Jeg lurer på hvorfor det er sånn at band bare blir dårligere og dårligere jo eldre de blir, mens si visesangere bare blir bedre og bedre?
Vise som utvidet begrep da. Soloartister med bakfolk.
Og så i ens egen familie endatil
Nå som jeg er flyttet hjem til min mor bor jeg på min søsters rom.
Dette skal ikke handle om hvordan jeg ikke engang klarer å skru på tv-en alene, eller hvordan jeg er kommet nærmere Solveig ved å bo i rotet hennes, men hvordan det er å være den høye rare norske ungen i en familie full av småsamer.
En ting er at man aldri kan tyvlåne sko, for de har 35 alle sammen. Det er greit.
Noe annet er at dyna er så kort at tærne og skuldrene slåss hele natta om å få varmen. Enten så er tærne i friluft eller så er skuldrene ute. Men kan selvsagt krølle seg sammen men det glemmer man når man har sovnet og så har man en Indre Konflikt hele natta.
Og så når man er ute blant folk, vips, der var de borte. Sunket ned i menneskemengden. Jeg var jo så optimistisk når vi skulle til Kina for jeg tenkte at da kommer de sikkert ikke til å klare å bli mistet, men det er ikke kinesere som er lave, det er japanere. Allerede på tax-freeområdet på Gardemoen ség de ned mellom reolene og forsvant. Jeg måtte plukke dem opp på tapt og funnet etter ferien.
Jeg prøvde å forklare dette til Bittelillian på jobb, men da skulle liksom hun også påberope seg å være høy og norsk. Ærlig talt, hun er iallefall hvertfall kanskje tre centimeter lavere enn meg, og da regner jeg ikke inn den ekstra centimeteren jeg har løyet på meg i passet engang.
Dette skal ikke handle om hvordan jeg ikke engang klarer å skru på tv-en alene, eller hvordan jeg er kommet nærmere Solveig ved å bo i rotet hennes, men hvordan det er å være den høye rare norske ungen i en familie full av småsamer.
En ting er at man aldri kan tyvlåne sko, for de har 35 alle sammen. Det er greit.
Noe annet er at dyna er så kort at tærne og skuldrene slåss hele natta om å få varmen. Enten så er tærne i friluft eller så er skuldrene ute. Men kan selvsagt krølle seg sammen men det glemmer man når man har sovnet og så har man en Indre Konflikt hele natta.
Og så når man er ute blant folk, vips, der var de borte. Sunket ned i menneskemengden. Jeg var jo så optimistisk når vi skulle til Kina for jeg tenkte at da kommer de sikkert ikke til å klare å bli mistet, men det er ikke kinesere som er lave, det er japanere. Allerede på tax-freeområdet på Gardemoen ség de ned mellom reolene og forsvant. Jeg måtte plukke dem opp på tapt og funnet etter ferien.
Jeg prøvde å forklare dette til Bittelillian på jobb, men da skulle liksom hun også påberope seg å være høy og norsk. Ærlig talt, hun er iallefall hvertfall kanskje tre centimeter lavere enn meg, og da regner jeg ikke inn den ekstra centimeteren jeg har løyet på meg i passet engang.
Hm?
I år har jeg ikke ødelagt heisen. Det gjør jeg ellers hvert eneste år her på museet, opptil to ganger på en sesong. Plutselig spruter knappene ut av veggen og den står bom still. Årvisst. Men ikke i år, det synes jeg er helt greit.
Derimot er det noe krøll med telefonen på atelieret mitt. Den brummer, og hvis folk for eksempel er litt sjenerte eller ikke så gode i norsk, blir det vanskelig å føre en samtale. Alle hører meg godt, jeg hører ingen. Jeg har forsøkt å bytte den ut med en annen telefon, men det er nok linja. Så Tore Morten Håndtverker har forsøkt å bytte om på linjene, koble litt til og fra og også sjonglert litt, men det er ingen ting som nytter. Han konkluderte med at det måtte være en slags forstyrrelse i rommet. Men vi trakk ut alt som var av elektronikk, ingen ting som hjelper.
