Lunsjpauseblogging, russetorg.

Jeg elsker russetorget.
Også når russetorget ikke er russetorg, men russegågate.
Jeg synes de har så utrolig mye fint. Det synes jeg tenk, enda jeg hater ordet "utrolig", nesten uavhengig av hvilken sammenheng det brukes i, det er så fantasiløst.
Men russetorget altså.
Før, da det var noe ganske nytt, dette med torgkoner og- gubber som kom over og solgte russerier her hos oss, syntes jeg alt russisk var kjempestygt, glorete kopper og knudrete krystall og uniformsluer og underlige, blasse farger. Alle jeg kjente syntes russeriene var stygge, eller i beste fall litt på siden av det som ble regnet som passabelt. Russere altså, de hadde ikke helt skjønt det. Russere var rare og utafor, syntes vi ungene.
Jeg hadde et ikke fullt SÅ enkelt forhold til det, for selv om torgvarene ikke alltid var noe å skjønne seg på, elsket jo bestefar russere.
Bestefar, som hadde tilbrakt krigen i som partisan trent av Den Røde Armé, og som fortsatt kom seg i mål på russisk, selv om alt han sa visstnok var fullstendig galt, men likevel, fullt forståelig for en velvillig torgrusser. Og velvillige var de, og alltid når det var russetorg sto bestefar nede på torget og lo. Om jeg en sjelden gang skulle finne noe jeg ville ha, prutet han det ned for meg, og så lo han når handelen var i boks, uansett hvordan det hadde gått med prutingen.
Skjønt det der med partisanvirksomhet var det jo ingen som kunne klare å le av, skjønte jeg mye senere.
Og alltid hadde han russisk vodka i skapet, men akkurat hvor han skaffet den, er jeg ikke absolutt hundre prosent sikker på, for innimellom var han visst ombord på trålerne og.
Og balalaikaer. Og annet. Ting som var gått i stykker på reisen hit, hadde han med seg hjem og reparerte, eller forsøkte å reparere, til neste gang russerne kom over.
Ofte var det russere hjemme hos ham. Avogtil hadde de med brød, surbrød, som bestefar skar skorpene av fordi de ikke "solgte brød i Russland som de gjør her", og det skjønte jeg ikke helt, men jeg syntes brødet var kjempefælt, surt og rart, men det syntes ikke bestefar. Jeg pleide å komme over å drikke te, og han lærte meg å si "jeg drikker te hos Bestefar" på russisk.
Jeg skjønte meg ikke helt på russerne, jeg skjønte ikke hva de sa og jeg syntes de luktet rart, men de var veldig viktige for bestefar, det er sikkert.
Russerne hadde det ikke så greit der borte i Russland, det var det iallefall liten tvil om, det hadde jeg sett selv. Bestefar ville gjerne hjelpe. Det må ha vært rart for ham å se landet som tidligere var det store håpet, som var på vei framover!, for en kommunist, være så fattig, eller i allefall, ha så fattige innbyggere.

Nå elsker jeg russetorget. Jeg kjøper kjempefine ting der, enda jeg ikke har noen plass og bo og derfor ingen steder å ha tekoppene og trebollene, men likevel handler jeg, og jeg pruter aldri, enda jeg vet man skal, og jeg savner bestefar skikkelig, skikkelig mye.