Fremgang og tilbakeblikk

Jepp, jeg er jo som vanlig kjempegod til å være syk, så det bare fortsetter jeg med. Alle andre ligger flate med korona, men jeg har min egen lille sykdom. Vet faktisk ikke helt hva det er, det er som å være forkjølet men helt uten forkjølelsessymptomer. Jeg er bare varmkald og utslitt og slapp og får frysninger hver gang jeg rører meg og er andpusten hver gang jeg har rørt meg. Og kanskje en anelse, anelse rusk i halsen. 1%. Jeg er faktisk litt irritert over at det IKKE er korona, får det får jeg jo garantert når dette er over, det hadde vært greit å bare bli ferdig med det. Ni dager på sofaen uten at det engang er korona, si meg HVA var poenget med det. Mvh lettere fornærmet.

Men nå har jeg akkurat tatt ut av oppvaskmaskinen og selv om jeg ble ganske andpusten så måtte jeg ikke legge meg ned, og jeg kjente også på kroppen at det var noe jeg kunne klare før jeg satte igang med prosjektet, så det går jo helt klart framover. Jeg bare føler for å sutre litt.

 

Sånn, det var det jeg hadde å si om nutiden. Nå over til fortiden, som også er nutiden:

Den dagen da pappa hadde vært død i fem år, gikk jeg tilbake og leste bloggingen min fra da. Og det var jo trist. Men det slo meg også at selv om jeg der og da følte at jeg ikke hadde klart å formidle noen ting, fordi alt jeg sto oppe i var overveldende og vanskelig å formidle, at jøss, så klart og fint dette var skrevet da, jeg skjeønner jo AKKURAT. Og da slo det meg, nedslag nummer to altså, at det er kanskje ikke så rart at jeg skjønner det siden jeg jo har skrevet det selv. 

Mhm. 

Men det som også slo meg, og som kanskje var det største og beste nedslaget, var hvor fine, varme, presise og nødvendige alle kommentarene var. Jeg ble litt holdt oppe gjennom det hele, om det nå var rotete eller presist, av alle som kom ut av blogmørtna for å komme med tanker, klemmer, råd og fornuft. 

Tenk så heldig jeg er.