Så deh

Ikke i dag heller var det russetorg! Jeg skjønner ingenting. Og jeg har for dårlig nett til å google. Og ikke helt vet jeg hvem som skal sitte på den informasjonen. Nå som jeg er inne i en livsfase der selv små ting får meg til å føle universets motstand, kunne denne hendelsen selvsagt få meg til å se på livet som helt gruslagt (eller for å si det med treåringen: du har ØDELAGT livet mitt) men selv om jeg fortsatt står uten pelslue, kjenner jeg at jeg overlever. Det skyldes delvis at jeg hadde så glatte sko i går. ( Kavat! Svenske vintersko, what a joke!) Og i dag har jeg ikke så glatte sko, og det var så deilig. Kavatskoene er så glatte at man ikke kommer seg framover på spark, det blir bare glipptak på glipptak. Herregud så sur man blir. Ble. I går. Og i dag var alt fint og vanlig igjen med andre sko.

Og så har jeg begynt å krote med grønne fettstifter på tegningene jeg tegnet før, og det er så DEILIG å krote. Og vanskelig faktisk. Å bare krote mener jeg. Det blir så fort til noe, og når det ikke blir det, dukker fort armens bue med krittet eller buen i håndleddet opp i tegningen.
Jeg kjente at det der kanskje ikke var så godt forklart men samtidig kjente jeg at dere kanskje ikke er så interessert i de mer detaljerte delene av kunstproduksjon.

Og så har jeg vevd ferdig ett belte og begynt igjen på det andre. Det er verken en glede eller sorg i livet, bare en slags fremdrift. Jeg kan godt også fortelle hva vi skal ha til middag i dag mens jeg er igang med å ukritisk ramse opp hendelser i livet mitt: gårsdagens rester av indisk, i dag med blomkål og nan.

Hepp.