Sånne telefoner av blikkbokser og tråder er visst ganske slitesterke, men det spørs hvordan det blir å få dem gjennom en fire fem dører, ned trappa og rundt et par hjørner. Og det er jo bare internt på huset.
Derimot er det noe krøll med telefonen på atelieret mitt. Den brummer, og hvis folk for eksempel er litt sjenerte eller ikke så gode i norsk, blir det vanskelig å føre en samtale. Alle hører meg godt, jeg hører ingen. Jeg har forsøkt å bytte den ut med en annen telefon, men det er nok linja. Så Tore Morten Håndtverker har forsøkt å bytte om på linjene, koble litt til og fra og også sjonglert litt, men det er ingen ting som nytter. Han konkluderte med at det måtte være en slags forstyrrelse i rommet. Men vi trakk ut alt som var av elektronikk, ingen ting som hjelper.
Sånne telefoner av blikkbokser og tråder er visst ganske slitesterke, men det spørs hvordan det blir å få dem gjennom en fire fem dører, ned trappa og rundt et par hjørner. Og det er jo bare internt på huset.
Josefin, hvor er du?
I det siste har jeg tenkt mye på Josefin.
Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er.
Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var ganske stor og tjukk og hadde rødlig hår i hestehale og at hun ikke var livlig, og at alle var opptatt av henne. Og at hun hadde på en unojumper. Og hun var en av flere svensker. I alle fall var hun svensk. Men jeg aner ikke hvor jeg har henne fra. Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg har snakket med henne, men jeg har nok tilbragt endel tid i samme setting som henne, og dette var mer enn at vi har sittet ved samme kafebord. Jeg aner ikke om jeg traff henne for fem eller ti år siden og jeg aner iallefalli ikke hvordan jeg kom til å tenke på henne nå.
Teater? Fenris? Musikk? Uka på ås? Aner ikke. Ikke folkemusikk tror jeg.
Og det er da jeg skulle ønske at hjernen fungerte omtrent sånn som dette:
Josefin ja.
Hvem var hun?
Husker ikke.
Er det viktig å komme på hvem hun var? Har dette noe å gjøre med min suksess, fremgamng eller overlevelse? Sannsynligvis ikke.
Tro om det er noe på tv.
Men sånn er det ikke. Istedet er det sånn at jeg tenker på Joesefin hver dag hvert sekund, eller iallefall veldig ofte. Det synes jeg er dårlig design.
Hvem i all verden er Josefin?
Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er.
Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var ganske stor og tjukk og hadde rødlig hår i hestehale og at hun ikke var livlig, og at alle var opptatt av henne. Og at hun hadde på en unojumper. Og hun var en av flere svensker. I alle fall var hun svensk. Men jeg aner ikke hvor jeg har henne fra. Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg har snakket med henne, men jeg har nok tilbragt endel tid i samme setting som henne, og dette var mer enn at vi har sittet ved samme kafebord. Jeg aner ikke om jeg traff henne for fem eller ti år siden og jeg aner iallefalli ikke hvordan jeg kom til å tenke på henne nå.
Teater? Fenris? Musikk? Uka på ås? Aner ikke. Ikke folkemusikk tror jeg.
Og det er da jeg skulle ønske at hjernen fungerte omtrent sånn som dette:
Josefin ja.
Hvem var hun?
Husker ikke.
Er det viktig å komme på hvem hun var? Har dette noe å gjøre med min suksess, fremgamng eller overlevelse? Sannsynligvis ikke.
Tro om det er noe på tv.
Men sånn er det ikke. Istedet er det sånn at jeg tenker på Joesefin hver dag hvert sekund, eller iallefall veldig ofte. Det synes jeg er dårlig design.
Hvem i all verden er Josefin?
Kirkenes
Jeg og Kirkenes har jo vært på oppslagesens rand i sommer.
Og vi som vanligvis har det så fint sammens.
Men i sommer har jeg jo ...
ikke vært så fornøyd. Som meddelt.
Men nå!
Plutselig ble jeg egentlig kjempefornøyd!
Og det enda hanhvisnavnblablabla er i en annen landsdel og jeg skal være her og tjene penger og har flyttet hjem til mor i en alder av tredve år.
Men nå forlanger jeg liksom ikke noe mer av Kirkenes, ikke går jeg lengre rundt og håper på at det skal bli en bra sommer med turer og kjæresterier og ferie og sånt der sommerVÅS.
Nå er det som det er, jobben er ganske ok, det er da noen hyggelige folk her, og avogtil stikker enkelte av dem innom jobben min to dager på rad og jeg føler meg slettes ikke ensom og alene.
Og høsten er kald og klar og det lukter regn og fjell og skog og hav.
Og vi som vanligvis har det så fint sammens.
Men i sommer har jeg jo ...
ikke vært så fornøyd. Som meddelt.
Men nå!
Plutselig ble jeg egentlig kjempefornøyd!
Og det enda hanhvisnavnblablabla er i en annen landsdel og jeg skal være her og tjene penger og har flyttet hjem til mor i en alder av tredve år.
Men nå forlanger jeg liksom ikke noe mer av Kirkenes, ikke går jeg lengre rundt og håper på at det skal bli en bra sommer med turer og kjæresterier og ferie og sånt der sommerVÅS.
Nå er det som det er, jobben er ganske ok, det er da noen hyggelige folk her, og avogtil stikker enkelte av dem innom jobben min to dager på rad og jeg føler meg slettes ikke ensom og alene.
Og høsten er kald og klar og det lukter regn og fjell og skog og hav.
Innlegg 840: om min enorme innlevelsesevne (som designer)
Her på kontoret som jeg sitter, eller det er vel et atelier da, her er det en litt spesiell kontorstol. Jeg tror det er en stol for en som har vondt i ryggen. Jeg tror det på grunn av utformingen, alle stoler som skrår på en litt spesiell måte er enten for musikere eller folk som har vondt i ryggen, og her er det ingen musikere, så jeg har slått fast at dette er en stol som er bra for de som har vondt i ryggen. Den som satt på dette atelieret sist hadde sannsynligvis en dårlig rygg. Jeg tenker på denne ryggen hver gang jeg setter meg på stolen. Jeg tenker på hvordan det må være å ha så vondt i ryggen at du må ha spesialstol og hvordan det må ha gjort vondt å sette seg ned. For det lå tilogmed en svær pute oppå den polstra stolen.
Jeg har begynt å grue meg til å sette meg ned, for jeg lever meg sånn inn i hvordan det må ha vært at jeg kjenner det i ryggen. Jeg blir fryktelig bekymret for alle delene inni ryggen og hvordan de skal takle å sette seg ned og klemme seg litt sammen.
Nå har jeg holdt på med dette så mange dager at jeg har vondt i min egen rygg, helt på ordentlig.
Teite ryggstolen.
Heromdagen hadde jeg og kajeksa og mannen hvis navn ei må nevnes i offentligheten spist ute på sentrumstrappa, jeg hadde nevnt min bekymring over å ha metamorfoset meg inn i designerstanden, kajeksa var medfølende for hun er jo matematiker og opplever også hvordan det kan være å presentere seg for fremmede med en belastet tittel. Senere på dagen ble dette omsatt i praksis ovenfor en feikforsiktig trønder som ville sitte sammens med oss på puben. Han var egentlig ikke så hyggelig så da vi hadde presentert oss gikk vi.
Ja nå var det egentlig ikke det jeg vill fortelle. Da jeg skulle betale for tre øl på Puben øl er kultur, ville jeg kvitte meg med litt småpenger. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde nok i metall, men bartenderen, eh nei, man kan nok ikke kalle en som skjenker øl på Puben for "bartender"...fyren bak disken ville gjerne ha småpenger for det var det litt dårlig med den kvelden så vi begynte å telle opp. Da vi nesten hadde fortalt oss, konkluderte vi med at det manglet fire kroner. I alkoholverdnen er det jo et øye for en tann, men har du sett, der lå det en tier til i pengboka. Vi ble begge glade, han mest, som sopte til seg alle pengene og sa "jeg tar bare alt dette her jeg". Jeg ble litt perpleks, ikke at de der seks kronene spilte en rolle...men det ER litt underlig å bare forsyne seg av andres penger? Altså, driks kan man jo få..men ikke ta! Men når jeg tenker meg om så hadde jeg vel akkurat betalt seks kroner for litt lokalkoloritt, og det er det vel verdt.
