Sirkuset er i byen

Og forrige helg fikk jeg jo ikke gå i førtiårsdag med en masse artige mennesker som jeg ikke kjenner så godt men som bor her og jeg trøstet meg da med at snart er det jo Barents Spektakel og da kommer det masse artige mennesker og i år har vi importert barnevakt fra Oslo sånn at vi for en gangs skyld skal få det med oss og vi skal gå ut sammen vi to voksne mennesker i målgruppen for lokal samtidskunstfestival og få med oss både artige ting fra programmet men ikke minst folk, for det skulle komme så mange artige mennesker, og man vil jo treffe alle, og det burde jo gå i løpet av en kveld for Kirkenes er jo ikke så stort, og så ble det trommet sammen en middag fra annet hold der alle var invitert for å gjøre akkurat det lettere, og har du sett på mirakels, tilogmed akkurat den dagen vi hadde barnevakt, nå står ikke verden til påske, men det gjør den, for akkurat da vi skulle til å gå gikk det i stå for barnet som ikke ville barnevaktes. 

Så da ble det ingenting. 

Og jeg er så sinnsykt skuffet. Helt ukamuflerbart sinnsykt uhemult hinsides skuffet. 

Mens jeg la barnet som ikke ville vaktes scrollet jeg litt opp og ned på instagram og instagram var fullt av nydøde babyer og foreldrenes sorg, universet ville vennligst minne meg på at jeg ikke hadde noe å sutre over og at det ikke er synd på meg, og det kan godt være at universet ikke synes særlig synd i meg, men da har jeg tenkt å gjøre det selv. 

Jaja. Neste år.

og igjen: Posten

Ja jeg driver jo og forsøker å få fraktet en pakke til Svalbard ved hjelp av det etablissement i verden som er minst skikket til å klare det, kanskje med unntak av Mongolske Makuleringsentusiaster og Forenede Agnforetak, nemlig Posten, og så langt har det ført til en vannskadet pakke og et krav fra Posten om fotografier av indre og ytre emballasje før pakken ble sendt. 

For i følge Posten sine nettsider er det AVSENDER som i de fleste tilfeller skal kreve erstatning, og jeg er jo avsender, så da er det jo pakken før det ble sendt som gjelder. Men så fikk jeg en mail fra Posten at, aha, nei, dette gjelder jo en Norgespakke, og da er det MOTTAGER som skal kreve ertstningen. Men altså hallo Postvesenet? "I de fleste tilfeller?" I de aller aller fleste tilfeller når man sender en pakke i Norge så snakker vi om Norgespakker. Man får ikke valget en gang, kommer du på postogparfymeibutikk og sender en pakke så går den som Norgespakke. Du skal jobbe bra hardt for å klare å sende en pakke som IKKE er en Norgespakke så hvordan man da regner seg fram til at det i de fleste, FLESTE, tilfeller er avsender, nå det faktisk i de fleste tilfeller er et tilfelle der man må inn med unntaket, ja det er meg et komplett mysterium. Som det meste med Posten. Og mottager må altså kreve ertstaning for en sum jeg har betalt? Det ble komplisert. Vi måtte maile litt frem og tilbake oss i mellom om det, jeg og mottager. Men Posten ville og skulle ha mottagers epostadresse og da fikk de det og så sa jeg "men han kommuniserer bare på engelsk" og da svarte de nesten med en gang "I dette spesielle tilfellet skal vi tilbakebetale deg summen du har betalt".

Det er mulig de ikke snakker engelsk på Posten. 

 

Jaja. Nå ser det ut til at jeg får pengene tilbake. Og da blir man jo glad! Og synes ikke man skal klage lengre! Men det skal man, for man sitter jo der med masse merarbeid, både for avsender og mottager. Igjen.

En onsdag i sin alminnelighet, sakte og pent over i historien, som det skal være

Jamen i dag kom jeg meg på jobb. Og så gikk jeg hjem. Det var så kaldt, vi har jo ikke pakninger i vinduene og tape hjelper bare sånn måtelig når det er minus 30.

Altså først var jeg litt der og jobbet litt. Jeg gikk ikke rett hjem, jeg jobbet, for avløserordningen for kunstnere i tiltakssonen er under enhver kritikk og såklart hadde ingen vært og jobbet jobben mens jeg var syk og hjemme.  

Og det er rart det der, men nå har jeg gått til den jobben, og hjem fra den jobben, i nesten et år, og etter et nestenhelt år er jeg i like dårlig form. Jeg er anpusten som en maratonløper som har tapt et veddemål i fylla i sikkert tyve minutter etter at jeg har kommet hjem. Ikke blitt i noe bedre form her ikke, driver ikke med sånt!

Jeg tenker at jeg må begynne å jogge men det har jeg ikke knær til så tenker jeg at jeg må begynne å sykle men sesongen er så kort og så tenker jeg at jeg må begynne å svømme igjen og så kommer jeg på at jeg ble allergisk mot klor og så tenker jeg at jeg får begynne gå tur og så kommer jeg på at jeg går jo en time om dagen.

 

Nuveeeel. Jeg kan ikke påstå at det har skjedd så mye å rapportere om siden gårsdagens post, bilen oppfører seg ikke i kulden men det er jo gammelt nytt, båtrusserne skal få forbud mot å vandre i sentrum, vi har blitt lovt barnevakt på lørdag så vi kan slå oss løs på Barents Spektakel, georginene er lagt til spiring, jeg fyrer i ovnen, det humper og går.

Droget opp i vertikalposisjon

Nå føler jeg meg helt ok pigg. Ikke gå-på-jobb-pigg, men jeg da jeg våknet la jeg litt planer for dagen. I størrelsesordenen henge-ut-dyner-for-det-er-tyve-minus og se-på-festivalprogrammet-til-barentsspektakel, og greit, det er ikke all verden, men det er mye mer en hva jeg har vært i stand til den siste uken så det er bra.

Huhei som ukene flyr i januar og februar mens man ligger på sofaen og får ingenting gjort. Ikke særlig produktiv tid, det har det aldri vært. 

Tror jeg rundet instagram forrige uke. 

Nå skinner sola inn i stua og det har den ikke gjort siden eeeeeeeh november en gang. 

Da skal jeg finne fram geroginene og følge denne guiden hos denne influenseren og se om det blir bedre i år enn i fjor. Kort vekstsesong her nord. Kort og kald. Men man skal ikke gi seg med bare rips og rabarbra.

-> -> ->

 Og i går spydde Jendor og nå føler jeg meg ikke bra på en helt ny måte så dette går bare oppover.

Neiieeeh

Ja men da er jeg ikke i en førtiårsdag og briljerer med artige og eksotiske anekdoter fra kunstverdnen.

På onsdag skulle jeg på middag med eksstesøstra, på fredag skulle vi lunsje og se om vi fant noe fint på Fretex til førtiårsdagen, på lørdag skulle jeg på kafé og nå skulle jeg vært i førtiårsdag, og så sosial har jeg ikke vært siden Metusalem sto konfirmant og nå er jeg det ikke nå heller.

Herregud.

Oppdateringer fra en sofa

Nå er jeg syk igjen. Det er forsåvidt også en form for vanlig i mitt tilfelle. 

Og så har jeg ringt Posten, og de ville ha bilder av den skadede varen, og det er greit, men de vil også ha bilde av pakken før den ble skadet. Indre og ytre emballasje. Jeg tar aldri bilder av pakkene jeg sender, verken mens jeg pakker eller når pakken er klar til forsendelse. Det får jeg begynne med nå. 

Posten altså, man kan bli så irritert. Det beste er jo at om jeg hadde valgt Postens egen emballasje hadde pakken også blitt vannskadet.

I morgen skal jeg egentlig i en førtiårsdag men det henger litt i en tynn tråd. Fårse.

Klar melding ut

Nå er jeg vanlig igjen.

Jeg har sendt noen bøker til Svalbard, 3 stk, det kostet sekshundre kroner i frakt og de var vannskadet da de kom fram. Og siden noen har kjøpt dem og betalt for frakt må jeg sende dem en gang til, det er jo som det skal være. Men nå skal jeg slutte å sende under fem bøker. For jeg orker ikke hente bøker på lager, pakke dem i vatt og papp, dra ned til industriområdet og lete opp posten, forklare de ansatte at Svalbard eksisterer (eller Tsjekkia, en minneverdig gang) og så eventuelt gjenta det hele, for trehundre kroner. Så god økonomi har jeg at jeg vil ha femhundre for det. Nå må jeg ta fri en halv dag for å ringe Posten sånn at jeg kan få sekshundre kroner igjen. Haha. Kanskje. 

Jendor hadde sokkene i en pose da han var ferdig på skolen, for brannalarmen hadde gått, og da hadde læreren sagt at det ikke var tid å ta på sko. Jeg synes, selv om det evt brenner, at ungene skal få ha på sko ute i sneskavlene om vinteren i Finnmark. Iallefall når det ikke er synlige flammer eller røyk. 

Nå er jobben helt internettfri, og selv om det er mer effektivt betyr det at det administrative også hoper seg litt opp så jeg får ta en hjemmedag og kontorere en dag. Det liker jeg jo. Og da kan jeg ringe Posten.

Akkurat disse dagene.

I morgen dør pappa og i overimorgen finner jeg ham og det gjør denne dagen til en vanskelig dag, for fortsatt har jeg følelsen av at jeg kan rekke det, seks år etter. I dag kan jeg rekke fram i tide og finne ham før han dør og så dør han ikke. 

Her for noen dager tenkte jeg at jeg og pappa kan ta båten ut til Pasvik Sandhamn og leter etter hvalbein til våren, og så kom jeg på at han er død så det blir det ikke noe av, og det er mange år siden jeg har glemt det på den måten. 

Om noen år slutter jeg nok å skrive denne typen poster i disse dagene, men enda er jeg ikke der, og nå har det faktisk allerede gått mange år. I mange år har pappa vært død og borte. Rart er det.

Lihkku beivviin

Eller sånn passelig lihkku da, vi ligger syke på sofaen med tre kofter i skapet og en luhkka klar i yttergangen. Istedetfor lasso og reinkappkjøring med nesten ekte rein fra klasse 2B stekte vi pinnebrødet på panne, og har ellers ligget flatt.

Jeg har scrollet ferdig facebook, vanligvis takler jeg EDL-tullkukene i komentarfeltene litt bedre, men syk og lei hjelper ikke på, så når NRK Finnmark NOK EN GANG har vinklingen  "Hvorfor heter det samenes nasjonaldag?" som headliner for dagen, tilogmed under fanen Lihkku beivviin, fordi det er den vinklingen som setter mest fyr på kommentarfeltet ("SAMENE ER IKKE EN NASJON" "I NORGE HAR VI EN NASJONAL DAG DET ER SYTTENDE MAI" "DET HETER SAMEFOLKETS DAG") så blir jeg faktisk litt mer en middels lei av det hele og skulle ønske tyskerne hadde gjort en litt bedre jobb der i 1944 og bare fjernet hele landsdelen med alle sine folkeslag fra jordens overflate så man slapp.

 

Vel. Andre dager er man vel mer glad for at ikke det skjedde, og takler landsdelens fjottpeiser med mer verdighet. 

 

Kommer sterkere tilbake. 

 

 

Meg meg meg

Her i huset feirer vi ingen sånn overkommerse høytider som handelsstanden har funnet på. Bortsett fra halloween da, og muligens er jula over i den kategorien også, men morsdag, det feirer vi. For det har jeg sagt, gjentatt og påpekt at vi skal. 

For det første liker jeg jo alt som handler om feiring av meg, selveste husets egen mamma og innehaver av første birolle, føder av barnet, så takk til kake og blomster og gjerne en liten presang på det, og for det andre har jeg bursdag 25te april.  

2,. 11., 12., 21. og 22. er det andre familiemedlemmer som har bursdag. Nær familie. Det vil si at når vi kommer til den tjuefemte begynner folk å bli litt ferdig. Det er som å spille på festival, og være på plakaten og alt, men være på på søndag, når folk har begynt å dra hjem så de slipper rushet. Da kommer jeg. 

Jeg har derfor begynt den årlige familieforberedelsen der jeg gjør familien oppmerksom på at det er morsdag på søndag. Neste søndag. Farsdagsinnehaveren gjorde oppmerksom på at det ikke ble gjort noe særlig stas på hans dag, jeg gjorde oppmerksom på at ingen hadde gjort oppmerksom på at det skulle staseliggjøres. SOM JEG GJORDE NÅ.

Så nå vet de.

Unntaket

Men det er faktisk en type konflikter jeg takler helt fint. Jeg holdt på å skrive "liker" men det var en overdrivelse med modifikasjoner. Men jeg takler helt fint å være krevende forbruker. For da er jo forbrukerkjøpsloven min superkraft!

 

Samtale på forretning i Kirkenes:

-Hei, jeg vil gjerne klage på disse

- De er eldre enn to år.

-Ja.

-Ja da får du ikke klage.

-Jo for forbrukerrådet sier fem.

-Jeg må jo forholde meg til de retningslinjene som denne kjeden har.

-Nei du må forholde deg til loven, må du ikke?

-Ja men du kan ikke forvente at den der skal vare med enn to år!

-JO for forbrukerkjøpsLOVEN sier fem år.

-Ikke heng deg sånn opp i den der loven!

 

Å joda! Det kan du banne på at jeg gjør! 

Og det er deilig. Svarthvitt og deilig.