nei, man får bare materialtretthet.
Så når man mister kontoret jeg skulle flytte til, så tenker man ikke, hva er (ENDA) et par måneder uten produktivitet, sammenlignet med å finne sin far død på gulvet?
Det gjør man ikke. Man tenker: DETTE OGSÅ???
Og går helt i svart, som jeg har demonstrert gjennom et par bloggposter. Og selv om man vet at man reagerer som man gjør på grunn av materialtretthet, så hjelper det ingenting. Man klarer ikke snu det.
Og det er faktisk ikke bare slitsomt for de rundt, men mest for en selv.

Sånn har jeg det på atelieret:

Her skal jeg finne plass til å lage skulpturer. Det går ikke. Og nå har jeg vært uproduktiv ganske lenge, av forståelige årsaker. Men nå, nå tror jeg det går å ta seg sammen. Men det går ikke an å jobbe her-skulle skifte atlier-det gikk gaiken med det. Så da ringte jeg til onkel! Jeg er velsignet med onkler. Og han hadde et rom der han er vaktmester, som er til utleie. Det er litt dyrt da. Men jeg har råd. Iallefall om det ikke er for evig.
Og jeg har et par andre tråder jeg skal følge opp også. Det ordner seg. Kanskje ikke til det beste på kort sikt, men så må man ikke glemme at man har Langt Sikt også.