Nå har jeg vært en tur på Pasvikelva med pappa igjen.
Det er ikke så lett å fiske stapmett harr. Vi fikk det iallefall ikke til.
-men det er finest i verden å være på Pasvikelva, selv om jeg jo aldri venner meg til at andre siden er Russand og at det ikke er lov å være der, til tross for at det ser ut til at det fint skulle gå an å sitte i lyngen også på den siden, så er det ikke lov. Jeg synes det er vanskelig bare det å skulle manøvrere, vips så kanskje du har sneiet innom Russland og det må man jo slettes ikke. Pappa manøvrerer. Han har liksom sitt eget system, selv om jeg synes at leia hans er så ulogisk at jeg avogtil må snu meg i båten for å sjekke at han ikke har fått et illebefinnende (særlig når han plutselig kjører i ring for å se om den stokken kanskje var en død and) så fungerer det og vi kommer frem.
Men fisk var det ingen av oss som får.
legg merke til idiotkonstrusjon av nåtid og fortid, jeg er supersliten og trøtt, og enda burde jeg pakke, jeg skal jo til Bergen i morgen, og så jeg som skulle skrive om militært nærvær på hyttetrappa, det får bli i morgen
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Lakka hullu (multebærgalskapen)
I går var jeg på multebærtur. Dagen før traff jeg en kompis på butikken i det hun mistet telefonen i bakken, hvilket er så typisk kompis, so...
-
-Sover du? spør folk. -Får du sove? Ja, svarer jeg, og så er liksom alt i orden. Da klarer man seg i sorgen. Jeg har faktisk aldri sovet s...
-
Brev fra etterkrigstia. Da alt skulle bygges opp igjen. Til Finnmarkskontoret, som sto for pengene/oppbyggingen/skjemaveldet. Stor begeistri...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar