Jeg er også omviser. Jeg teller ikke bare tallkolonner. Av og til går jeg ut av kontoret og inn i utstillingene og forteller folk hva kartene handler om, hvordan de skal tolke gjenstander, og de tingene de sannsynligvis ikke vet enda.
Det er stort sett lett. Og fint. Men innimellom er det kjempevanskelig.
Det er stort sett samene sin skyld at det er så vanskelig. Og tyskerne.
Man kunne også sagt at det er stort sett nordmennene sin skyld.
Men dem er det ikke så vanskelig å snakke om. De snakker dessuten gjerne selv.
Tyskerne kan være litt problematiske, som gjester. Ikke at de er spesielt vrange, men hovedutstililngen her på museet er om andre verdenskrig. Den handler om hvordan tyskere oppførte seg dengang de var i flertall i området.
Sånn sett synes jeg russisk er mer demokratisk som språk når det gjelder dette området, på russisk sier de fascistene der vi sier tyskerne, når vi snakker om krigsårene.
Det hadde likevel ikke gått an å gjøre det grepet på engelsk, det ville omtrent implisert at alle tyskere er fascister, siden man har innarbeidet bruken av tyskere når man snakker om denne tiden.
Men dette er vanskelig på en lett måte, alle innser at det er ubehagelig å guide en gruppe eldre tyskere gjennom en krigsutstilling. Jeg forsøker å fokusere på det mellommenneskelige, de usannsynlige vennskapene, hjemlengselen, alt det der. Men jeg kan jo ikke drive historieforvrengning heller.
Det samiske er vanskelig på en vanskelig måte.
Før grensene ble trukket opp i dette området, som var Europas siste fellesdistrikt, det vil si, da dette området ble innlemmet i Norge, bodde det bare en eneste norsk familie her, de andre var samer. Og finner.
Allerede her kan enkelte i følget begynne å smile såret og bedrevitende, om de er norske da, særlig om de er fra området. "Men de var ikke nødvendigvis urbefolkning," sier de.
Jeg vet ikke? Var urbefolkning et begrep i 1826? Definerte man urbefolkning på samme vis da? Er ikke hele poenget med å definere samer som urbefolkning ILO-konvensjonen Norge ratifiserte i 1990, og de følgene det får? Gir det da mening å påstå noe om ordet urbefolkning i 1826?
Hvis jeg har god tid, begynner jeg lenge før 1826. Det gjør jeg forsåvidt uansett, men ofte hopper jeg rett inn i år 800. Hvis gruppen virker interessert, og da er de gjerne kanadiere eller amerikanere, begynner jeg med da isen trakk seg tilbake for ti tusen år siden, og de første menneskene kom inn i området. Så er det jo en pågående debatt om de menneskene senere utviklet det som ble den samiske kulturen, eller om samene kom østfra senere. Om en nordmann smiler forurettet på dette tidspunktet og sier at samene kom østfra, så det der med urbefolkning er veldig tvilsomt, sier jeg at den debatten kan jeg og du ta senere, den tar vi ikke her og nå.
For det er en av de politiske debattene, en man diskuterer for å fremme sine synspunkter om samer og urbefolkning, den har ingenting med nyskjerrighet på historien å gjøre. Den starter i forurettet modus.
Så drar jeg dem gjennom historien, og jeg må desverre ofte snakke om samer.
Jeg hater å guide finnmarkinger. Jeg aner ikke før jeg starter om gruppen er nordmenn, samer eller kvener, selv er jeg jo begge tre delene, selv om den kvenske delen riktignok er mest blodbrøk.
Nordmenn vil ofte ikke høre om samer. Noen vil jo det da, men de fleste som har en mening tilkjennegir dette, og mange vet å skape dårlig stemning.
Samer vil jo høre om samene, som jo bodde her, og bor her fortsatt, samer vil gjerne høre mer, mens kvenen stort sett får sin del innfrid uten kvalm fra noen parter.
Det er fordi nordmennene er sintest på samene.
De sier selvsagt aldri at de ikke vil høre mer om de der samene nå, de sier at jeg har feil fokus, at jeg må fortelle om at det bor nordmenn her og. Fortell om gruvedriften. Fortell om jordbruk.
Jeg gjør det. Men skal jeg rope hver gang jeg snakker om det norske? Slå på tromme?
Dessuten er det bare å se rundt seg, den norske historien blir kontinuerlig fortalt.
Jeg forteller den nå, jeg skriver på norsk, som er det eneste hjemmespråket mitt.
Nordmenn liker ikke å høre den samiske historien, tror jeg, av samme grunn som jeg forsøker å endre fokus når jeg guider eldre tyskere i krigsutstillingen.
Ingen liker å bli beskyldt for sin nasjonalitets overmakt.
Og nordmenn hører kanskje en påstand om at de ikke har rett til området når det samiske blir fortalt. Selv om det ikke er det jeg sier. Det jeg sier blir fortolket gjennom det alle andre også sier og skriver, må huskes.
Og for meg er det vanskeligere å guide samelandshistorien, enn tyskefascisthistorien, fordi man kan nok synes litt synd på tyskerne, de tapte. La oss fokusere på noe annet enn nazisme og drap nå, overfor de stakkars gamle menneskene som tusler rundt i krigsutstillingen.
Men selv om samene i stor grad har vunnet, er det enda ikke noen som har begynt å synes synd på nordmennene.
Kanskje jeg er en dårlig, subjektiv, alt for samisk guide. Kanskje jeg burde holde meg til tall.
Jeg innser at det å jobbe på museum gir deg et falskt skinn av objektivitet som jeg aldri har ønsket, jeg står vel kanskje der og formidler en trippeletninsk familiehistorie, og jeg tror faktsik ikke på objektivitet.
Men jeg synes ikke de vrange finnmarkingene mine er så veldig objektive heller, om det er det de tror.
Hvis de tror det da, det gjør de vel ikke. Det får de vel tross alt få for.
friluftsdør.
Noe av det beste med å bo på Prestefjellet er at man kan gå tur på fjellet hele tiden. På Prestefjellet. Ikke inne i hagene til naboene altså, ikke i ring rundt tørkestativet til de på nersia, men opp og inn på fjellet. Tredve sekunder og så er det fjellet.
Komplett med mygg og myrull og stein og stier og piggtråd og skytestillinger, og frisk luft og utsikt og rein og ender og tjeld.
I dag så jeg en hare, det var tilfeldigvis mens jeg løp, jeg ble mest overrasket av oss så jeg ropte KANIN! og snublet i en stein og holdt på å vrikke foten.
Jeg har sikkert førti myggstikk. Eller ikke sikkert, det er et sted deromkring, jeg måtte telle.
Det som ikke er helt til å forstå er hvorfor jeg har trettitre på venstrekroppen, fire på høyrekroppen og et par på midten.
Det mest nærliggende å tenke at det er en slags avstemning på gang blant reinøysundsmyggen, og jeg tilfeldigvis er stemmeseddelen. Tredve for, fire mot og et par som har stemt blankt. Takk til anarkistmyggen som ikke har stemt. Snart kommer det vel en oppgitt og arg mygg med notatblokk summende inn til Kirkenes, frustrert over at stemmeseddelen har stukket av og dratt inn til byen, og gjort jobben så mye vanskeligere for alle.
Eller så har jeg sovet med dyna litt av, det går jo også an.
Komplett med mygg og myrull og stein og stier og piggtråd og skytestillinger, og frisk luft og utsikt og rein og ender og tjeld.
I dag så jeg en hare, det var tilfeldigvis mens jeg løp, jeg ble mest overrasket av oss så jeg ropte KANIN! og snublet i en stein og holdt på å vrikke foten.
Jeg har sikkert førti myggstikk. Eller ikke sikkert, det er et sted deromkring, jeg måtte telle.
Det som ikke er helt til å forstå er hvorfor jeg har trettitre på venstrekroppen, fire på høyrekroppen og et par på midten.
Det mest nærliggende å tenke at det er en slags avstemning på gang blant reinøysundsmyggen, og jeg tilfeldigvis er stemmeseddelen. Tredve for, fire mot og et par som har stemt blankt. Takk til anarkistmyggen som ikke har stemt. Snart kommer det vel en oppgitt og arg mygg med notatblokk summende inn til Kirkenes, frustrert over at stemmeseddelen har stukket av og dratt inn til byen, og gjort jobben så mye vanskeligere for alle.
Eller så har jeg sovet med dyna litt av, det går jo også an.
Hele sommerferien på en eneste dag!
Vi har, som de gode nordboere vi er, tilbragt helgen på hytta.
Jeg vet at helga ikke er over, men vi pressa hele helga inn på fredaglørdagen, med fisketur (tre torsk, for små) fjelltur (fant en fiskekrok på fjellet, må ha kommet dit i et samarbeide mellom torsk og mås) grilling, varandasitting, boklesing, fjæraplundring, samt en lang vurdering av badstumulighetene hytta gir, men til slutt fant vi ut at det strengt tatt var for varmt.
Det var for varmt! Hurra!
Jeg har tilbrakt store deler av dagen i sommerkjole!
Ea kom forbi da hun så vi var på hytta, og viste fram elleve unger, som både kunne dukke og svømme framover.
Men så kom kråka og satt seg i strømmasta, og da kom de på noe de måtte gjøre midt utpå fjorden, så vi fikk ikke snakket så mye sammen.
Nå som fruen ikke er ute på hytta i hele barmarksesongen, er det ingen som rister kråkeungene på havet, dermed er det mer kråke der nå enn jeg noengang har sett før.
Tjelden sneide forbi flere ganger, men jeg så ikke noen tjeldunger, så sannsynligvis har de ingen. Vi fant noen reir, og selv om jeg skjønner et tjelden er naturens tenåringsmødre og derfor skal ha for forsøket og trenger oppmuntring og ros, må jeg likevel gi minuspoeng for det redet som var delvis laget av pappspiker.
Jeg blir fryktelig oppgitt over den fuglen. Jeg har sagt det før og nå sier jeg det igjen, det er meg et under at den overhodet eksisterer.
Nå begynner myggen å komme, men vi fant noen myggspiraler som må ha vært fra syttitallet og var rare og inntørkede, og kjempeeffektive, de må ha blitt årgangskonsentrert eller noe. Myggen forsvant, mens to flygemaur la seg i angrep mot røyken, hvorpå de ble der inne og surret stille for seg selv. En bille landet rett ned på verandagulvet, gikk to cm forover, før den stoppet og deretter krøp baklengs til kræsja i et stolben.
Sterke saker, med andre ord.
Fin helg, også.
Jeg vet at helga ikke er over, men vi pressa hele helga inn på fredaglørdagen, med fisketur (tre torsk, for små) fjelltur (fant en fiskekrok på fjellet, må ha kommet dit i et samarbeide mellom torsk og mås) grilling, varandasitting, boklesing, fjæraplundring, samt en lang vurdering av badstumulighetene hytta gir, men til slutt fant vi ut at det strengt tatt var for varmt.
Det var for varmt! Hurra!
Jeg har tilbrakt store deler av dagen i sommerkjole!
Ea kom forbi da hun så vi var på hytta, og viste fram elleve unger, som både kunne dukke og svømme framover.
Men så kom kråka og satt seg i strømmasta, og da kom de på noe de måtte gjøre midt utpå fjorden, så vi fikk ikke snakket så mye sammen.
Nå som fruen ikke er ute på hytta i hele barmarksesongen, er det ingen som rister kråkeungene på havet, dermed er det mer kråke der nå enn jeg noengang har sett før.
Tjelden sneide forbi flere ganger, men jeg så ikke noen tjeldunger, så sannsynligvis har de ingen. Vi fant noen reir, og selv om jeg skjønner et tjelden er naturens tenåringsmødre og derfor skal ha for forsøket og trenger oppmuntring og ros, må jeg likevel gi minuspoeng for det redet som var delvis laget av pappspiker.
Jeg blir fryktelig oppgitt over den fuglen. Jeg har sagt det før og nå sier jeg det igjen, det er meg et under at den overhodet eksisterer.
Nå begynner myggen å komme, men vi fant noen myggspiraler som må ha vært fra syttitallet og var rare og inntørkede, og kjempeeffektive, de må ha blitt årgangskonsentrert eller noe. Myggen forsvant, mens to flygemaur la seg i angrep mot røyken, hvorpå de ble der inne og surret stille for seg selv. En bille landet rett ned på verandagulvet, gikk to cm forover, før den stoppet og deretter krøp baklengs til kræsja i et stolben.
Sterke saker, med andre ord.
Fin helg, også.
Jobbelijobb!
Jeg er altså tilbakers i min faste sommerjobb, for de av dere som tror jeg trasker rundt i sommervottene og vanner hus.
Neida, jeg har voksenjobb også.
Økonomijobben min. Som hver sommer får meg til å innse at vel kan regnskapsmennesker være tørrpinner, men det ER vanskelig å formidle utfordringene ved å telle tall.
Om tallene jeg teller ikke passer med tallene resepsjonistene har talt, så går det ikke an å skrive ned nye tall, man må finne ut hva som gikk galt. Hvem talte hva når? Og hvorfor?
Sånn holder jeg på med. Hele dagen. Og drikke kaffe.
Det er egentlig en deilig sommerjobb. Den gjør iallefall resten av året fullperspektivert.
Selv om den ikke er så bloggbar, det må innrømmes.
Jeg kunne selvsagt fortalt hundrevis av opprivende og informative og morsomme historier om mine medansatte, men siden jeg bare blogger sånn halvanonymt går jo ikke det. Da.
Det er deilig å være hjemme, tilbake i virkeligheten.
Og nå lukter det deilig sommerregn og i ettermiddag skal vi ikke grille, men iallefall spise hos min mor. Det begynner å bli sommer.
Neida, jeg har voksenjobb også.
Økonomijobben min. Som hver sommer får meg til å innse at vel kan regnskapsmennesker være tørrpinner, men det ER vanskelig å formidle utfordringene ved å telle tall.
Om tallene jeg teller ikke passer med tallene resepsjonistene har talt, så går det ikke an å skrive ned nye tall, man må finne ut hva som gikk galt. Hvem talte hva når? Og hvorfor?
Sånn holder jeg på med. Hele dagen. Og drikke kaffe.
Det er egentlig en deilig sommerjobb. Den gjør iallefall resten av året fullperspektivert.
Selv om den ikke er så bloggbar, det må innrømmes.
Jeg kunne selvsagt fortalt hundrevis av opprivende og informative og morsomme historier om mine medansatte, men siden jeg bare blogger sånn halvanonymt går jo ikke det. Da.
Det er deilig å være hjemme, tilbake i virkeligheten.
Og nå lukter det deilig sommerregn og i ettermiddag skal vi ikke grille, men iallefall spise hos min mor. Det begynner å bli sommer.
klikklåsopp-klikklåsigjen
Dette er sommerens nøkkelknippe. Det harmonerer altså med sommerens oppgaver.
Det var nemlig så mange som ble glade da jeg bestemte meg for å komme hjem:
vanne blomster: 4 hus
ta inn post: 5 hus
vanne plen: 1 hus
tømme båt: 1 båt (så når det regner blir jeg glad for jeg slipper å vanne plen, men så kommer jeg på at da må jeg jo tømme båten)
passe bestemor: 1 bestemor
jobbe jobb: 1 jobb
Noen skal orges to ganger i uka, og noen nøyer seg med en.
