minus studeringen selvsagt.
Jeg var på konsert i går, Mari sin konsert, selv om jeg egentlig ikke hørte så mye til henne. Likevel var hun rosinen i pølsa. Bak åtte-ti testosterongitariste banjale mandolaster. Riktig så flinke var de.
Det som ikke var rosin, var at dørvakten ikke uten videre gikk ut fra at jeg hadde opplevd noe som helst av åttitallet. Å måtte vise leg i døra på en plass med atten års aldersgrense har faktisk begrenset sjarm. Og jeg er fullstendig klar over at mange tror jeg kokketerer når jeg sier det. Jeg kanskje hadde syntes det var gøy om ikke det hadde skjedd stendig. Om det plutselig skjedde nå etter tretten leg-løse år. Da kanskje hadde jeg blitt litt stolt. Men jeg synes ikke det er så forlokkende å se ut som en syttenåring jeg. Skjønt opptil flere har poengtert at grunnen nok heller er fordi jeg er lavere enn gjennomsnittet. Folk klarer ikke å koble noe annet enn: Barn=små. Liten=ung
Morten og Terje kom på en knallreplikk (ETTER at vi var igjennom selvsagt), jeg må rett og slett spille rasismekortet. Ideen er at jeg skal si, litt taust forurettet og oppriktig undrende: E du rasist? Æ e jo same.
Men om anledningen noen gang byr seg (rent faktisk må de jo slutte å spørre en gang. Selv om jeg sikkert har krympet enda mer når jeg er nitti kan de jo ikke spørre om leg av den grunn. En eller annen gang mellom nå og nitti må de jo begynne å koble) så kommer jeg nok neppe til å klare å levere replikken. Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kommer til å si noe sånt som: E du trædve eller?! Æ e jo sigøyner!
Jeg får rett og slett litt for mye kullsyre i hodet under stress.
Etter at konserten var over klarte jeg å miste Mari. Eller egentlig føler jeg at hun var litt delskyldig i mistingen, ikke at hun rota meg bort med vilje, men at hun ikke var så flink til å bli funnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar