pjesvijhk

Nå har jeg vært en tur på Pasvikelva med pappa igjen.
Det er ikke så lett å fiske stapmett harr. Vi fikk det iallefall ikke til.

-men det er finest i verden å være på Pasvikelva, selv om jeg jo aldri venner meg til at andre siden er Russand og at det ikke er lov å være der, til tross for at det ser ut til at det fint skulle gå an å sitte i lyngen også på den siden, så er det ikke lov. Jeg synes det er vanskelig bare det å skulle manøvrere, vips så kanskje du har sneiet innom Russland og det må man jo slettes ikke. Pappa manøvrerer. Han har liksom sitt eget system, selv om jeg synes at leia hans er så ulogisk at jeg avogtil må snu meg i båten for å sjekke at han ikke har fått et illebefinnende (særlig når han plutselig kjører i ring for å se om den stokken kanskje var en død and) så fungerer det og vi kommer frem.
Men fisk var det ingen av oss som får.

legg merke til idiotkonstrusjon av nåtid og fortid, jeg er supersliten og trøtt, og enda burde jeg pakke, jeg skal jo til Bergen i morgen, og så jeg som skulle skrive om militært nærvær på hyttetrappa, det får bli i morgen

sannheter kommer frem

Jeg har vært hos pappa i dag og feiret jebbursdag.
Det er et bilde av meg der, fra da jeg var bitteliten, som er tatt i barnehagen. Jeg har alltid syntes om det bildet, for jeg er kledt i grønt og ligger på en grønn pute, og den dag i dag er det jo grønt som gjelder og jeg er egentlig litt fargefundamentalist.
Jeg husker ikke nå hvorfor jeg kommenterte det bildet, eller, jo, jeg ville skifte tema, vi holdt på å havne inn i "hva for mange kjerringer kan gjøre med en arbeisplass"-diskusjonen,
så jeg sa vel at det var et fint bilde, og pekte på barenbildet, for det synes jeg, men pappa sa at nei det bildet hadde de klaget på, for jeg så jo åndssvak ut og den førstefødte kunne jo ikke se åndssvak ut.
Jøss.
Og de ville ikke betale for bildene, de ville slett ikka ha dem, men da hadde den omreisende barnehagefotografen troppet opp hjemme hos dem og vært rasende, så da måtte de ta til takke med åndssvakebildene likevel.
Jøss.

oi

Nå skulle jeg til å skrive et innlegg om lørdag i Kirkenes.
Litt om det å beregne når man skal gå ned, man må jo gå ned så man rekker butikkene som stenger to, men ikke så tidlig at man blir gående og slenge og vente på avisene som kommer med flyet. Hovedstatdsavisene altså. Lokalavisene kommer dagen før.
Og så skulle jeg til å begynne på en harang om hvordan det er umulig å finne noen å gå på puben med om kvelden på denne tiden, for alle er på hytta, men så innså jeg plutselig at jeg bedrev ren eksotisme.
Jeg er jo herfra. Jeg burde bedrive eksotisme når jeg er i Bergen.

Jeg har i sannhet dannet meg ut.

Uff.

Tjuvaktige thaier

Nå som jeg har generalisert over en lav sko, et uttrykk som forøvrig er meg fullstendig uten logikk, lav sko, rusten spade, supermarkedstilbud, må jeg også fortelle om en observasjon av enkelte andres generaliseringer.
Jeg har jo tidligere fortalt om fruen fra havet, som er gammel og på hjem, og som jeg besøker innimellom. Hun er på avdelingen for de-som-er-så-friske-i-kroppen-at-det-er-helseskadelig-fordi-toppen-ikke-er-til-å-stole-på. Vi kan nesten kalle dem spesialdemente.
Det jobber folk av litt forskjellig nasjonalitet der, (og rang, i følge fruen, én er overbestyrerinne)
blant annet har det vært en veldig smilende thai der i sommer.
De spesialdemente liker henne ikke. Jeg visste det ikke, eller jeg har kanskje ikke fulgt så nøye med.
Men når hun samler inn kopper og sånn etter kaffen, tviholder alle på kopper og glass og roper Den er min! Du får den ikke!
Kanskje de ikke var helt ferdig med bunnskvetten, tenkte jeg, men så hørte jeg den ene av Venninderne si til den andre Ho e nu så tjuvaktig ho dær! hvorpå den andre venninden svarte
Ja du må pass ho som en hauk.
Hoho. Huff. Og hoho. Det er ikke noe problem når en norske eller russer står for ryddingen av bordene.

