Jeg er nesten litt for sliten til å skrive dette innlegget

Men jeg er også litt for sliten til å gå på jobb så da skriver jeg her istedet.

I dag er jeg en tusen kilo lettere person for i går var jeg på hytta på Harefoss. Tildels sto det litt verre til en jeg trodde, men enkelte ting var bedre, 

og i tillegg til å ta eiendomsmassen min i øyensyn fisket jeg harr i løpet, 

og det virker kanskje helt ubetydelig, men jeg innså før jeg for at vi var helt helt nødt å fiske for Harefoss kan ikke bare være sorg og død og ting jeg ikke får til, det må også være, som det var før, verdens fineste plass.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er så sliten, det var ikke en fysisk krevende tur, båt helt frem og lite løfting og bæring, men jeg er helt skutt i kroppen i dag. Det er nok det at kroppen måtte bære rundt på et helt ekstremt hardtarbeidende hode i hele går, som både følte og tenkte på høyspinn hele dagen.

Det holder så klart litt på enda, vi får bare la det gjøre seg ferdig. 

Vi kjørte ut der i litt vind og sjø, i pappa sin båt, som Geir har til bruks, og hele tiden visste jeg at det ikke var pappa som satt bak meg og det var ganske trasig. Men det var også veldig fint å endelig være på vei ut dit.

Endel ting jeg har bekymret meg enormt over sa Geir, som ikke bare kjørte meg ut men som også var med som ekspertkommentator, at det går greit, la det stå, det gjør du ingenting med om det er sånn eller sånn. Endel andre ting, som for eksempel raftet, var det ganske åpenbart at måtte fikses og jeg skjønner ikke helt hvorfor pappa ikke gjorde det selv. Geir var veldig optimistisk med tanke på min evne til å snekre raftekasse, men jeg er mer i tvil. Men han sier jeg ikke skal bli motløs og det er sant, for motløs er den verste følelsen.

Og så fikk jeg jo en oversikt, og jeg fikk kastet og ryddet sånt som skal kastes og ryddes, tatt inn sengeklær og jeg har allerede vasket dem og hengt dem opp. 

Det er lite gass og lite ved, nå vet jeg det. 

De to enorme materialstablene under presenning som jeg også har hatt så dårlig samvittighet over, viser seg å ikke inneholde materialer til skjåen pappa skulle sette opp, men restematerialer etter hyttebygginga, og det var en lettelse, for nå lar jeg ikke en skjå ligge å råtne på rot. Jeg klarer ikke å sette opp en skjå og dessuten har jeg solgt takstolene som sto i oppkjørselen til pappa. 

Jeg har rett og slett hatt det veldig mye dårlig med alt av pappas planer jeg ikke klarer å følge opp. Det er ikke helt logisk, men sorg og sånt er ikke helt logisk. Mannen er død, det er ikke jeg som har lagt materialer under to svære presenninger i Pasvik. Likevel føler jeg at jeg...

...jeg hørte en gang en historie, og det var nok pappa som fortalte, om en slekt vi kjenner som bodde ute i Grensen, de hadde vært i byen og handlet mel og sukker for vinteren, en far og en sønn, men faren var blitt skjenkt, så da de kom hjem til Grensen hadde melet og sukkeret bare blitt liggende i fjæra og så kom regnet og så ble alt ødelagt. Sånn føler jeg meg med de materialstablene! Og det er jo ikke engang mine stabler. Ikke mine planer.

Men heldigvis var det ikke en hel skjå under der. 

Inne på hytta, i et rom som skulle bli badstu men som ikke er ferdig, fant jeg en liten fiskestang. En Shimano Junior. Og jeg ble helt knekt, for klart at pappa hadde kjøpt den til Jendor. Ikke bare kjøpt den, men tatt den ut på hytta så den skulle være klar der. 

Jaja. Jendor var ikke to da pappa døde, de fikk aldri fisket sammen. Det gjør meg så trist.

Men jeg fikk fisket. Det vaket i løpet, jeg fikk en harr på hvert kast. Og så var det liksom noe som stemte igjen. For nå man fisker så fisker man bare, man får ikke tenkt så mye på alt annet. Og jeg var bare på Harefoss, som før.

10 harr og en som røyskatta tok. Og et lite håp om at dette kan bli mer vanlig igjen, stå der og fiske, også uten pappa. 

 

Jeg har lyst å ringe ham og fortelle alt dette, men dette er vel det nærmeste jeg kommer. 

Jeg er så full av hjertet mitt i dag.