Solveig fortalte at under Kirkenesdagene når det kostet 200 kroner å komme inn på Ritz,(!) hadde de som jobbet i garderobepliktgarderoben sagt til alle "har du tips.". Jeg spurte Solveig hva det kostet å henge fra seg jakken. Hun svarte fortørnet "tohundre krona!".
Jeg har begynt å grue meg til å sette meg ned, for jeg lever meg sånn inn i hvordan det må ha vært at jeg kjenner det i ryggen. Jeg blir fryktelig bekymret for alle delene inni ryggen og hvordan de skal takle å sette seg ned og klemme seg litt sammen.
Nå har jeg holdt på med dette så mange dager at jeg har vondt i min egen rygg, helt på ordentlig.
Teite ryggstolen.
Heromdagen hadde jeg og kajeksa og mannen hvis navn ei må nevnes i offentligheten spist ute på sentrumstrappa, jeg hadde nevnt min bekymring over å ha metamorfoset meg inn i designerstanden, kajeksa var medfølende for hun er jo matematiker og opplever også hvordan det kan være å presentere seg for fremmede med en belastet tittel. Senere på dagen ble dette omsatt i praksis ovenfor en feikforsiktig trønder som ville sitte sammens med oss på puben. Han var egentlig ikke så hyggelig så da vi hadde presentert oss gikk vi.
Ja nå var det egentlig ikke det jeg vill fortelle. Da jeg skulle betale for tre øl på Puben øl er kultur, ville jeg kvitte meg med litt småpenger. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde nok i metall, men bartenderen, eh nei, man kan nok ikke kalle en som skjenker øl på Puben for "bartender"...fyren bak disken ville gjerne ha småpenger for det var det litt dårlig med den kvelden så vi begynte å telle opp. Da vi nesten hadde fortalt oss, konkluderte vi med at det manglet fire kroner. I alkoholverdnen er det jo et øye for en tann, men har du sett, der lå det en tier til i pengboka. Vi ble begge glade, han mest, som sopte til seg alle pengene og sa "jeg tar bare alt dette her jeg". Jeg ble litt perpleks, ikke at de der seks kronene spilte en rolle...men det ER litt underlig å bare forsyne seg av andres penger? Altså, driks kan man jo få..men ikke ta! Men når jeg tenker meg om så hadde jeg vel akkurat betalt seks kroner for litt lokalkoloritt, og det er det vel verdt.
Solveig fortalte at under Kirkenesdagene når det kostet 200 kroner å komme inn på Ritz,(!) hadde de som jobbet i garderobepliktgarderoben sagt til alle "har du tips.". Jeg spurte Solveig hva det kostet å henge fra seg jakken. Hun svarte fortørnet "tohundre krona!".
En designers hverdag
Det slo meg i går, litt hardt, at nå som jeg jo er utdannet designer, og dessuten også jobber som designer, så må jeg vel innse at jeg faktisk også ER designer.
Jeg synes ikke det er noe hyggelig selvinnsikt.
Jeg liker ikke designere.
Eller, jeg liker vel kanskje ikke fordommene mot designere. Fordommer var ikke noe som plaget av meg en kalori da jeg holdt på med en karriere som blokkfløytespillende sekkepipetubaist. Jeg hadde glatt og frivillig valgt de instrumentene folk har flest fordommer mot, og grunnen til at det ikke plaget meg var vel at selv om jeg visste om hva folk trodde om disse instrumentene, så trodde jeg ikke på dem selv.
Men etter å ha studert design, har jeg bare fått flere fordommer mot designere enn jeg trodde selv et negativt lite vesen som meg hadde plass til bak brasken.
Og nå er jeg en selv.
Jeg er det.
En designers hverdag består for tiden i å printe ut ting på fargeprinteren, den er i første, jeg bor i andre bak tusen dører som folk plutselig har låst så man springer rett i dem når man tror man skal springe gjennom, og printeren har bestemt at nå skal ting printes ut som trekkspill, tett i tett, som noe man har laget på et juleverksted, og ikke slett som en nystrøket duk, som ville vært å foretrekke. Denne trekkspillfascinasjonen printeren har lagt seg til fører til mye papirkrøll, da sier printeren "paper jam". Men ikke faen om den vil si hvor. Det er åttåførti små luker og hendler på maskinen, og man må lete gjennom alle og stort sett også brenne seg på varmedekslet for å finne trekkspillet. Den synes vel det er min jobb å finne papirkrøllet, jeg synes den kan være litt behjelpelig.
Men trim får man jo, for jeg må opp på atelieret og snakke med datamaskinen min for å få printet ut trekkspillet på nytt hver gang printeren setter noe fast i halsen.
Hm. Selv om det jo unektelig er mye mer interresant å designe utstillinger på museer enn å printe, og det er jo egentlig det første jeg gjør mest av, det andre er liksom bare en del av det, tror jeg at jeg skal si "printer" neste gang noen spør meg hva jeg er, for den der fargeprinteren er så lat at det nesten har blitt manuelt arbeid.
Jeg synes ikke det er noe hyggelig selvinnsikt.
Jeg liker ikke designere.
Eller, jeg liker vel kanskje ikke fordommene mot designere. Fordommer var ikke noe som plaget av meg en kalori da jeg holdt på med en karriere som blokkfløytespillende sekkepipetubaist. Jeg hadde glatt og frivillig valgt de instrumentene folk har flest fordommer mot, og grunnen til at det ikke plaget meg var vel at selv om jeg visste om hva folk trodde om disse instrumentene, så trodde jeg ikke på dem selv.
Men etter å ha studert design, har jeg bare fått flere fordommer mot designere enn jeg trodde selv et negativt lite vesen som meg hadde plass til bak brasken.
Og nå er jeg en selv.
Jeg er det.
En designers hverdag består for tiden i å printe ut ting på fargeprinteren, den er i første, jeg bor i andre bak tusen dører som folk plutselig har låst så man springer rett i dem når man tror man skal springe gjennom, og printeren har bestemt at nå skal ting printes ut som trekkspill, tett i tett, som noe man har laget på et juleverksted, og ikke slett som en nystrøket duk, som ville vært å foretrekke. Denne trekkspillfascinasjonen printeren har lagt seg til fører til mye papirkrøll, da sier printeren "paper jam". Men ikke faen om den vil si hvor. Det er åttåførti små luker og hendler på maskinen, og man må lete gjennom alle og stort sett også brenne seg på varmedekslet for å finne trekkspillet. Den synes vel det er min jobb å finne papirkrøllet, jeg synes den kan være litt behjelpelig.
Men trim får man jo, for jeg må opp på atelieret og snakke med datamaskinen min for å få printet ut trekkspillet på nytt hver gang printeren setter noe fast i halsen.
Hm. Selv om det jo unektelig er mye mer interresant å designe utstillinger på museer enn å printe, og det er jo egentlig det første jeg gjør mest av, det andre er liksom bare en del av det, tror jeg at jeg skal si "printer" neste gang noen spør meg hva jeg er, for den der fargeprinteren er så lat at det nesten har blitt manuelt arbeid.
lømspøuseblågginge jedijedije
Hvor lenge skal man tro på tilfeldigheter?
Min nye mac har begynt å skrante mer enn det som behagelig er, docken blir borte og vil ikke komme frem, om jeg åpner et flervalg og trykker på pilen, legger menyen seg ned....alle dere som sier dere har maskiner som fungerer, LURER dere meg?
Min nye mac har begynt å skrante mer enn det som behagelig er, docken blir borte og vil ikke komme frem, om jeg åpner et flervalg og trykker på pilen, legger menyen seg ned....alle dere som sier dere har maskiner som fungerer, LURER dere meg?
