Inni meg har jeg et innlegg om syttende mai. Og det rene skjære og skjøre mysterium at dette er den dagen jeg savner pappa mest. Ikke jul, ikke bursdag, ikke dagen han døde, men syttende mai. En dag hverken han eller jeg egentlig hadde noe til overs for eller noe forhold til.
Nå er det verdens tristeste dag.
Men det lange innlegget der, om å hulke når Ja vi elsker spilles opp, det hører ikke lengre hjemme på bloggen. Jeg skrev et innlegg om akkurat det for en stund siden, hvordan mye av det jeg har delt, som jeg fortsatt synes er langt innafor mine egne grenser for hva som blir for privat, har blitt ubehagelig å skrive. Nei, dele mener jeg. Og det er ikke noe galt i det.
Jeg tenker at pappa hadde likt å lese det innlegget. Og så hadde han ledd. Og ringt.
ooooog...blablablablablablablabla
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg trodde selvangivelsen skulle ta tre dager? Har den gjort det før?
I fjor og i forfjor var det forsåvidt veldig komplisert med dødsbo og salg av eiendom i utlandet, dét tok jo litt tid...tok det tre dager? Dette er litt forvirrende.
Jaja. Nå sitter jeg på kontoret igjen da.
Og hører på han plaprekongen borti gangen. Herregud som han prater. Da jeg kom på jobb, sto han på parkeringsplassen og prata. Det vil si, han gikk etter en bil som drev og parkerte og prata med sjåføren. Så sto han oppe i gangen og prata med noen, men man vet jo aldri hvem, for man hører bare ham. Og så har han sittet på kontoret sitt, med åpen dør såklart, og sjabbet og sjabbet med noen. Og jeg klarer ikke jobbe, eller, jeg har sortert og flyttet noen gamle tegninger, men alt som krever at man selv klarer å hekte to ord etter hverandre i en tankerekke går ut. Så det gjorde jeg og.
Jeg gikk og kjøpte lunsj. Og jeg gikk på fretex for å se om de hadde en lufttett boks og eller en frakk og eller et forkle som jeg kan jobbe med, det skvetter jo sånn i blekk her på atelieret for tiden. Det hadde de ikke men de har jo ikke alt. Jeg tilgir dem det.
Da jeg kom tilbake forlot en svett og rødkinnet mann kontoret, han så litt lei ut for å si det sånn.
Og nå er det stille. Nei, nå ringte han noen. På høytaler, som vanlig.
Ååååh gi meg litt fungerende arbeidsmiljø.
Og en arbeidsfrakk, men det må jeg vel skaffe selv.
I fjor og i forfjor var det forsåvidt veldig komplisert med dødsbo og salg av eiendom i utlandet, dét tok jo litt tid...tok det tre dager? Dette er litt forvirrende.
Jaja. Nå sitter jeg på kontoret igjen da.
Og hører på han plaprekongen borti gangen. Herregud som han prater. Da jeg kom på jobb, sto han på parkeringsplassen og prata. Det vil si, han gikk etter en bil som drev og parkerte og prata med sjåføren. Så sto han oppe i gangen og prata med noen, men man vet jo aldri hvem, for man hører bare ham. Og så har han sittet på kontoret sitt, med åpen dør såklart, og sjabbet og sjabbet med noen. Og jeg klarer ikke jobbe, eller, jeg har sortert og flyttet noen gamle tegninger, men alt som krever at man selv klarer å hekte to ord etter hverandre i en tankerekke går ut. Så det gjorde jeg og.
Jeg gikk og kjøpte lunsj. Og jeg gikk på fretex for å se om de hadde en lufttett boks og eller en frakk og eller et forkle som jeg kan jobbe med, det skvetter jo sånn i blekk her på atelieret for tiden. Det hadde de ikke men de har jo ikke alt. Jeg tilgir dem det.
Da jeg kom tilbake forlot en svett og rødkinnet mann kontoret, han så litt lei ut for å si det sånn.
Og nå er det stille. Nei, nå ringte han noen. På høytaler, som vanlig.
Ååååh gi meg litt fungerende arbeidsmiljø.
Og en arbeidsfrakk, men det må jeg vel skaffe selv.
Selvangivelsen (ok, SKATTEMELDINGEN, da.)
Nå hadde jeg planlagt å være hjemme tirsdag, onsdag og torsdag for å gjøre selvangivelsen. Greiest hjemme, har så dårlig nett på jobb.
Jeg er litt usikker på hvorfor jeg tenkte at det skulle ta tre dager. Nå er klokken 11.48 tirsdag, jeg har vært ferdig en stund. Det er fort å være fattig. For det første. For det andre så gjorde jeg jo regnskapet i januar så det alt var ferdig, bare å fylle inn. Det er fort å være ferdig også.
Det vil si, helt ferdig er jeg ikke, jeg gikk meg fast i to punkter, men mamma er jo regnskapsfører og hun kommer faktisk på lørdag så på søndag har jeg time.
Da skal vi sjekke at jeg ikke gjør noe idiotisk, og har jeg energi til det skal jeg prøve å få orden på avskrivingen av datamaskinen. Det der er så himla styrete at jeg vet ikke om jeg gidder.
Jeg skjønner hvorfor det er vanskelig. For da gidder man ikke. I SEE YOU.
Nå sitter jeg i chattekø hos banken og forsøker å få svar på diverse ang lån.
Senere skal jeg bestille kunstmateriell. Siden jeg nå likevel har nett, mener jeg.
Og i morgen...får jeg vel gå ned på kontoret. Jeg ER jo ferdig. Men det butter litt imot, for det var jo ikke planen.
Jeg er litt usikker på hvorfor jeg tenkte at det skulle ta tre dager. Nå er klokken 11.48 tirsdag, jeg har vært ferdig en stund. Det er fort å være fattig. For det første. For det andre så gjorde jeg jo regnskapet i januar så det alt var ferdig, bare å fylle inn. Det er fort å være ferdig også.
Det vil si, helt ferdig er jeg ikke, jeg gikk meg fast i to punkter, men mamma er jo regnskapsfører og hun kommer faktisk på lørdag så på søndag har jeg time.
Da skal vi sjekke at jeg ikke gjør noe idiotisk, og har jeg energi til det skal jeg prøve å få orden på avskrivingen av datamaskinen. Det der er så himla styrete at jeg vet ikke om jeg gidder.
Jeg skjønner hvorfor det er vanskelig. For da gidder man ikke. I SEE YOU.
Nå sitter jeg i chattekø hos banken og forsøker å få svar på diverse ang lån.
Senere skal jeg bestille kunstmateriell. Siden jeg nå likevel har nett, mener jeg.
Og i morgen...får jeg vel gå ned på kontoret. Jeg ER jo ferdig. Men det butter litt imot, for det var jo ikke planen.
Ulempen ved å jobbe alene 2
Så, når du har gått på lunsjrommet og valgt deg ut den sterkeste, så det hele ikke skal utarte seg til å bli en konkurranse om hvem som er sterkest, og fått åpnet blekkflasken, du heller blekk utover papiret og det svartsvarteste blekket de hadde på den lokale bokhandelen plutselig blir sånn her:
og du da humrer i timesvis, da skjønner du at du hadde hatt godt av litt mer selskap.
Ulempen med å jobbe alene
I dag skal jeg helle blekk på et tracingpapir og se hva som skjer.
Jeg får ikke opp blekkflasken.
Jeg jobber alene.
Det blir en veldig lite effektiv dag, dette.
Jeg får ikke opp blekkflasken.
Jeg jobber alene.
Det blir en veldig lite effektiv dag, dette.
Tjena!
Jeg tar det fulle og hele ansvar for den dårlige oppdateringsfrekvensen.
Ok, artige ting som skal skje:
-jeg skal reise til New York. Jeg skal snakke på en konferanse, og høre, og vansligvis sier jeg neitakk til sånt jeg ikke får betalt for, men, New York!, jeg er en sulteforet kirkeneser, jeg kommer.
-jeg skal reise til Gokk. Ok, det er der jeg bor, men jeg skal reise til et annet gokk, utenfor Kiruna, og kunste der, det er betalt men ikke fantastisk, men jeg har forhåpninger til de andre kunstnerne som skal være med, de virker så trivelige, jeg er en sulteforet kirkeneser, jeg kommer.
-jeg skal stille ut på en biennale i Tallin, det er dårlig betalt, men jeg liker hun kuratoren, jeg jobber gjerne litt med henne igjen, jeg reiser ikke selv men jeg sender verk.
Kjedelige ting som skal skje:
-jeg må gjøre selvangivelsen til uka.
-jeg må orge med etterisolering
-jeg må orge med drenering
Går i pluss da.
Ok, artige ting som skal skje:
-jeg skal reise til New York. Jeg skal snakke på en konferanse, og høre, og vansligvis sier jeg neitakk til sånt jeg ikke får betalt for, men, New York!, jeg er en sulteforet kirkeneser, jeg kommer.
-jeg skal reise til Gokk. Ok, det er der jeg bor, men jeg skal reise til et annet gokk, utenfor Kiruna, og kunste der, det er betalt men ikke fantastisk, men jeg har forhåpninger til de andre kunstnerne som skal være med, de virker så trivelige, jeg er en sulteforet kirkeneser, jeg kommer.
-jeg skal stille ut på en biennale i Tallin, det er dårlig betalt, men jeg liker hun kuratoren, jeg jobber gjerne litt med henne igjen, jeg reiser ikke selv men jeg sender verk.
Kjedelige ting som skal skje:
-jeg må gjøre selvangivelsen til uka.
-jeg må orge med etterisolering
-jeg må orge med drenering
Går i pluss da.
Jendor
I går var jeg på fireårskontroll med fireåringen.
Je do ri as.
Nå skal jeg ikke benytte sosiale medier til å henge ut mitt eget barn på noe måte, men si at du har to hyggelige, men svært selvstendige foreldre. Så kan du si det samme om enkelte besteforeldre, og oldeforeldre også. Da er det en viss sjanse for at du selv blir et hyggelig, men svært selvstendig menneske. Og x 1000 for du er fire år.
Vi fikk ikke kontrollert noe. Jeg var helt SVETT da vi til slutt kom ut, og da var det kø på venterommet.
Jeg spurte ham i dag hva han syntes om den der fireårskontrollen.
Det var ikke noe for meg, sa han.
Det vil jeg si var en veldig presis beskrivelse.
Je do ri as.
Nå skal jeg ikke benytte sosiale medier til å henge ut mitt eget barn på noe måte, men si at du har to hyggelige, men svært selvstendige foreldre. Så kan du si det samme om enkelte besteforeldre, og oldeforeldre også. Da er det en viss sjanse for at du selv blir et hyggelig, men svært selvstendig menneske. Og x 1000 for du er fire år.
Vi fikk ikke kontrollert noe. Jeg var helt SVETT da vi til slutt kom ut, og da var det kø på venterommet.
Jeg spurte ham i dag hva han syntes om den der fireårskontrollen.
Det var ikke noe for meg, sa han.
Det vil jeg si var en veldig presis beskrivelse.
Min eeeeeeeh gründerhistorie
I anledning av å ha noen spørsmål angående et kurs skatteetaten avholder, kom jeg i kontakt med den delen av det lokale næringslivet som heier på nyoppstartede bedrifter. Altså, som har det som oppgave, ikke av prinsipiell overbevisning. Jojo, det også sikkert, men dere skjønner.
Og i anledning av å ha outet meg selv som billedkunstner, ville de gjerne gjøre en sånn gründerhistorie på meg til nettsiden sin, for det er så kult at det også finnes kunstnere og at det er mulig og virke også innenfor dette feltet i kommunen vår.
Og da ble jeg så beklemt. For det er så veldig, veldig lite kult å være kunstner i denne kommunen.
Jeg gikk innom siden og så på de andre intervjuene, der de andre gründerne har svart på hva fordelen er med å ha startet opp i Sør-Varanger, og hva skulle jeg ha svart på det?
Det finnes jo ingen fordeler med å jobbe herfra. Ingen. Og det er helt greit, det visste jeg jo godt.
