Nesten ikke fisk.

Alle familier har et medlem som....ikke akkurat er en skuffelse, neida, som har mange fine kvaliteter, men som på noe vis har klart å ikke få utdelt sin del av det familien ellers har i rikt monn. Familien av håndtverkere som av en eller annen grunn har klart å produsere en evighetsstudent. Kunstnerfamilien med revisorbarnet. Kullet av premierte foreldre der den ene valpen har for store føtter og for lange ører, men du verden så sjarmerende.

Jeg kan ikke fiske.


Alle i min familie kan fiske, på begge sider. Bestefar var sjølaksefisker, og farmor kunne fiske gjedde på nylakkerte tånegler. Hav og vann og elv, en eller annen i familien har det som sitt spesiale. Søstra mi er likedan, mens jeg kan sitte med duppen etter båten mens de andre, de fisker ikke, de plukker.
Jeg begynner å bli vant til det nå. Jeg blir bittelitt overrasket på begynnelsen av hver tur, over at det er sånn fortsatt, men så er det greit.

I dag var det bare pappa og jeg som var på tur. Vi fisker med makk og dupp.
Pappa har ega makkholla bak huset, men jeg mistenker ham for å ha overbeskattet bestanden litt, for det var få sværinger der i dag. Sværinger er best, det er juks med sytråd, for de kan man ikke tre på kroken. Og jeg kan bare si det med en gang, jeg hater å grave makk. Det blir så sinnsykt mye mygg, og man kan ikke ha noe myggmiddel på seg, for fisken liker ikke myggspraysmaken, den vil bare ha økologiskorganisk veganermakk.
I dag var det også et gjeng irriterte humler nedi der, muligens fordi de vurderer å anlegge bo. Da blir det slutt på at jeg graver makk, det sier jeg bare.

Pappa fikk fisk, jeg fikk som vanlig ingenting. Det vil si, jeg fikk faktisk den minste fisken jeg noensinne har fått. Jeg visste ikke at de kom i så små størrelser. Pappa fikk også bare småtterier, men min var så liten at det faktisk var verre enn å ikke få noe som helst. Jeg mener, jeg fikk ikke engang ingenting. Jeg fikk en fisk som var på størrelse med lillefingeren min. Jeg fikk ikke overhodet ingen fisk, jeg klarer ikke det engang, jeg fikk nesten ikke fisk.
Også ved bekken vi fisket i var det idiotisk med mygg. (Men heldigvis ingen bjørn denne gangen.) Sånn er det jo, det er endel mygg heromkring. Egentlig skulle vi på tur i går, men så ble det plutselig 22 varmegrader, og det er ingen som hæres å dra på tur i sånt vær. Man må jo likevel ha fullt vintermundur for myggen, og da er det likegreit at det er normaltemperatur.
Det vil si, votter kan man jo ikke ha. Jeg har ikke prøvd, men jeg vil tro at det er noe herk å tre på makk med polvotter på. Så den går ut. Og man får sinnsykelig med myggstikk på hendene. Særlig akkurat når man trer på makken. Iallefall ser man all myggen som setter seg på hendene, og det er umulig å ikke klappe til dem. Noe som gjør uvillig makk+krok-operasjonen til en infernalsk opplevelse.

Så sto jeg der da, og lot duppen drive nedover bekken. Og fikk kjempenapp! Jedorias, det var iallefall mye større enn de tre pinnene som pappa hadde sveivet inn!
Og jeg inn med snøret, og klar til å hepse på land, da den selvsagt glapp. Selvsagt.
Jaja, på med ny makk og rett ut igjen, tenker man da.
Men der var ingen krok lengre.
Den hadde stukket av med hele bruket.
For i tillegg til å være dårlig å fiske, er jeg også familiens dårligste på knuter. (Jeg har mange andre kvaliteter.)

Det var likevel en kjempetur. Det å nesten ikke få fisk er helt greit. Det viktige er å dra på tur med pappa og å være i bår på Pasvikelva og undre seg over det der med at den ene siden er land og den andre Russland, og å gå og traske rundt inni skogen og det er så fint der i Harefoss, mens vi sier hæ og hæ og hæ til hverandre fordi ingen av oss klarer å høre hva den andre sier.
Og nå skal jeg spise de fem bittesmå fiskene til kvelds, de er ristet i mel og ligger i stekepanna og venter.