I dag veide jeg Jendor sin sekk før vi gikk på skolen. Fire kilo. Selv veier han litt over tyve. Nå lå det også en ullbukse i sekken men den er strikket av vanlig ullgarn og ikke av ull fra blysauen så det er ikke DEN. Foråsidetsånn. Man vil jo gjerne ha et selvstendig barn som gå til skolen selv men når de nå må slepe seg med bly på ryggen og ikke får sykle før de går i fjerde så blir det lett med foreldre som pent bærer sitt barns skolesekk helt fram til døra.
Jeg er så irritert på den der skolen der ugjennomtenkte detaljer virrer som lakselus. (Som ikke virrer. Den har fem stadier faktisk, alle veldig ulike. Nesten ikke samme dyr. Veldig interessant egentlig, lakselusa. Og visste dere at det finnes hvallus? Dyreriket altså.)
Nå er vi der at jeg alltid er sur når vi gjør leksene til Jendor, enda Jendor jo er flink nok, jeg bare kjenner irritasjonen sive inn i meg som kaldraset fra det uisolerte loftstaket.
Nå har jeg levert fra meg skolesekk og skolebarn og her sitter jeg på jobb og fryser. Jeg er jo veldig skuffet over meg selv som holder lav produksjon for tiden, men ærlig talt, det er
17 grader på atelieret
man må gå sidelengs inn
ikke ventilasjon
ingen plass å bygge større skulpturer
svært begrenset plass til å bygge små skulpturer
og de borrer i betong dag og natt for andre og tredje etasje pusses opp
hvilket også betyr at det er et stillase og en kontainer foran mitt vindu sånn at i tillegg er det
mørkt.
Dette er ikke veldig gode arbeidsforhold. Ja, nå skriver jeg det åpenbare. For jeg har jo lenge gått utfra at det er jeg som er en dårlig arbeider. Men se over.
Jeg har varmeovn her inne, så jeg prøver å få opp varmen, men jeg kan jo ikke ha ventilene åpne pga tomgangskjøringen utfor, så jeg må ha døra ut til gangen oppe, for hvis ikke sovner jeg liksom i løpet av en tre til fire sekunder, men ettersom det jobbes i bygget står det dører og vinduer oppe overalt og når jeg har døra oppe ut til korridoren er det som å prøve å varme opp frøhvelvet på Svalbard ved hjelp av en vottevarmer, så er vi like langt. JEG er like langt, og det kunne også være på lista, det med JEG, det er ingen interessante mennesker her. Det er rett og slett ikke så lett å være glad og produktiv på jobb når det er rotete, trangt, kaldt og mørkt. Og dårlig luft. Og kjedelig.
Det finnes diverse løsninger på dette problemet.
a) Man finner seg et nytt atelier en annen plass i byen, men det har vist seg vanskelig selv om halve byen står tom. Jeg har ikke helt skjønt mekanismene bak dette men det har vel noe med at man ikke gidder å leie ut litt av bygget til et enkeltmenneske når man kanskje kan få for eksempel en statlig kontrakt med politi eller sykehus eller Barack Obama i hele bygget i løpet av de neste kanskje ti årene en gang.
b) Husflidslaget som har kontoret ved siden av meg flytter ut, jeg får deres rom og får utleier til å slå veggene mellom oss ned og så får jeg hele innerste delen av denne kjelleren. Men da kommer jeg til å savne Husflidslaget og sannsynlighetgehalten her er vel ca like stor som at frøhvelvet på Svalbard overlever de neste femti år, for Husflidslaget har det helt finfint der de er. Så denne løsningen vil nok inkludere en del ganning og det holder jeg meg egentlig unna.
c) Jeg bygger et eget atelier i hagen. Uten at naboene protesterer. HOHO. Tro hva det koster? Mindre enn frøhvelvet på Svalbard? Tomta er forma litt som en syttitallspermanent med marabakke, så det er ingen steder det bare er å nedsenke en garasjelignende struktur.
d) Vi flytter. Det er ikke så mange poenger med å bo i Kirkenes om man ikke får jobbet her og for å si det sånn: dette er et vanlig problem blant de yrkesaktive kunstnerne i husholdningen.
e) Jeg overtar frøhvelvet på Svalbard.
Så JA. Så NEI. Det som er bra er at the Stig også trenger mer plass og han kjenner litt fler folk en meg og er bedre på å ringe dem så nå er vi to som arbeider med saken, det vil si, jeg er mest liksom den som sitter i kjelleren i dårlig lys og skriver ting på en liste og stadig er med i diskusjonen om problemet, som er en KJEMPEVIKTIG del av jobben. Men the Stig tar telefonene. Det er jeg veldig glad for, for det er jeg så lei av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar