Hjemme i virkeligheten

Jeg er hjemme og nå skal jeg rydde. Ute og inne og jeg GLEDER meg. Det er det aller beste med å være alene hjemme. Ryddigheten. Og nå har det vært åresvis med pandemi og alle hjemme og rot.

Nå høres det ut som jeg bor med to rotekopper, og det er ikke helt rettferdig, jeg har riktignok en syvåring som legger fra seg ting litt hipp som happ, og så har jeg også en femtiåring og han er rimelig husvant, men han er i sannhetens sannelighet heller ikke den som rydder mest. Han vet liksom ikke helt hvor ting skal være. Den som roter aller mest på det personlige plan er meg. Og når alle er hjemme blir det liksom ikke tid til å rydde så mye etter seg, for det blir jo endel fellesrot i en sånn familie som må tas fortløpende og som ikke tas fortløpende. Dere vet. 

Rydde. Male verandaen. Vaske vinduer. Luke bed. Jeg gleder meg.

Dette er, for å være tydelig på det da, sånt jeg skal gjøre når jeg ikke jobber. Jeg skal aller mest jobbe. 

Og ta ut veps, ser det ut til, jeg står opp og lukker opp verandadøra mot det fine været og vips der er den inne. Helvettes dritveps. Jeg er ikke glad i veps og nå som jeg har blitt en eldre dame med litt forvirrende hørsel klarer jeg heller ikke høre hvor den summingen kommer fra, så om jeg ikke har VISUELL KONTAKT får jeg panikk.

Jeg fikk panikk men nå står den ute i et glass med postkort under på verandaen og der kan den såklart ikke stå hele dagen og lide men jeg tør heller ikke slippe den ut og ærlig talt så synes jeg godt den kunne vært død. Men den er også et individ. Som bør slippe å lide. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Stakkars helvettes dritveps.

Og så er det også deilig å være hjemme i virkeligheten, regjeringsbygget all ære som nasjonalt symbol osv, men det er jo symbolsk, her i morrest leste jeg en artikkel i Sør-Varanger avis som fikk meg til å KASTE meg over tastaturet og skrive opprørt kommentar på facebook og det gjør jeg som oftest ikke.

Vi har jo hytte på Pasvikelva, der den er smalest, og for den som ikke er lokalkjent så er den andre siden av grensa Russland og det er liksom ikke barebare for man får ikke krysse den grensen, men på den andre siden (ikke fysisk, den andre siden av diskusjonen) så er jo vi som holder på i det området rimelig lokalkjente når det gjelder det stedet på elva, og så er det Arne da, en mann som har bodd hele sitt liv i Pasvik som lå og dorget der, som vi har gjort siden den der grensa dukket opp midt i elva og før det også, og da kom først militæret og ville ha navn og personnummer, men her er greia, militæret har bare begrenset politimyndighet og dette har jeg hørt dusinvis historier om oppigjennom ettersom vi har hatt hytte der siden 1934 og etterhvert har mastergrad i Møte med Militæret, samlet som familie altså, mens den enkelte miltære miltær aldri kan skilte med mer enn et års erfaring når treffene med lokalbefolkning angleldende lover og regler for ferdsel på grenseelv antreffes, og også pappa har nektet å oppgi personalia når det har blitt avkrevet uten grunn, vi har jo hytte der for fanden, og den gangen sto politiet ved bilen og ventet på oss da vi skulle hjem, ok jeg skriver meg litt bort her da, Arne som dorget på elva ble bett om personalia enda han også fikk beskjed om at han ikke hadde gjort noe galt, og da ville han ikke oppgi det, for, LEI av dette, og ingen krav om det heller, og så kom politet ogda oppga han personalia, som man skal, og så fikk han er forelegg på 12.000 og ble bortvist fra stedet i 24 timer enda alle var enige om at han i utgangspunktet ikke hadde gjort noe galt, han hadde ikke krysset grensen. 

Politiadvokaten (som, rett skal være spade: sier hun ikke uttaler seg om den konkrete saken) sier at i "trange farvann" har man bare lov å transportere seg selv, ikke ligge og slenge og dorge og holde på.

Harefossen: aller trangeste farvann.

Men de er jo en bra fiskeplass. Det er det man gjør på Harefossen, man dorger.

Hadde pappa vært i live hadde han STÅTT på tastaturet nå og skrevet kommentarer uten tegnsetting og ringt meg til jeg svarte på telefonen og tilbudt seg å betale boten til Arne og fotalt alle historiene i familiens samlede mastergrad i trefninger med grensepolitiet på repeat. 

Og hadde jeg ikke allerede skrevet dette inlegget hadde han diktert det.