Jeg klipper ingen plener. Tror jeg. Jeg fant en litt overraskende lapp i det ene huset, men jeg tror det er til en søster av meg.
Nå får jeg jo bo i ett av disse husene, snille svaigers, så det huset hefter ikke, og det gjør jo strengt tatt ikke de andre heller, men likevel må jeg si at jeg ble bittelitt glad da mannen med bilkjøringsevnelappen plutselig kom hjem, for ellers blir det fort over en mil med trasking oppad fjell og nedad fjell og bortad gangsti for å få tømt blomster og vannet båt, ettersom bare tre av huseierne har gått med på å bo i samme nabolag
Men egentlig må jeg si at jeg liker ganske godt å hjelpe til altså. Jeg føler meg som en del av samfunnet, og det er jo det beste jeg vet.
Det er ikke alt man husker å pakke når det er tredve pluss ute, derfor:
her er mine nyinnkjøpte sommervotter!
Strikket av verdens morskeste vaskedame, men også verdens flinkeste, og flink å strikke votter md østsamisk mønster!
sommer
Jeg er fullstendig klar over at mye av sommerbloggingen min handler om været.
Det er bare det at jeg synes å huske at da jeg var liten var noe av stasen med sommeren at da kunne man gå uten ytterjakke.
Jeg er altså nesten helt sikker på at det ikke alltid har vært så dårlig sommervær som det har vært de siste årene.
I fjor var det jo rundt 4-7 grader og god grunn til å bli værsyk. I dag var det tre grader i ellevetiden og jeg skjønner jo at om man ikke klarer å komme til det punktet der man slipper å gå med jakke, så hadde det iallefall vært fint å kunne gått uten longs.
Eller husker jeg feil? Var hele sjarmen med sommeren at man kunne gå med sommerhua istedet for vinterhua?
Huff.
Jajaja. Neimen, Kirkenes er nå fint likevel da.
Det er bare det at jeg synes å huske at da jeg var liten var noe av stasen med sommeren at da kunne man gå uten ytterjakke.
Jeg er altså nesten helt sikker på at det ikke alltid har vært så dårlig sommervær som det har vært de siste årene.
I fjor var det jo rundt 4-7 grader og god grunn til å bli værsyk. I dag var det tre grader i ellevetiden og jeg skjønner jo at om man ikke klarer å komme til det punktet der man slipper å gå med jakke, så hadde det iallefall vært fint å kunne gått uten longs.
Eller husker jeg feil? Var hele sjarmen med sommeren at man kunne gå med sommerhua istedet for vinterhua?
Huff.
Jajaja. Neimen, Kirkenes er nå fint likevel da.
Frøken reisende Fiig.
Da jeg nå forlot Bregnen var det i samme ånd som da jeg ankom aller første gang. Den gangen måtte jeg jo betale for vannet mitt to ganger på flyplasskiosken fordi butikkbergenseren klarte å miste pengene.
Denne gangen var det skrankebergenseren og ikke butikkbergenseren som fikk eksemplifisere bergensservicen.
Da jeg kom til Flesland var det kun ett menneske i kø foran meg, og selv om køslangen var lagt veldig underlig opp og det hadde vært like lett å bare smette forbi hele slangen og stille seg rett bak han andre, gikk jeg inn i slangen og viklet meg hele veien frem, idiothøflig som jeg er. Da jeg kom ut var jeg kommet ut foran baggage drop, som var ubetjent, og jeg gikk derfor bort til han andre som sto og ventet på innsjekkskrankene, en par-tre skranker lenger bort.
Det virket litt idiotisk å stå å komle i den ubetjente delen av området, når alt tydeligvis hendte deeeer borte.
Skulle jeg jo aldri gjort.
DU SKAL STÅ I KØ!!!!! brølte skrankedamen da jeg kom fram til henne.
Jeg skvatt litt jeg, ettersom jeg jo jobber innenfor turismen selv, men nå er jeg jo ikke bergenser da.
