....det er lyden av meg som flyr mellom kkn og bgo.
Fin uke i Bergen, perfekt å kunne jobbe litt så har man samvittighet til å ha fri.
Da jeg var dooooing innom Oslo på retur, kom frøken søstersen innom airporten. Det var superstas. Jeg skulle prøve å finne noen å spørre om det var lov å komme inn uten boarding card. Det er ingen på flyplasser som går rundt med SPØR MEG på skjorteryggen, og i sikkerhetskontrollen så de så fryktelig opptatt ut med sikkerheten, så jeg unne bare spørre sånne som jo strengt tatt åpenbart ikke hadde noe med akkurat det, og hver gang jeg spurte, så rødma jeg. Også inne på flyet da en fyr hadde tatt setet mitt, rødma jeg. Jeg sa ikke engang at han hadde tatt setet mitt, jeg satt meg bare rødmende ned ved siden av ham.
På flyplassen fortalte Solveig meg stort nytt om sitt møte med krumprinsen. At hun ikke blogger er meg ubegripelig.
Det var litt trangt på Garder Moen i dag, så vi satt litt på gulvet inntil en vegg.Ved gaten. Siden jeg ville fly med det. Men det bare så UT som det var god plass ved veggen, da vi satt oss ned oppdaget vi at det var en dør på den og en kant der det ikke var dør.
Så vi måtte sette oss skikkelig skikkelig tett sammen, skikkelig Tufsla og Vefsla- to redde samebarn på flyplassen i hovedstaden. Og så begynte vi å le. Ikke sånn tenåringsknising, men sånn...huffda. Sånn som mamma og tante Jorunn ler. Ikke riktig så hjelpesløst forresten. Men nært innpå.
Bukspyttkjertel?
Jeg trodde kanskje bukspyttkjertelen hadde noe med adrenalin å gjøre? Hvorfor heter den da egentlig bukspyttkjertelen? Hva er bukspytt?
Kanskje bukspytt er legmansprat for adrenalin, eller var det engang i hine hårde dager. Hvis man klarer å identifisere adrenalin da. Hva vet jeg. Veldig lite om denne saken, rett og slett.
I det store og det hele vet jeg egentlig ikke så mye om kroppens indre liv. Om alle mine indre organer plutselig hadde ramlet ut, si, gjennom navelen, ville jeg hatt store problemer med å få dem inn på rett plass. Jeg ville vel ikke engang klart å identifisere dem. Hjertet hadde jeg klart. Lungene kanskje. Selv om det nettopp har gått opp for meg at de ikke ser ut som en masse små slappe ballonger, men faktisk er en ganske solid masse. Jeg kunne klart levra, hvis den ligner på fiskelevra. Nyrene kanskje, siden de er to, men jeg garanterer ikke at jeg ikke ville forvekslet dem med eggstokkene.
Og så ville det blitt skikkelig problemer når jeg skulle fått alt på rett plass.
Jeg hadde vel prøvd å pusle ting sammen som best jeg kunne, men oppdaget at hei der var det en bit til og så endt med å måtte ha levra med meg i en plastpose ved siden av.
Tenk så sur de som farer rundt i kroppen og skal levere beskjeder og hvite blodlegmer og sånn hadde blitt da.
" POSE!?! Har hun den i en pose!?! EN POSE!?!!! Hvordan i helvette hadde hun tenkt at vi skal komme oss dit da?" Og da hadde de sikkert allerede vært sure fordi jeg hadde pusla sammen ting feil og milten ikke var der den var før, og bukspyttkjertelen var snudd, og alt var dårlig skilta og vanskelig å finne frem. Det var nok ikke skilta i det hele tatt.
Lurer på hvorfor jeg innbiller meg at mine indre arbeidere snakker søring når jeg selv snakker østfinnmarking?
Kanskje bukspytt er legmansprat for adrenalin, eller var det engang i hine hårde dager. Hvis man klarer å identifisere adrenalin da. Hva vet jeg. Veldig lite om denne saken, rett og slett.
