Frøken reisende Fiig.

Da jeg nå forlot Bregnen var det i samme ånd som da jeg ankom aller første gang. Den gangen måtte jeg jo betale for vannet mitt to ganger på flyplasskiosken fordi butikkbergenseren klarte å miste pengene.
Denne gangen var det skrankebergenseren og ikke butikkbergenseren som fikk eksemplifisere bergensservicen.
Da jeg kom til Flesland var det kun ett menneske i kø foran meg, og selv om køslangen var lagt veldig underlig opp og det hadde vært like lett å bare smette forbi hele slangen og stille seg rett bak han andre, gikk jeg inn i slangen og viklet meg hele veien frem, idiothøflig som jeg er. Da jeg kom ut var jeg kommet ut foran baggage drop, som var ubetjent, og jeg gikk derfor bort til han andre som sto og ventet på innsjekkskrankene, en par-tre skranker lenger bort.
Det virket litt idiotisk å stå å komle i den ubetjente delen av området, når alt tydeligvis hendte deeeer borte.
Skulle jeg jo aldri gjort.
DU SKAL STÅ I KØ!!!!! brølte skrankedamen da jeg kom fram til henne.
Jeg skvatt litt jeg, ettersom jeg jo jobber innenfor turismen selv, men nå er jeg jo ikke bergenser da.
"Eh, jeg sto i kø, " sa jeg "jeg gikk faktisk gjennom hele slangen men" "DET GJORDE DU IKKE!!"
"emehhh.....øh.....det er ikke meningen å være vanskelig, men jeg gjorde faktisk det. Men så kom jeg ut foran baggage drop og der kunne jeg jo ikke stå for jeg skulle jo hit"
Men neida, eller JODA, der kunne jeg så visst stå, og der skulle jeg stått til hun ropte på meg, og i hele dag hadde alle bare glidd forbi køen og sånn gikk det ikke an å holde på, så dette måtte de ta tak i. Jeg tenkte forsåvidt mitt og det var at om dette var noe ALLE gjorde, da hadde det kanskje vært bedre å se på organiseringen av køsystemet, kanskje kikke litt på om det var litt dårlig kognitiv design ute og gikk?
Men ettersom det er bergensservicen vi snakker om, så må jeg jo innrømme at det er mer innenfor tradisjonen å fistelbrøle til folk. Og det VAR sikkert tredve varmegrader ute.
Damen fortsatte å være på hysterigrensen i hele innjekkingsseansen, mens jeg i sidesynet så en nervøs skrankedame liste seg bak meg mens hun halte i køtingene og forsøkte å omgjøre køsystemet.

På flyet til Kirkenes møtte jeg Anna Katrin. Det var litt sært.
For henne har jeg ikke sett på tolv år, og hun er færing. Og bor i København. Og sist gang jeg så henne var da vi begge var i et sånn ungdomsteaterprosjekt, og hadde uteforestilling på Svanvik i minus førti.
Hun satt foran meg på flyet, og snudde seg egentlig bare for å se hvem det var som satt og snakket færøysk? Og det var meg, som snakket kirkeneser.
Vi ble storligen forbauset begge to. Og veldig glade. Og veldig forbauset.
Hun skulle spille på skippis, så det ble bare hei, men hei er også bra.

Nå sitter jeg og klør i hodet, det er ikke så mye pollen når det sommersner, så jeg har syntes det har vært litt rart, men så oppdaget jeg tilfeldigvis at på den sjokofruktpakken som jeg har gått og ette på de siste dagene, den som er oransj og har bilde av en appelsin på seg, og en sjokofrukt som er delt i to og er oransj inni, den består stort sett bare av eple.
Hurra. Takk for den Nidar.