De kan ofte være ganske ramme, de søte damene, plutselig så renner det bannskap ut, (men de er jo finnmarkinger da,) mest til hverandre, kanskje helst de som er minst klare. En gang måtte jeg bryte opp noe som ville vært en slåsskamp om de hadde hatt litt mer fart i kroppene.
Sånn som det var, var det mer en slags tai-chi-brytekamp, men de er jo begrekkelige og har dårlig balanse, så det kunne likevel gått galt. Imidlertid var det helt ufarlig å bryte inn.
Det var to ganske lette damer som slåss, eller hun ene ropte vel mest neeei hjeeelp og forsøkte å holde balansen, mens hun andre sto for...slåssingen. Ikke slåssingen. Den meget bestemte føringen over høy dørterskel. Men selv ikke dytting går fort, så da ble det mer en brytekamp utav det.

Og så sovner de i stolene sine. Jeg lurer på hva de drømmer? Om drømmene er klarere en det våkne? Eller om det å være spesialsenil er som å være i en lang lang drøm full av stengte dører?

Kanskje de drømmer at de er yngre og alt er logisk og forståelig igjen.

Hva har vi her? ........En flaske saft!

I dag hadde vi en gruppe fra Jæren.
De tuslet rundt på museet og pludret blidt i klynger.
I butikken selger vi flaskeskjulere, sånne russiske dukker av brannmenn og politimenn og sånn, til å gjemme vodkaflasken inni.
De var kjempepopulære. For man kan jo også ha en saftflaske inni, som de sa.
Enkelte av dem klarte ikke engang å uttale ordet vodka, og da snublet jeg også i akkurat det ordet hver gang jeg skulle si det.

Nesten ikke fisk.

Alle familier har et medlem som....ikke akkurat er en skuffelse, neida, som har mange fine kvaliteter, men som på noe vis har klart å ikke få utdelt sin del av det familien ellers har i rikt monn. Familien av håndtverkere som av en eller annen grunn har klart å produsere en evighetsstudent. Kunstnerfamilien med revisorbarnet. Kullet av premierte foreldre der den ene valpen har for store føtter og for lange ører, men du verden så sjarmerende.

Jeg kan ikke fiske.


Alle i min familie kan fiske, på begge sider. Bestefar var sjølaksefisker, og farmor kunne fiske gjedde på nylakkerte tånegler. Hav og vann og elv, en eller annen i familien har det som sitt spesiale. Søstra mi er likedan, mens jeg kan sitte med duppen etter båten mens de andre, de fisker ikke, de plukker.
Jeg begynner å bli vant til det nå. Jeg blir bittelitt overrasket på begynnelsen av hver tur, over at det er sånn fortsatt, men så er det greit.

I dag var det bare pappa og jeg som var på tur. Vi fisker med makk og dupp.
Pappa har ega makkholla bak huset, men jeg mistenker ham for å ha overbeskattet bestanden litt, for det var få sværinger der i dag. Sværinger er best, det er juks med sytråd, for de kan man ikke tre på kroken. Og jeg kan bare si det med en gang, jeg hater å grave makk. Det blir så sinnsykt mye mygg, og man kan ikke ha noe myggmiddel på seg, for fisken liker ikke myggspraysmaken, den vil bare ha økologiskorganisk veganermakk.
I dag var det også et gjeng irriterte humler nedi der, muligens fordi de vurderer å anlegge bo. Da blir det slutt på at jeg graver makk, det sier jeg bare.

Pappa fikk fisk, jeg fikk som vanlig ingenting. Det vil si, jeg fikk faktisk den minste fisken jeg noensinne har fått. Jeg visste ikke at de kom i så små størrelser. Pappa fikk også bare småtterier, men min var så liten at det faktisk var verre enn å ikke få noe som helst. Jeg mener, jeg fikk ikke engang ingenting. Jeg fikk en fisk som var på størrelse med lillefingeren min. Jeg fikk ikke overhodet ingen fisk, jeg klarer ikke det engang, jeg fikk nesten ikke fisk.
Også ved bekken vi fisket i var det idiotisk med mygg. (Men heldigvis ingen bjørn denne gangen.) Sånn er det jo, det er endel mygg heromkring. Egentlig skulle vi på tur i går, men så ble det plutselig 22 varmegrader, og det er ingen som hæres å dra på tur i sånt vær. Man må jo likevel ha fullt vintermundur for myggen, og da er det likegreit at det er normaltemperatur.
Det vil si, votter kan man jo ikke ha. Jeg har ikke prøvd, men jeg vil tro at det er noe herk å tre på makk med polvotter på. Så den går ut. Og man får sinnsykelig med myggstikk på hendene. Særlig akkurat når man trer på makken. Iallefall ser man all myggen som setter seg på hendene, og det er umulig å ikke klappe til dem. Noe som gjør uvillig makk+krok-operasjonen til en infernalsk opplevelse.

