Det er klart at på en måte er det bra at samboerne mine er streikefast i Trøndelag når jeg likevel bare skal jobbe. På den annen side er det ingenting som skjer her hjemme. Det er litt kjedelig og utmattende for ingenting handler om noe annet enn om jeg jobber eller ikke.
The Stig spurte om jeg snakket med andre folk og det gjør jeg ikke nødvendigvis. I dag sa jeg Hei til en som satt i en lenestol i gangen der jeg jobber, og MHM til en fyr som satte seg ved lunsjbordet og da svarte han MHM. Her kan jeg ta selvkritikk for en missed opportunity men han er finsk så jeg følte egentlig at vi kom langt der.
Avogtil spiser jeg hos mamma, men jeg merker jo at jeg ikke akkurat har så mye å snakke om. Heldigvis har hun et rikt sosialt liv og kan fortelle om livet. Stefaren min gir meg vin og så er alt fint.
Jeg driver også og orger litt med en askespredning og statsforvalteren i et ganske smalt tidsvindu, men det handler mest om å ikke få svar og å ikke få tak i folk, så det er liksom verken den helt store avvekslingen eller så mye å fortelle om over middagen.
Jeg håper de kommer hjem snart. Jeg tror heller jeg vil ha dårlig samvittighet over å ikke være nok sammen med dem enn å ikke være sammen med dem særlig lengre nå. Og så blir det jo en naturlig avgrensning av arbeidsdagen og da går det ikke an å ha dårlig samvittighet over å ikke jobbe akkurat NUH halve døgnet lengre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar