menoimenoi oioi

Nei, men nå lyver jeg jo. Det er ikke sånn at jeg har sittet i en boble og ingenting annet har skjedd.
Det er kanskje sånn at jeg har sittet i en boble og latt alt som har skjedd bare blafre forbi og tenkt dette tar jeg tak i senere for så straks å glemme det, og det er ukarakteristisk mye som har funnet det for godt å komme blafrende. Mens jeg satt i møtene tikket det inn ikke mindre enn
3 utstillingsforespørsler (dette er ca et årsgjennomsnitt)
1 forerdragsforespørsel
1 intervju til gjennomlesning
1 opphengt kunstverk på utstillingssted til godkjenning
1 forslag om samlokaliseering for lunsj en enkeltmandag (ikke yrkesbetinget)

og til alt dette har jeg svart, ser jeg i ettertid,
så artig, gjerne, men jeg må få komme tilbake til det i neste uke.
Det er nå, så nå må jeg komme tilbake til det. Jeg fikk litt sjokk i går da det begynte å flagre noen småflagg bakerst i skallen men jeg fikk ikke helt tak på det, og så bare kom jeg på alt på en gang. 
I tillegg skal jeg skrive en rapport og føre to regnskap, men det hadde jeg laget lapp til meg selv om her på kontoret så det har jeg på noe tidspunkt hatt kontroll på og også insedd at jeg kunne miste kontrollen over og derretter tatt grep.

Nu må jeg ta grep.
Alt ovenstående minus lunsj, pluss rapport pluss regnskap, pluss overhengende følelse av at det er ett punkt jeg har glemt. 
Posten! Mitt rabiate klagebrev til Posten! Det var det.
Ok, da har jeg alt.

Ingen kommentarer:

fortid, fremtid, nutid

Hver gang jeg treffer folk og snakker med folk så snakker jeg bare om jobb. Jeg kan bare snakke om jobb. Jeg vil ikke være sånn, jeg tenker ...