Så sto jeg der da, og lot duppen drive nedover bekken. Og fikk kjempenapp! Jedorias, det var iallefall mye større enn de tre pinnene som pappa hadde sveivet inn!
Og jeg inn med snøret, og klar til å hepse på land, da den selvsagt glapp. Selvsagt.
Jaja, på med ny makk og rett ut igjen, tenker man da.
Men der var ingen krok lengre.
Den hadde stukket av med hele bruket.
For i tillegg til å være dårlig å fiske, er jeg også familiens dårligste på knuter. (Jeg har mange andre kvaliteter.)

Det var likevel en kjempetur. Det å nesten ikke få fisk er helt greit. Det viktige er å dra på tur med pappa og å være i bår på Pasvikelva og undre seg over det der med at den ene siden er land og den andre Russland, og å gå og traske rundt inni skogen og det er så fint der i Harefoss, mens vi sier hæ og hæ og hæ til hverandre fordi ingen av oss klarer å høre hva den andre sier.
Og nå skal jeg spise de fem bittesmå fiskene til kvelds, de er ristet i mel og ligger i stekepanna og venter.

generaliseringer følger i fleng: svensker, nordens tyskere.

Det slår jeg fast hver sommer.
Som gjester er nordmenn verst, men ofte også best. Svensker er også verst, men sjelden best i gruppe. Rart det der. Norske grupper er supre, men herregud så vanskelige de kan være som individer. Svensker er akkurat omvendt.
I dag hadde vi en svensk gruppe, de kommer nå hvert år og det er jo fint, i dag kom de på plutselig varsel og skulle ha førti vafler, hvilket blir litt stress fordi vaffeljernet bare kan steke to av gangen, men man kommer jo alltids i mål med mindre telefonen også ringer og kortterminalen streiker.
Mens svenskene sto i kø og ventet på vafler, de fleste hadde vi fått stekt til de dukket opp, sto jeg i oppvasken.
"Vi måste ha fler brikkar!" kom gruppelederen inn på kjøkkenet til meg og sa. Det var altså tomt for serveringsbrett.
"Ja, æ driv å vaske dæm nu" sa jeg, alltid blid. Vaskemaskinen sto og freste til oss.
"Men dom andra i gruppen måste ju åxå få brikkar!"
insisterte hun.
Åja, er det fordi noen har behov for flere serveringsbrett at dere gjerne vil ha serveringsbrett. Jeg trodde det var fordi de tar seg så godt ut i stabel. Vent litt så skal jeg trylle.
Herrefred.
Æh, men jeg har jo møtt fine svensker og. En gang ble jeg tilogmed invitert over på ferie til noen som synes jeg var så flink å omvise. Individer.
Den verste gruppen jeg noen sinne har hatt, var en tysk gruppe med norsk leder.
Dem holdt jeg på å slenge på havet.
Den beste, tror jeg, var et gjeng med kanadiere.
I dag hadde jeg dessuten en liten norsk firemannsgruppe på omvisning, hvorav et stk individ sovnet.

De verste individene er fullemannen, parykkdamen, og han som døde.
Fullemannen er vel forresten kanskje også død, selv om han heldigvis og i motsetning til visse andre holdt seg unna museet i dødsøyeblikket. Parykdamen har jeg ikke sett i år, hun har vel fått så lavt blodsukker at hun har stivnet av.

Og reinen. Den også er ille. Den er kanskje den verste gruppen av dem alle, når jeg tenker meg om.

dementi

Jo, det hadde jeg helt glemt: et lite dementi til det som sto i Finmarken her om dagen. Jeg har aldri uttalt at vi ikke blir bergtatt, men værtatt, jeg sa BÆRtatt. B. B.
Borte i dagesvis, kan ikke si hvor du har vært. Hva har det med vær å gjøre?

Pengboka jeg kjøpte på russetorget viser seg å være en venstrehåndspengbok.
Det er skikkelig rart, jeg visste ikke at de fantes.
Men hver gang jeg åpner den, bretter den ut på en måte, er den opp-ned.
Veldig vanskelig å forklare, dere får ta mitt ord på det.

Lunsjpauseblogging, russetorg.

Jeg elsker russetorget.
Også når russetorget ikke er russetorg, men russegågate.
Jeg synes de har så utrolig mye fint. Det synes jeg tenk, enda jeg hater ordet "utrolig", nesten uavhengig av hvilken sammenheng det brukes i, det er så fantasiløst.
Men russetorget altså.
Før, da det var noe ganske nytt, dette med torgkoner og- gubber som kom over og solgte russerier her hos oss, syntes jeg alt russisk var kjempestygt, glorete kopper og knudrete krystall og uniformsluer og underlige, blasse farger. Alle jeg kjente syntes russeriene var stygge, eller i beste fall litt på siden av det som ble regnet som passabelt. Russere altså, de hadde ikke helt skjønt det. Russere var rare og utafor, syntes vi ungene.
Jeg hadde et ikke fullt SÅ enkelt forhold til det, for selv om torgvarene ikke alltid var noe å skjønne seg på, elsket jo bestefar russere.
Bestefar, som hadde tilbrakt krigen i som partisan trent av Den Røde Armé, og som fortsatt kom seg i mål på russisk, selv om alt han sa visstnok var fullstendig galt, men likevel, fullt forståelig for en velvillig torgrusser. Og velvillige var de, og alltid når det var russetorg sto bestefar nede på torget og lo. Om jeg en sjelden gang skulle finne noe jeg ville ha, prutet han det ned for meg, og så lo han når handelen var i boks, uansett hvordan det hadde gått med prutingen.
Skjønt det der med partisanvirksomhet var det jo ingen som kunne klare å le av, skjønte jeg mye senere.
Og alltid hadde han russisk vodka i skapet, men akkurat hvor han skaffet den, er jeg ikke absolutt hundre prosent sikker på, for innimellom var han visst ombord på trålerne og.
Og balalaikaer. Og annet. Ting som var gått i stykker på reisen hit, hadde han med seg hjem og reparerte, eller forsøkte å reparere, til neste gang russerne kom over.
Ofte var det russere hjemme hos ham. Avogtil hadde de med brød, surbrød, som bestefar skar skorpene av fordi de ikke "solgte brød i Russland som de gjør her", og det skjønte jeg ikke helt, men jeg syntes brødet var kjempefælt, surt og rart, men det syntes ikke bestefar. Jeg pleide å komme over å drikke te, og han lærte meg å si "jeg drikker te hos Bestefar" på russisk.
Jeg skjønte meg ikke helt på russerne, jeg skjønte ikke hva de sa og jeg syntes de luktet rart, men de var veldig viktige for bestefar, det er sikkert.
Russerne hadde det ikke så greit der borte i Russland, det var det iallefall liten tvil om, det hadde jeg sett selv. Bestefar ville gjerne hjelpe. Det må ha vært rart for ham å se landet som tidligere var det store håpet, som var på vei framover!, for en kommunist, være så fattig, eller i allefall, ha så fattige innbyggere.

Nå elsker jeg russetorget. Jeg kjøper kjempefine ting der, enda jeg ikke har noen plass og bo og derfor ingen steder å ha tekoppene og trebollene, men likevel handler jeg, og jeg pruter aldri, enda jeg vet man skal, og jeg savner bestefar skikkelig, skikkelig mye.

Halling i klokketårnet

Nå har musikkllivet mitt vært enda rikere, jeg har både spilt i grotter og tårn.
Grotten var kald og våt og klangløs, og enda var vi alle fornøyde. Jeg hadde både boblebukse og nesnalabber og stillongs og votter og to ullskjerf, men vottene havnet på andre siden av bandet og var utenfor rekkevidde under konserten. Publikum delte på ulltepper.
De var nok kaldere enn meg, men jeg ble litt ulykkelig da jeg jo skulle på byen etterpå og plutselig innså at jeg skulle på byen i nesnalabber og ullstillongs. Jeg ble likevel sjekket opp av en fremmedkar. Mannen ble litt lei seg da, fordi han var blitt sjekket opp av samme kar og når jeg ble sjekket opp to sekunder senere var det liksom ikke så stas mer.
Og dagen etterpå, som er i dag, spilte jeg i kirketårnet, det skulle være sekkepipe, men så hadde jeg fløyta med meg og da ble det den for den har lettere for å finne mikrofonen.
Man blir litt skjelven når man skal spille for absolutt hele Kirkenes på et instrument man ikke egentlig har øvd på på en stund, men det hjelper selvsagt betraktelig å ikke se publikum.
Det var fint å stå der oppe i kirketårnet, spille litt selv og så høre litt på det andre som også skulle spille.
Luftig.