Jeg har flyttet hjem til en kommune der både homo og same fortsatt er skjellord, og der man gjerne legger fjorden død om man kan få gruva tilbake. Og der debatten rundt dette sistnevnte bare er...den er så DUM. Folk har stilt spørsmål ved hvorfor det er så store protester rundt gruva i Repparfjord og ingen her, og jeg tror det delvis er fordi debatten ser ut som den gjør. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den. Men la oss si at noen sier noe kritisk om hvordan gruva har tenkt å drive, og får til svar at de ikke har uttalelsesrett når de selv tjener godt, og at de ikke skjønner det selv? Det nivået. Er du mot forurensning? Da vil du vel ikke ha arbeidsplasser her heller!? Og da kan vi legge til at vi hadde en av de laveste arbeidsledighetstallene i landet før gruva starta opp. Sånn er det. Modige er de som tør reise seg.
Ja, ikke var det egentlig det jeg skulle snakke om ikke.
Men dette er en kommune med en sterk industriidentitet, og kunst passer liksom ikke inn. Til tross for det har vi en samtidskunsfestival, og hurra for det, men jeg kan jo liksom ikke legge det på lista over fordeler ved å bo her. Barents Spektakel slår ikke for eksempel hele Tromsøs samlede kunsttilbud. Eller Stockholms, for å sammenligne med et sted jeg kunne bodd.
Her er selvfølgelig ingen kommunale atelierer. Her er ingen støtteordninger eller tilskudd, frakta er dyr og snart legger NorLines ned, leieprisene er idiotiske, og alt må bestilles.
Men jeg vil bo her.
I anledning av at jeg vil bo her kan jeg dessverre ikke finne på noen fordeler ved å bo her.
Jeg tror på kunsten, jeg.
Og så tror jeg...jeg tror at mange av de alkoholiserte lærerne jeg hadde oppigjennom, hadde hatt det bedre som musikere eller billedkunstnere, men jeg tror ikke de så på det som et alternativt livsforløp. Sånt var for de andre. Lærer var det mest kreative innenfor rekkevidde.
Og nå er det ikke sånn, og om det åpenbart finnes en helt vanlig idiot som bor her og driver med kunst, så er det jo innlysende at det er for alle. Om noen kvisete tenåringer skulle gå rundt og i hemmelighet ha glede av kunst men planlegge en lærerutdanning, mener jeg.
Ikke at det er derfor jeg bor her. Men om det er en bivirkning, er det fint.
Og i anledning av å ha outet meg selv som billedkunstner, ville de gjerne gjøre en sånn gründerhistorie på meg til nettsiden sin, for det er så kult at det også finnes kunstnere og at det er mulig og virke også innenfor dette feltet i kommunen vår.
Og da ble jeg så beklemt. For det er så veldig, veldig lite kult å være kunstner i denne kommunen.
Jeg gikk innom siden og så på de andre intervjuene, der de andre gründerne har svart på hva fordelen er med å ha startet opp i Sør-Varanger, og hva skulle jeg ha svart på det?
Det finnes jo ingen fordeler med å jobbe herfra. Ingen. Og det er helt greit, det visste jeg jo godt.
Jeg har flyttet hjem til en kommune der både homo og same fortsatt er skjellord, og der man gjerne legger fjorden død om man kan få gruva tilbake. Og der debatten rundt dette sistnevnte bare er...den er så DUM. Folk har stilt spørsmål ved hvorfor det er så store protester rundt gruva i Repparfjord og ingen her, og jeg tror det delvis er fordi debatten ser ut som den gjør. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den. Men la oss si at noen sier noe kritisk om hvordan gruva har tenkt å drive, og får til svar at de ikke har uttalelsesrett når de selv tjener godt, og at de ikke skjønner det selv? Det nivået. Er du mot forurensning? Da vil du vel ikke ha arbeidsplasser her heller!? Og da kan vi legge til at vi hadde en av de laveste arbeidsledighetstallene i landet før gruva starta opp. Sånn er det. Modige er de som tør reise seg.
Ja, ikke var det egentlig det jeg skulle snakke om ikke.
Men dette er en kommune med en sterk industriidentitet, og kunst passer liksom ikke inn. Til tross for det har vi en samtidskunsfestival, og hurra for det, men jeg kan jo liksom ikke legge det på lista over fordeler ved å bo her. Barents Spektakel slår ikke for eksempel hele Tromsøs samlede kunsttilbud. Eller Stockholms, for å sammenligne med et sted jeg kunne bodd.