I det store og det hele vet jeg egentlig ikke så mye om kroppens indre liv. Om alle mine indre organer plutselig hadde ramlet ut, si, gjennom navelen, ville jeg hatt store problemer med å få dem inn på rett plass. Jeg ville vel ikke engang klart å identifisere dem. Hjertet hadde jeg klart. Lungene kanskje. Selv om det nettopp har gått opp for meg at de ikke ser ut som en masse små slappe ballonger, men faktisk er en ganske solid masse. Jeg kunne klart levra, hvis den ligner på fiskelevra. Nyrene kanskje, siden de er to, men jeg garanterer ikke at jeg ikke ville forvekslet dem med eggstokkene.
Og så ville det blitt skikkelig problemer når jeg skulle fått alt på rett plass.
Jeg hadde vel prøvd å pusle ting sammen som best jeg kunne, men oppdaget at hei der var det en bit til og så endt med å måtte ha levra med meg i en plastpose ved siden av.
Tenk så sur de som farer rundt i kroppen og skal levere beskjeder og hvite blodlegmer og sånn hadde blitt da.
" POSE!?! Har hun den i en pose!?! EN POSE!?!!! Hvordan i helvette hadde hun tenkt at vi skal komme oss dit da?" Og da hadde de sikkert allerede vært sure fordi jeg hadde pusla sammen ting feil og milten ikke var der den var før, og bukspyttkjertelen var snudd, og alt var dårlig skilta og vanskelig å finne frem. Det var nok ikke skilta i det hele tatt.
Lurer på hvorfor jeg innbiller meg at mine indre arbeidere snakker søring når jeg selv snakker østfinnmarking?
og så: litt studenterliv
minus studeringen selvsagt.
Jeg var på konsert i går, Mari sin konsert, selv om jeg egentlig ikke hørte så mye til henne. Likevel var hun rosinen i pølsa. Bak åtte-ti testosterongitariste banjale mandolaster. Riktig så flinke var de.
Det som ikke var rosin, var at dørvakten ikke uten videre gikk ut fra at jeg hadde opplevd noe som helst av åttitallet. Å måtte vise leg i døra på en plass med atten års aldersgrense har faktisk begrenset sjarm. Og jeg er fullstendig klar over at mange tror jeg kokketerer når jeg sier det. Jeg kanskje hadde syntes det var gøy om ikke det hadde skjedd stendig. Om det plutselig skjedde nå etter tretten leg-løse år. Da kanskje hadde jeg blitt litt stolt. Men jeg synes ikke det er så forlokkende å se ut som en syttenåring jeg. Skjønt opptil flere har poengtert at grunnen nok heller er fordi jeg er lavere enn gjennomsnittet. Folk klarer ikke å koble noe annet enn: Barn=små. Liten=ung
Morten og Terje kom på en knallreplikk (ETTER at vi var igjennom selvsagt), jeg må rett og slett spille rasismekortet. Ideen er at jeg skal si, litt taust forurettet og oppriktig undrende: E du rasist? Æ e jo same.
Men om anledningen noen gang byr seg (rent faktisk må de jo slutte å spørre en gang. Selv om jeg sikkert har krympet enda mer når jeg er nitti kan de jo ikke spørre om leg av den grunn. En eller annen gang mellom nå og nitti må de jo begynne å koble) så kommer jeg nok neppe til å klare å levere replikken. Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kommer til å si noe sånt som: E du trædve eller?! Æ e jo sigøyner!
Jeg får rett og slett litt for mye kullsyre i hodet under stress.
Etter at konserten var over klarte jeg å miste Mari. Eller egentlig føler jeg at hun var litt delskyldig i mistingen, ikke at hun rota meg bort med vilje, men at hun ikke var så flink til å bli funnet.
Jeg var på konsert i går, Mari sin konsert, selv om jeg egentlig ikke hørte så mye til henne. Likevel var hun rosinen i pølsa. Bak åtte-ti testosterongitariste banjale mandolaster. Riktig så flinke var de.
