generaliseringer følger i fleng: svensker, nordens tyskere.

Det slår jeg fast hver sommer.
Som gjester er nordmenn verst, men ofte også best. Svensker er også verst, men sjelden best i gruppe. Rart det der. Norske grupper er supre, men herregud så vanskelige de kan være som individer. Svensker er akkurat omvendt.
I dag hadde vi en svensk gruppe, de kommer nå hvert år og det er jo fint, i dag kom de på plutselig varsel og skulle ha førti vafler, hvilket blir litt stress fordi vaffeljernet bare kan steke to av gangen, men man kommer jo alltids i mål med mindre telefonen også ringer og kortterminalen streiker.
Mens svenskene sto i kø og ventet på vafler, de fleste hadde vi fått stekt til de dukket opp, sto jeg i oppvasken.
"Vi måste ha fler brikkar!" kom gruppelederen inn på kjøkkenet til meg og sa. Det var altså tomt for serveringsbrett.
"Ja, æ driv å vaske dæm nu" sa jeg, alltid blid. Vaskemaskinen sto og freste til oss.
"Men dom andra i gruppen måste ju åxå få brikkar!"
insisterte hun.
Åja, er det fordi noen har behov for flere serveringsbrett at dere gjerne vil ha serveringsbrett. Jeg trodde det var fordi de tar seg så godt ut i stabel. Vent litt så skal jeg trylle.
Herrefred.
Æh, men jeg har jo møtt fine svensker og. En gang ble jeg tilogmed invitert over på ferie til noen som synes jeg var så flink å omvise. Individer.
Den verste gruppen jeg noen sinne har hatt, var en tysk gruppe med norsk leder.
Dem holdt jeg på å slenge på havet.
Den beste, tror jeg, var et gjeng med kanadiere.
I dag hadde jeg dessuten en liten norsk firemannsgruppe på omvisning, hvorav et stk individ sovnet.

De verste individene er fullemannen, parykkdamen, og han som døde.
Fullemannen er vel forresten kanskje også død, selv om han heldigvis og i motsetning til visse andre holdt seg unna museet i dødsøyeblikket. Parykdamen har jeg ikke sett i år, hun har vel fått så lavt blodsukker at hun har stivnet av.

Og reinen. Den også er ille. Den er kanskje den verste gruppen av dem alle, når jeg tenker meg om.