Se on! söpö. Pupu! Kuka sinä. olet. (tut tut)

Den gangen jeg bodde i Helsinki gikk jeg på finskkurs. Finsk for uvettige utlendinger. 

Finsk er ikke et veldig lett språk, og jeg kunne jo allerede ganske mange ord pga Geografisk Situasjon, men jeg kunne og kan ikke gramatikken. Og det som er med finsk, er at siden de driter i preposisjoner og heller bøyer ord i kahytt og gevær, så er det ikke så lett å bare snakke i vei uten riktig gramatikk. Man må kunne gramatikken.

Og helt siden den gang har jeg tenkt at dette skal jeg ta opp igjen.

Og nå har jeg gjort det, med Duolingo, og det er jo litt som å spille spill på mobilen. 

Jeg føler meg ganske flink.  Jeg får hjerter og kroner og juveler og når daglige og ukentlige mål og får fler kroner og juveler. Og når jeg legger bort telefonen så husker jeg kanskje ikke helt hvordan man bøyer ordet "jeg" for å utrykke at dette jeg er i eierskap av noe. Men forhåpentligvis blir det faktisk bedre med øving selv om det føles som om jeg bare kan finsk akkurat når jeg spiller finskspillet. 

Hovedproblemet med å lære i app er jo at jeg ikke får prata til noen. Jeg snakker med helst sinnsykt norsk aksent. Og damen som leser i finskspillet snakker robotfinsk. Så nå gjør jeg også det, med norsk aksent. Helt flatt. Med overraskende plasseringer av punktum og utropstegn i hver setning. Jeg uttaler ordet "todella" nøyaktig helt likt hver gang. Alle ord nøyaktig som forrige gang, samme dur og samme innlevelse. På finnmarking. Jaja. Om jeg nå bare lærer meg å forstå litt mer. Så gjør det kanskje ikke noe om jeg hører ut som jeg består av ledninger når jeg spør deg hvor den blå undulaten til Aino alltid er. 

 

Det funker ganske bra å ha det der med i telefonen, for jeg blir ganske sliten av å lage kunst, og da kan jeg sette meg litt på/i lenestolen min, og trykke litt på telefonen min og få litt kroner og stjerner og koble hjernen over på noe helt annet og prøve å huske bøyninger og andre ord. Og det er deilig. Og jeg blir glad. Og avkoblet og litt nullstilt. Og ingen prøver å forklare grammatikken til meg, ingen ord HETER noe annet som man må huske hva betyr ("STÅR TIL VERBET? HÆ?), det er bare praktisk bruk og jeg slipper å tegne bøyninger inn i kasusskjema og alt som jeg har hatet med all språkopplæring. 

Sønnen, derimot. Han har begynt på kulturskolen. Med et instrument. På mandag lærte de tonen H. Og det korrekte grepet for tonen H. Og hvordan det ser ut på noter. Og det var det. Og jeg kjenner at den pedagogikken var da voldsomt....gammeldags og østeuropeisk. Lær dem én note til, og de kan spille en melodi? Det må da være morsommere? Istedet har de med hjem et noteark der de skal tegne inn H.

Jaja. Gjett hvem som høres ut som en robot når han øver på sin stadig gjentatte H her hjemme? Min musikalske robot. Vi er en performance. Jeg på ruijarobotfinsk, han på repetativ H.