Det som ikke var rosin, var at dørvakten ikke uten videre gikk ut fra at jeg hadde opplevd noe som helst av åttitallet. Å måtte vise leg i døra på en plass med atten års aldersgrense har faktisk begrenset sjarm. Og jeg er fullstendig klar over at mange tror jeg kokketerer når jeg sier det. Jeg kanskje hadde syntes det var gøy om ikke det hadde skjedd stendig. Om det plutselig skjedde nå etter tretten leg-løse år. Da kanskje hadde jeg blitt litt stolt. Men jeg synes ikke det er så forlokkende å se ut som en syttenåring jeg. Skjønt opptil flere har poengtert at grunnen nok heller er fordi jeg er lavere enn gjennomsnittet. Folk klarer ikke å koble noe annet enn: Barn=små. Liten=ung
Morten og Terje kom på en knallreplikk (ETTER at vi var igjennom selvsagt), jeg må rett og slett spille rasismekortet. Ideen er at jeg skal si, litt taust forurettet og oppriktig undrende: E du rasist? Æ e jo same.
Men om anledningen noen gang byr seg (rent faktisk må de jo slutte å spørre en gang. Selv om jeg sikkert har krympet enda mer når jeg er nitti kan de jo ikke spørre om leg av den grunn. En eller annen gang mellom nå og nitti må de jo begynne å koble) så kommer jeg nok neppe til å klare å levere replikken. Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kommer til å si noe sånt som: E du trædve eller?! Æ e jo sigøyner!
Jeg får rett og slett litt for mye kullsyre i hodet under stress.
Etter at konserten var over klarte jeg å miste Mari. Eller egentlig føler jeg at hun var litt delskyldig i mistingen, ikke at hun rota meg bort med vilje, men at hun ikke var så flink til å bli funnet.
Jeg kjenner at det perfekte egentlig er å jobbe ca to timer.
Noe som overrasker meg, etterosm jeg alltid har likt å jobbe massemasse, og ikke liker å gå hjem, og ikke liker å tulle bort tiden når jeg er på skolen.
Men nå er jeg jo ikke på skolen mer vil noen kanskje innvende (ikke at jeg helt kan se for meg hvem det skulle vært)men jeg har da vært i arbeidslivet før og da også er det aller beste å jobbe. Jobbing er stas.
Så nå som jeg har hjemmekontor og kan styre sånn som jeg vil, og helst også faktisk bør prøve å spare opp noen timer sånn at jeg kan jobbe ekstra når det begynner å tette seg til på museet (nei ikke spare akkurat da, sløse liksom, men ikke sløse heller) så overrasker det meg at jeg liker best å bare jobbe litt, bare spise litt, bare spile litt wii, bare lese litt, bare spasere litt i byen, jeg ville ellers trodd at Luther ville stått på døren innen nå med svovel og bjørnespray. Men nei, dette går helt fint.
Kanskje jeg begynner å bli syk.
Jeg er litt kald faktisk.
Ikke to timer da. I dag har jeg jobbet bare to timer, men ellers har jeg jobbet kanskje fem. Og derfor er det kanskje det er greit å jobbe to i dag da. Men likevel, noe slags poeng må man da få for dette?
Akkurat nå går jeg litt på andre museer for å finne ut hva de har gjort md sine museer.
Museer liker stort sett ikke å opplyse så veldig mye. De viser deg en stein, og så sier de kanskje dette heter steinen. Dette heter tidsperioden steinen ble dannet i.
Dette er opplysninger som for vanlige folk ikke akkurat er jahvaskalmansi....underholdnde. Nå skal man jo ikke underholde for enhver pris da, men om man synes at det er morsomt med steiner og vil at andre skal skjønne hvorfor steiner er stas, så kan det hjelpe på å sette det inn i en sammenheng kanskje. Gjøre det litt interessant. Årstall og uforståelige tidsaldre er ikke akkurat Gudfaren I, II og III.
I tillegg kan det hjelpe å skru på lyset.
Dette mener jeg helt bokstavelig.
Mange objekter er lysømfintlige (ikke at jeg forstår hvorfor steiner må oppbevares i mørtna) og da kan man ikke legge dem ut i sollyset, men et dårlig opplyst dovendyr i en mørk krok...jeg vet ikke, men det hjelper på for interessen og engasjementet at du faktisk ser det du ser på. Da tror jeg man må legge til noe. En opplysning for eksempel.
Men det som slo meg da jeg vandret rundt blant alle de møllspiste okapiene, elefantene, ringhalelemurene og beltemusene, er at alle disse har faktisk vært levende. De er ikke laget på fabrikk, de har sprunget rundt en eller annen plass (men kanskje bare i et bur, ikke så spennende tanke) og nå står de her og er stein døde og later som de er litt levende likevel.
Plutselig kan de bli levende igjen!
Eller strengt tatt ikke, men inne i mitt hode er det jeg som bestemmer, så det kan de.
Noe som overrasker meg, etterosm jeg alltid har likt å jobbe massemasse, og ikke liker å gå hjem, og ikke liker å tulle bort tiden når jeg er på skolen.
Men nå er jeg jo ikke på skolen mer vil noen kanskje innvende (ikke at jeg helt kan se for meg hvem det skulle vært)men jeg har da vært i arbeidslivet før og da også er det aller beste å jobbe. Jobbing er stas.
Så nå som jeg har hjemmekontor og kan styre sånn som jeg vil, og helst også faktisk bør prøve å spare opp noen timer sånn at jeg kan jobbe ekstra når det begynner å tette seg til på museet (nei ikke spare akkurat da, sløse liksom, men ikke sløse heller) så overrasker det meg at jeg liker best å bare jobbe litt, bare spise litt, bare spile litt wii, bare lese litt, bare spasere litt i byen, jeg ville ellers trodd at Luther ville stått på døren innen nå med svovel og bjørnespray. Men nei, dette går helt fint.
Kanskje jeg begynner å bli syk.
Jeg er litt kald faktisk.
Ikke to timer da. I dag har jeg jobbet bare to timer, men ellers har jeg jobbet kanskje fem. Og derfor er det kanskje det er greit å jobbe to i dag da. Men likevel, noe slags poeng må man da få for dette?
Akkurat nå går jeg litt på andre museer for å finne ut hva de har gjort md sine museer.
Museer liker stort sett ikke å opplyse så veldig mye. De viser deg en stein, og så sier de kanskje dette heter steinen. Dette heter tidsperioden steinen ble dannet i.
Dette er opplysninger som for vanlige folk ikke akkurat er jahvaskalmansi....underholdnde. Nå skal man jo ikke underholde for enhver pris da, men om man synes at det er morsomt med steiner og vil at andre skal skjønne hvorfor steiner er stas, så kan det hjelpe på å sette det inn i en sammenheng kanskje. Gjøre det litt interessant. Årstall og uforståelige tidsaldre er ikke akkurat Gudfaren I, II og III.
I tillegg kan det hjelpe å skru på lyset.
Dette mener jeg helt bokstavelig.
Mange objekter er lysømfintlige (ikke at jeg forstår hvorfor steiner må oppbevares i mørtna) og da kan man ikke legge dem ut i sollyset, men et dårlig opplyst dovendyr i en mørk krok...jeg vet ikke, men det hjelper på for interessen og engasjementet at du faktisk ser det du ser på. Da tror jeg man må legge til noe. En opplysning for eksempel.
Men det som slo meg da jeg vandret rundt blant alle de møllspiste okapiene, elefantene, ringhalelemurene og beltemusene, er at alle disse har faktisk vært levende. De er ikke laget på fabrikk, de har sprunget rundt en eller annen plass (men kanskje bare i et bur, ikke så spennende tanke) og nå står de her og er stein døde og later som de er litt levende likevel.
Plutselig kan de bli levende igjen!
Eller strengt tatt ikke, men inne i mitt hode er det jeg som bestemmer, så det kan de.
ikke bloggpause
Jeg kan vel ikke skrive ENDA et innlegg der jeg priser Møhlenpris.
Så da blir det ingenting.
Så da blir det ingenting.
ah, hjemme! ah, møhlenpris!
Fine fine Møhlenpris. Jeg elsker Møhlenpris, ikke Bergen, det føles litt mer tilgivelig.
Jeg står opp og jobber litt, tegner litt på kartene mine, lure ting med grenser og soner og løypenett, tutler litt rundt i hjemmet mitt (dunker rundt i møblene for å være mer korrekt, hadde glemt hvor trangt det er når man insisterer på å ha spisebord og ikke stå ved kjøkkenbenken og spise som det er dimensjonert for) lager litt kaffe i en mummikopp, tusler bort på Landmark etter er stund for å drikke kaffe og laste ned kart, nettet her hjemme er for dårlig, ah, hjemme.
Klarte å gå glipp av Maries konsert hundre meter opp i gata.
Fanes fanes fanes.
Men skal på Maris, hundre meter opp i gata. Om noen dager. Mager trøst, selv om den sikkert blir super og de heter nesten det samme. Vil se Marie og.
Jeg står opp og jobber litt, tegner litt på kartene mine, lure ting med grenser og soner og løypenett, tutler litt rundt i hjemmet mitt (dunker rundt i møblene for å være mer korrekt, hadde glemt hvor trangt det er når man insisterer på å ha spisebord og ikke stå ved kjøkkenbenken og spise som det er dimensjonert for) lager litt kaffe i en mummikopp, tusler bort på Landmark etter er stund for å drikke kaffe og laste ned kart, nettet her hjemme er for dårlig, ah, hjemme.
Klarte å gå glipp av Maries konsert hundre meter opp i gata.
Fanes fanes fanes.
Men skal på Maris, hundre meter opp i gata. Om noen dager. Mager trøst, selv om den sikkert blir super og de heter nesten det samme. Vil se Marie og.
pffff--- jeg får vel ta meg sammen da.
Jeg har jo kanskje ikke hatt verdens lengste bloggpause, men jeg har faktisk flere ganger enn pausens lengde skulle tilsagt, forsøkt å starte igjen. Og da sier det bare sånn pffffffff og så triller motivasjonen inn under bordet og jeg er for lat til å finne den igjen og så kommer jeg på den hvis jeg må ned og knytte skolissene og tilfeldigvis får øye på den, men siden jeg ikke gå med sko inne skjer ikke dette så ofte. Tøfler har jo stort sett ikke lisser.
Og der hadde jeg jaggumeg rota meg bort igjen, sett sånn, det er jo absolutt i tradisjonen.
Nå er jeg i Bergen. Bare en liten uke. Før jeg drar hjem igjen og snekrer sammen utstillingen på museet.
Eller hjem. Ja, det er liksom dette som er problemet da. Eller problem, det er jo ikke et problem, men jeg har faktisk mest lyst å være i Bergen. Og det har jeg kjempedårlig samvittighet for, det er som å være utro mot Kirkenes etter at jeg nettopp har lovt at vi aldri skal slå opp, og jeg har jo ikke tenkt å slå opp med Kirkenes...men det var liksom triveligere der før. Da alle lurte på hva det skulle bli til oss uten gruva men det blei kunsta og kulturert på hvert kjøkken, mens nå, nå er det bare en masse litt grinete oljeoptimisme. Og gruve...gru. Nå er ikke Kirkenes så stas som det var. Det er liksom ikke sånn...sprudlende trass, det er mer sånn sytete haskalling. Syns jeg.
Har jeg tenkt. Men jeg må vel kanskje også innse at hjemme er der man har laget livet sitt og ikke der alle snakker likedan som deg. Det var KJEMPEDEILIG å komme til Bergen og være hjemme i sitt eget hus og tutle rundt og ta masse plass.
Stakkars Kirkenes kan jo ikke akkurat få skylda for at jeg bor hjemme hos mor (som er snill og grei), og ikke hjemme hos meg og mannen.
Puh.
Det er ganske greit å være i Bergen. Og hvis jeg ville, kunne jeg nok tatt med han hvis navn ei må nevnes, og flyttet hjem. Jeg bare har ikke lyst. Og det har jeg jo hatt lyst til hvert sekund hittils, så hva som skjedde mens jeg så en annen vei er meg et mysterium. Jeg har jo bodd og jobbet og flyttet hjem før, og det var stas, så hva som lugger aner ikke jeg. Min magnetiske nordpol og sørpol har rett og slett byttet plass.
Men det kan heldigvis skje igjen.
Og der hadde jeg jaggumeg rota meg bort igjen, sett sånn, det er jo absolutt i tradisjonen.
Nå er jeg i Bergen. Bare en liten uke. Før jeg drar hjem igjen og snekrer sammen utstillingen på museet.
Eller hjem. Ja, det er liksom dette som er problemet da. Eller problem, det er jo ikke et problem, men jeg har faktisk mest lyst å være i Bergen. Og det har jeg kjempedårlig samvittighet for, det er som å være utro mot Kirkenes etter at jeg nettopp har lovt at vi aldri skal slå opp, og jeg har jo ikke tenkt å slå opp med Kirkenes...men det var liksom triveligere der før. Da alle lurte på hva det skulle bli til oss uten gruva men det blei kunsta og kulturert på hvert kjøkken, mens nå, nå er det bare en masse litt grinete oljeoptimisme. Og gruve...gru. Nå er ikke Kirkenes så stas som det var. Det er liksom ikke sånn...sprudlende trass, det er mer sånn sytete haskalling. Syns jeg.
Har jeg tenkt. Men jeg må vel kanskje også innse at hjemme er der man har laget livet sitt og ikke der alle snakker likedan som deg. Det var KJEMPEDEILIG å komme til Bergen og være hjemme i sitt eget hus og tutle rundt og ta masse plass.
Stakkars Kirkenes kan jo ikke akkurat få skylda for at jeg bor hjemme hos mor (som er snill og grei), og ikke hjemme hos meg og mannen.
Puh.
Det er ganske greit å være i Bergen. Og hvis jeg ville, kunne jeg nok tatt med han hvis navn ei må nevnes, og flyttet hjem. Jeg bare har ikke lyst. Og det har jeg jo hatt lyst til hvert sekund hittils, så hva som skjedde mens jeg så en annen vei er meg et mysterium. Jeg har jo bodd og jobbet og flyttet hjem før, og det var stas, så hva som lugger aner ikke jeg. Min magnetiske nordpol og sørpol har rett og slett byttet plass.
Men det kan heldigvis skje igjen.
jaja joda.
Jeg grindvever skallebånd. Eller luhkkabånd i følge oppskriften. Det blir ikke akkurat jevnt. Det ser litt ut som noe jeg kunne ha gjort i barnehagen. Det rare er at fra ca ti cm ut i båndet, når jeg har begynt å forstå hva jeg gjør, ser det knallbra ut. Men så blir det plutselig hlet idiotisk igjen, vingler og skjener og huhei i sikkert tredve cm før båndet bli kanllhardt og stramt og det er tydelig at jeg prøver å ta meg sammen men ikke vet hvordan jeg gjør det. Og her jeg sitter og skriver, dukker bildene fra tv-en som sto på i bakgrunnen opp i hodet mitt. Altså forskjellig bilder for de forskjellige stedene på båndet. Litt ennåsøttigradernord på vinglingen og litt svenskdokumentar der jeg har begynt å ta meg sammen igjen.
Og jeg har egentlig ikke engang begynt på mønster, jeg vever bare striper nå.
Ellers er det ikke så mye å skrive om. Selv om det jo skjer mye.
Og jeg har egentlig ikke engang begynt på mønster, jeg vever bare striper nå.
Ellers er det ikke så mye å skrive om. Selv om det jo skjer mye.
Dåkter macDrøm
Jeg drømte her om natten at jeg var syk. Jeg hadde fått enchilladas føcelitt.
Av dette tror jeg at jeg kan slutte at jeg ikke snakker så godt legespråk mens jeg sover.
Heromdagen var jeg derimot hos finnen som kan sveise papir, og skulle ha ham til å sveise et drog på seks meter jeg holder på med til en utstiling, og da var det veldig greit at jeg kunne sveisisk.
Av dette tror jeg at jeg kan slutte at jeg ikke snakker så godt legespråk mens jeg sover.
Heromdagen var jeg derimot hos finnen som kan sveise papir, og skulle ha ham til å sveise et drog på seks meter jeg holder på med til en utstiling, og da var det veldig greit at jeg kunne sveisisk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)