"Eh, jeg sto i kø, " sa jeg "jeg gikk faktisk gjennom hele slangen men" "DET GJORDE DU IKKE!!"
"emehhh.....øh.....det er ikke meningen å være vanskelig, men jeg gjorde faktisk det. Men så kom jeg ut foran baggage drop og der kunne jeg jo ikke stå for jeg skulle jo hit"
Men neida, eller JODA, der kunne jeg så visst stå, og der skulle jeg stått til hun ropte på meg, og i hele dag hadde alle bare glidd forbi køen og sånn gikk det ikke an å holde på, så dette måtte de ta tak i. Jeg tenkte forsåvidt mitt og det var at om dette var noe ALLE gjorde, da hadde det kanskje vært bedre å se på organiseringen av køsystemet, kanskje kikke litt på om det var litt dårlig kognitiv design ute og gikk?
Men ettersom det er bergensservicen vi snakker om, så må jeg jo innrømme at det er mer innenfor tradisjonen å fistelbrøle til folk. Og det VAR sikkert tredve varmegrader ute.
Damen fortsatte å være på hysterigrensen i hele innjekkingsseansen, mens jeg i sidesynet så en nervøs skrankedame liste seg bak meg mens hun halte i køtingene og forsøkte å omgjøre køsystemet.
På flyet til Kirkenes møtte jeg Anna Katrin. Det var litt sært.
For henne har jeg ikke sett på tolv år, og hun er færing. Og bor i København. Og sist gang jeg så henne var da vi begge var i et sånn ungdomsteaterprosjekt, og hadde uteforestilling på Svanvik i minus førti.
Hun satt foran meg på flyet, og snudde seg egentlig bare for å se hvem det var som satt og snakket færøysk? Og det var meg, som snakket kirkeneser.
Vi ble storligen forbauset begge to. Og veldig glade. Og veldig forbauset.
Hun skulle spille på skippis, så det ble bare hei, men hei er også bra.
Nå sitter jeg og klør i hodet, det er ikke så mye pollen når det sommersner, så jeg har syntes det har vært litt rart, men så oppdaget jeg tilfeldigvis at på den sjokofruktpakken som jeg har gått og ette på de siste dagene, den som er oransj og har bilde av en appelsin på seg, og en sjokofrukt som er delt i to og er oransj inni, den består stort sett bare av eple.
Hurra. Takk for den Nidar.
Denne gangen var det skrankebergenseren og ikke butikkbergenseren som fikk eksemplifisere bergensservicen.
Da jeg kom til Flesland var det kun ett menneske i kø foran meg, og selv om køslangen var lagt veldig underlig opp og det hadde vært like lett å bare smette forbi hele slangen og stille seg rett bak han andre, gikk jeg inn i slangen og viklet meg hele veien frem, idiothøflig som jeg er. Da jeg kom ut var jeg kommet ut foran baggage drop, som var ubetjent, og jeg gikk derfor bort til han andre som sto og ventet på innsjekkskrankene, en par-tre skranker lenger bort.
Det virket litt idiotisk å stå å komle i den ubetjente delen av området, når alt tydeligvis hendte deeeer borte.
Skulle jeg jo aldri gjort.
DU SKAL STÅ I KØ!!!!! brølte skrankedamen da jeg kom fram til henne.
Jeg skvatt litt jeg, ettersom jeg jo jobber innenfor turismen selv, men nå er jeg jo ikke bergenser da.
"Eh, jeg sto i kø, " sa jeg "jeg gikk faktisk gjennom hele slangen men" "DET GJORDE DU IKKE!!"
"emehhh.....øh.....det er ikke meningen å være vanskelig, men jeg gjorde faktisk det. Men så kom jeg ut foran baggage drop og der kunne jeg jo ikke stå for jeg skulle jo hit"
Men neida, eller JODA, der kunne jeg så visst stå, og der skulle jeg stått til hun ropte på meg, og i hele dag hadde alle bare glidd forbi køen og sånn gikk det ikke an å holde på, så dette måtte de ta tak i. Jeg tenkte forsåvidt mitt og det var at om dette var noe ALLE gjorde, da hadde det kanskje vært bedre å se på organiseringen av køsystemet, kanskje kikke litt på om det var litt dårlig kognitiv design ute og gikk?
Men ettersom det er bergensservicen vi snakker om, så må jeg jo innrømme at det er mer innenfor tradisjonen å fistelbrøle til folk. Og det VAR sikkert tredve varmegrader ute.
Damen fortsatte å være på hysterigrensen i hele innjekkingsseansen, mens jeg i sidesynet så en nervøs skrankedame liste seg bak meg mens hun halte i køtingene og forsøkte å omgjøre køsystemet.
På flyet til Kirkenes møtte jeg Anna Katrin. Det var litt sært.
For henne har jeg ikke sett på tolv år, og hun er færing. Og bor i København. Og sist gang jeg så henne var da vi begge var i et sånn ungdomsteaterprosjekt, og hadde uteforestilling på Svanvik i minus førti.
Hun satt foran meg på flyet, og snudde seg egentlig bare for å se hvem det var som satt og snakket færøysk? Og det var meg, som snakket kirkeneser.
Vi ble storligen forbauset begge to. Og veldig glade. Og veldig forbauset.
Hun skulle spille på skippis, så det ble bare hei, men hei er også bra.
Nå sitter jeg og klør i hodet, det er ikke så mye pollen når det sommersner, så jeg har syntes det har vært litt rart, men så oppdaget jeg tilfeldigvis at på den sjokofruktpakken som jeg har gått og ette på de siste dagene, den som er oransj og har bilde av en appelsin på seg, og en sjokofrukt som er delt i to og er oransj inni, den består stort sett bare av eple.
Hurra. Takk for den Nidar.
Hvor? Hvorhvorhvor?
Det er helt utrolig at saker og ting klarer å bli borte i en så liten leilighet som vår.
Denne gangen er det strykejernet.
Jeg skulle bare stryke ned en fald, og etterhvert så var nå ikke det så viktig heller, men da var både jeg og Morten så langt inne i letepsykosen at det å finne strykejernet ble mye viktigere enn å stryke dender jækla falden.
Men ikke.
Ikke et eneste strykejern dukket opp, ikke etter å ha endevendt huset.
Morten konkluderte med at vi må ha kastet det.
Nå prøver vi rett nok å kvitte oss med ting, men vi er slettes ikke så flinke til det, og hvorfor vi skal ha kastet strykejernet som er det eneste strykejernet vi har, når vi ikke har kastet noe annet, det går over min begripelse.
Nå går det jo an å kjøpe et nytt, det vi har er nærmest kulldrevet, men som sagt er det kommet til det punktet der det at strykejernet er borte er mye viktigere enn å få strøket.
Aaaargh.
Jaja. Tjirkenesbyen i kveld, museat i morgen.
Denne gangen er det strykejernet.
Jeg skulle bare stryke ned en fald, og etterhvert så var nå ikke det så viktig heller, men da var både jeg og Morten så langt inne i letepsykosen at det å finne strykejernet ble mye viktigere enn å stryke dender jækla falden.
Men ikke.
Ikke et eneste strykejern dukket opp, ikke etter å ha endevendt huset.
Morten konkluderte med at vi må ha kastet det.
Nå prøver vi rett nok å kvitte oss med ting, men vi er slettes ikke så flinke til det, og hvorfor vi skal ha kastet strykejernet som er det eneste strykejernet vi har, når vi ikke har kastet noe annet, det går over min begripelse.
Nå går det jo an å kjøpe et nytt, det vi har er nærmest kulldrevet, men som sagt er det kommet til det punktet der det at strykejernet er borte er mye viktigere enn å få strøket.
Aaaargh.
Jaja. Tjirkenesbyen i kveld, museat i morgen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)