Fanihelvetesdriten

Åkei. Det som er problemet med Kirkenes, og som har vært et problem jeg har forsøkt å løse siden jeg kom for fem år siden, er at jeg ikke har noe egnet sted å jobbe. Ulempen med det stedet jeg har nå er at det ikke er plass til å jobbe, det er ikke lys til å jobbe, og det bråker for mye til å jobbe. Og det ramler stein ned fra taket i vendingene. Fordelene er at det er internett og do. Men i sum blir det da mer som et luksuriøst lager. Litt for kaldt egentlig til å bruke ordet luksuriøst, men kontorlager da. (Og når man pusser opp, hvorfor setter man stillas, utstyr og nedfalls-sklia foran det eneste vinduet i første etasje der noen jobber fast? Takk for mørket!) OG da jeg kom tilbake etter at jeg hadde vært en uke i Oslo hadde noen tatt min hylle i kjøleskapet. HerreGUD!

Men det hadde jo løst seg. Jeg hadde funnet en plass som var så dårlig stand at ingen andre ville være der men som var perfekt for meg. Mitt evige problem var endelig løst og jeg skulle ha arbeidsro og produktivitet og fokus som fremtidsplan. 

Og nå leser jeg i avisa at nei, det er stengt for mennesker på grunn av brannrisikoen. Og jeg er tilbake på null og begynner ærlig talt å sjekke finn-annonsene for andre steder i fylket. 

Boligsituasjonen er ikke noe særlig i Kirkenes, 

familiesituasjonen får heller ikke hundre poeng på grunn av død, død, og fraflytting, 

arbeidsituasjonen er utfordrende for både meg og the Stig, 

eller drit i utfordrende, den er drepen, 

og det er kaldt og mørkt og jeg er strengt tatt ikke veldig imponert over skolen heller.

Var det noe mer? 

Kommunepolitikerne. Men det er nok det samme overalt. 

Og nå sitter jeg nede på jobb og tenker, hvorfor går jeg egentlig hit? Sette meg nede på at mørkt kaldt lager der jeg får ingenting gjort? Jeg kan jo like gjerne slutte å gå på jobb. Så slipper jeg å være her. 

Og så må jeg ta meg litt i det, sutringen mener jeg, for jeg har jo så lyst å rope ut  HVORFOR GÅR INGENTING MIN VEI men det er jo ikke sant. Jeg har hatt arbeidsstipend gjennom den verste økonomiske perioden for kunstnere siden krigen. I motsetning til veldig mange andre som nå faktisk opplever den verste økonomiske perioden siden krigen. Jeg stiller ut på steder som er store og kjente. Og jeg har noen år igjen til den aldreren der kvinnelige kunstnere blir ignorerte by default. Men det er likevel noe med det, at aldri kan det gå bare bra, det må alltid være ett eller annet som skaver, og det å ha en plass å jobbe på er nå engang ganske essensielt.

Drit.

Drit, drit, drit.