Her er selvfølgelig ingen kommunale atelierer. Her er ingen støtteordninger eller tilskudd, frakta er dyr og snart legger NorLines ned, leieprisene er idiotiske, og alt må bestilles.
Men jeg vil bo her.
I anledning av at jeg vil bo her kan jeg dessverre ikke finne på noen fordeler ved å bo her.
Jeg tror på kunsten, jeg.
Og så tror jeg...jeg tror at mange av de alkoholiserte lærerne jeg hadde oppigjennom, hadde hatt det bedre som musikere eller billedkunstnere, men jeg tror ikke de så på det som et alternativt livsforløp. Sånt var for de andre. Lærer var det mest kreative innenfor rekkevidde.
Og nå er det ikke sånn, og om det åpenbart finnes en helt vanlig idiot som bor her og driver med kunst, så er det jo innlysende at det er for alle. Om noen kvisete tenåringer skulle gå rundt og i hemmelighet ha glede av kunst men planlegge en lærerutdanning, mener jeg.
Ikke at det er derfor jeg bor her. Men om det er en bivirkning, er det fint.
Nå er det jul igjen
og nå er det jul igjen og litt før jula var det påske!
Vårvinter er vel ganske passende som årstidsbegrep. Så kommer våren, den er det ingen som skjønner når er. Oftest. Så er det vårsommer, det er da man går litt for tynnkledt og blir syk, derefter er det sommer, ikke hvert år riktignok.
Etter barnehagen har vi lovt å ta ned skiene fra bjelkene under garasjetaket og ta oss en tur.
Den jeg likte
Til mitt forsvar må jeg få si:
1. Jeg er idiot
2. På meg er den buksa i hel lengde så jeg kjente den ikke igjen på modellen
3. Jeg har i motsetning til modellen spist i løpet av de fire siste uker så på meg ser den ikke helt sånn ut.
Men det er samme bukse.
Det er gratis retur da! Alltids noe!
1. Jeg er idiot
2. På meg er den buksa i hel lengde så jeg kjente den ikke igjen på modellen
3. Jeg har i motsetning til modellen spist i løpet av de fire siste uker så på meg ser den ikke helt sånn ut.
Men det er samme bukse.
Man liker det man liker.
Jeg har liksom én butikk som jeg alltid går på når jeg er i Oslo. Det var også favorittbutikken i Stockholm, og dessverre eller heldigvis, alt ettersom, har de ikke hatt nettbutikk i Norge.
Helt til i dag!
Og jeg ble jo helt ekstatisk!
Jeg fikk tilsendt rabattkode og alt!
Og skjønte at her må man begrense seg.
Jeg sendte noen meldinger til søstersen om denne oppdagelsen, inklusive plagg jeg hadde falt for, samtidig som jeg formante til eget måtehold, jeg har jo ingen penger.
Og så vippset søstersen meg penger! Haha! Og hun er jo LILLEsøsteren min og alt! Nå hadde jeg jo riktignok bursdag da. Men likevel. Det var veldig artig, og veldig fint.
Og jeg så på ALLE plagg i nettbutikken, og valgte meg en bukse jeg syntes var veldig fin.
Veldig fin.
Jeg gjentar: veldig fin.
Jeg hadde den fra før. Fra sist jeg var i Oslo. Det er penbuksa mi.
Så har jeg to.
Helt til i dag!
Og jeg ble jo helt ekstatisk!
Jeg fikk tilsendt rabattkode og alt!
Og skjønte at her må man begrense seg.
Jeg sendte noen meldinger til søstersen om denne oppdagelsen, inklusive plagg jeg hadde falt for, samtidig som jeg formante til eget måtehold, jeg har jo ingen penger.
Og så vippset søstersen meg penger! Haha! Og hun er jo LILLEsøsteren min og alt! Nå hadde jeg jo riktignok bursdag da. Men likevel. Det var veldig artig, og veldig fint.
Og jeg så på ALLE plagg i nettbutikken, og valgte meg en bukse jeg syntes var veldig fin.
Veldig fin.
Jeg gjentar: veldig fin.
Jeg hadde den fra før. Fra sist jeg var i Oslo. Det er penbuksa mi.
Så har jeg to.
Abonner på:
Innlegg (Atom)