Jeg kjenner at det perfekte egentlig er å jobbe ca to timer.
Noe som overrasker meg, etterosm jeg alltid har likt å jobbe massemasse, og ikke liker å gå hjem, og ikke liker å tulle bort tiden når jeg er på skolen.
Men nå er jeg jo ikke på skolen mer vil noen kanskje innvende (ikke at jeg helt kan se for meg hvem det skulle vært)men jeg har da vært i arbeidslivet før og da også er det aller beste å jobbe. Jobbing er stas.
Så nå som jeg har hjemmekontor og kan styre sånn som jeg vil, og helst også faktisk bør prøve å spare opp noen timer sånn at jeg kan jobbe ekstra når det begynner å tette seg til på museet (nei ikke spare akkurat da, sløse liksom, men ikke sløse heller) så overrasker det meg at jeg liker best å bare jobbe litt, bare spise litt, bare spile litt wii, bare lese litt, bare spasere litt i byen, jeg ville ellers trodd at Luther ville stått på døren innen nå med svovel og bjørnespray. Men nei, dette går helt fint.
Kanskje jeg begynner å bli syk.
Jeg er litt kald faktisk.

Ikke to timer da. I dag har jeg jobbet bare to timer, men ellers har jeg jobbet kanskje fem. Og derfor er det kanskje det er greit å jobbe to i dag da. Men likevel, noe slags poeng må man da få for dette?


Akkurat nå går jeg litt på andre museer for å finne ut hva de har gjort md sine museer.
Museer liker stort sett ikke å opplyse så veldig mye. De viser deg en stein, og så sier de kanskje dette heter steinen. Dette heter tidsperioden steinen ble dannet i.
Dette er opplysninger som for vanlige folk ikke akkurat er jahvaskalmansi....underholdnde. Nå skal man jo ikke underholde for enhver pris da, men om man synes at det er morsomt med steiner og vil at andre skal skjønne hvorfor steiner er stas, så kan det hjelpe på å sette det inn i en sammenheng kanskje. Gjøre det litt interessant. Årstall og uforståelige tidsaldre er ikke akkurat Gudfaren I, II og III.
I tillegg kan det hjelpe å skru på lyset.
Dette mener jeg helt bokstavelig.
Mange objekter er lysømfintlige (ikke at jeg forstår hvorfor steiner må oppbevares i mørtna) og da kan man ikke legge dem ut i sollyset, men et dårlig opplyst dovendyr i en mørk krok...jeg vet ikke, men det hjelper på for interessen og engasjementet at du faktisk ser det du ser på. Da tror jeg man må legge til noe. En opplysning for eksempel.
Men det som slo meg da jeg vandret rundt blant alle de møllspiste okapiene, elefantene, ringhalelemurene og beltemusene, er at alle disse har faktisk vært levende. De er ikke laget på fabrikk, de har sprunget rundt en eller annen plass (men kanskje bare i et bur, ikke så spennende tanke) og nå står de her og er stein døde og later som de er litt levende likevel.
Plutselig kan de bli levende igjen!
Eller strengt tatt ikke, men inne i mitt hode er det jeg som bestemmer, så det kan de.