Grenser
Det rare er, at når du er midt på Pasvikelva i båt, så er den ene siden land, og den andre siden er Russland. Den ene siden har minner og hytter og kjentfolk og hemmeligvann og multemyrer og stedet der du mista hua du da du var fem, og den andre siden har ikke engang navn. Den oppfører seg som en slags blindsone som man er helt oppmerksom på.
Fordi det er ikke lov å være der. Det er russerne sitt land. Men det ser helt prikk likt ut, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, det er ingenting som skiller, solen skinner på begge sider, fuglene flyr over, det er jo bare to sider av samme elv, bare at den ene siden er bak en grense.
Fisken jeg fikk har akkurat vært i Russland. På andre siden av den der grensen.
Som er midt i elva. Litt borti der en plass. Man kan jo ikke se den, for den finnes jo egentlig ikke, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, begge sider er jo egentlig Harefoss---
Det rare er, at på den andre siden der, bor russerne. Et folkeslag som vi egentlig ikke kjenner så veldig godt.
Men landet vi bor i er det samme. Det er som om vi skulle satt et speil midt i elva.
I kontrast til grensa til Finland.
I Finland er det nemlig egentlig vi som bor. Eller, mange av oss kom nå defra engang og ikke er vi så ulike mentalt heller. Vi liker å le litt av hverandres sære skikker, men vi ler forsåvidt av Bjørnevatnsværingene også, forskjellene er ikke så store og skikkene er vel mye de samme, vi ler vel mest av variasjonene.
Vi bor langt oppe i nord alle sammen, og har kanskje samme etternavn tilogmed. Om vi ikke deler språk så gjorde besteforeldrene våre det.
Men når du krysser grensa til Finland!
DRRRRRRR sier det over ferista, øynene vibrerer og pang der er Sør-Varanger borte og du er midt i furuskogen. Midt inne i de finske skoger på ett sekund. Det var egentlig ikke sånn, men finnene har plantet De Finske Skoger helt inntil grensen, så nå er det sånn likevel.
Plutselig er du en helt annen plass, selv om du vagt aner at folket ditt bor her og.
Aldri noen sinne kommer jeg til å skjønne at dette skal være normalt.
Fordi det er ikke lov å være der. Det er russerne sitt land. Men det ser helt prikk likt ut, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, det er ingenting som skiller, solen skinner på begge sider, fuglene flyr over, det er jo bare to sider av samme elv, bare at den ene siden er bak en grense.
Fisken jeg fikk har akkurat vært i Russland. På andre siden av den der grensen.
Som er midt i elva. Litt borti der en plass. Man kan jo ikke se den, for den finnes jo egentlig ikke, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, begge sider er jo egentlig Harefoss---
Det rare er, at på den andre siden der, bor russerne. Et folkeslag som vi egentlig ikke kjenner så veldig godt.
Men landet vi bor i er det samme. Det er som om vi skulle satt et speil midt i elva.
I kontrast til grensa til Finland.
I Finland er det nemlig egentlig vi som bor. Eller, mange av oss kom nå defra engang og ikke er vi så ulike mentalt heller. Vi liker å le litt av hverandres sære skikker, men vi ler forsåvidt av Bjørnevatnsværingene også, forskjellene er ikke så store og skikkene er vel mye de samme, vi ler vel mest av variasjonene.
Vi bor langt oppe i nord alle sammen, og har kanskje samme etternavn tilogmed. Om vi ikke deler språk så gjorde besteforeldrene våre det.
Men når du krysser grensa til Finland!
DRRRRRRR sier det over ferista, øynene vibrerer og pang der er Sør-Varanger borte og du er midt i furuskogen. Midt inne i de finske skoger på ett sekund. Det var egentlig ikke sånn, men finnene har plantet De Finske Skoger helt inntil grensen, så nå er det sånn likevel.
Plutselig er du en helt annen plass, selv om du vagt aner at folket ditt bor her og.
Aldri noen sinne kommer jeg til å skjønne at dette skal være normalt.
Ikke mere syteblogging
Eller jo er det noe som er sikkert så er det vel at det en eller annen gang kommer til å bli mer sytebogging, men nå skal jeg ikke syte mer omm sommerern, nå skal jeg si hva som har vært fint. Jeg har opplevd en rekke fine ting:
-Kveldsgrillingstur til langfjordbunnen med kvalitetsfolk, innebefattende øvelse i urfolkssporten veddehvorlangtidenplankebrukerpååbrennetversovernårdenleggesmidtibålet, og suksessterte. Samt vedsprett.
-sommerfølelsen som overfalt oss i Jokkmokk.
-Fest hos det sosiale limet komplett med opplesing av finsk lyrikk i hinkefjæra.
-Varm dag med utespising i hotellparken med mor og stefar, samt halvstore måsunger. -Påfølgenede kaffe med gammel venn. Supervær. Supervær. Mye av samtalen er undring over hvor godt man har det når man kan sitte i shorts klokken syv om kvelden. Mye av samtalen handler om andre ting
-Skravlekved med Karrimorr.
-Skravlekveld med Kajsa, og følelesen av at lokalpatriotismen sakte siger innover en igjen.
-Da huskjæresten var innom en tur midt inni all jetsettingen.
-Da søringene mine var på besøk og vi skulle til grensen og jeg trasket rund i byen for å finne Solemiapia som ikke hadde telfon, og da jeg satt på trappa sammens med ungdommene.
-Smilet til Berit da hun så hvor fint det er i grensen.
-turen på pasvikelva i går. Da jeg endelig hadde fri da noen andre hadde fri og ville på tur. Akkurat da skjønte jeg hvorfor jeg jo egentlig vil bo her.
Såh. entotre ti fine opplevelser siden jeg kom hjem igjen i begynnelsen av juni. altså for sånn ca ti uker siden. Det er en opptur i uken det, jeg må helt klart slutte med bæsinga.
-Kveldsgrillingstur til langfjordbunnen med kvalitetsfolk, innebefattende øvelse i urfolkssporten veddehvorlangtidenplankebrukerpååbrennetversovernårdenleggesmidtibålet, og suksessterte. Samt vedsprett.
-sommerfølelsen som overfalt oss i Jokkmokk.
-Fest hos det sosiale limet komplett med opplesing av finsk lyrikk i hinkefjæra.
-Varm dag med utespising i hotellparken med mor og stefar, samt halvstore måsunger. -Påfølgenede kaffe med gammel venn. Supervær. Supervær. Mye av samtalen er undring over hvor godt man har det når man kan sitte i shorts klokken syv om kvelden. Mye av samtalen handler om andre ting
-Skravlekved med Karrimorr.
-Skravlekveld med Kajsa, og følelesen av at lokalpatriotismen sakte siger innover en igjen.
-Da huskjæresten var innom en tur midt inni all jetsettingen.
-Da søringene mine var på besøk og vi skulle til grensen og jeg trasket rund i byen for å finne Solemiapia som ikke hadde telfon, og da jeg satt på trappa sammens med ungdommene.
-Smilet til Berit da hun så hvor fint det er i grensen.
-turen på pasvikelva i går. Da jeg endelig hadde fri da noen andre hadde fri og ville på tur. Akkurat da skjønte jeg hvorfor jeg jo egentlig vil bo her.
Såh. entotre ti fine opplevelser siden jeg kom hjem igjen i begynnelsen av juni. altså for sånn ca ti uker siden. Det er en opptur i uken det, jeg må helt klart slutte med bæsinga.
herre jemini i alle verdens land og riker
I går satt jeg og tsæppa på tvmaskinsapparatet. Så langt alt vel.
Men så blafra jeg forbi en slags humorprogramsak på tvnorge. Jeg tror det var en slags teatersportsvariant, men med improen tatt bort...så...kjempekjedelig.
Men plutselig altså. Så står det en same og lager mat i underbuksa og med firevinderslue. Karasjok. Og hele poenget med sketsjen, iallefall hele poenget som jeg kan se, er at han er same og dermed litt enkel, og snakker gebrokkent.
Kan vi ikke slippe? Kan dere ikke heller bruke en neger? Så kan noen andre enn meg rope opp i harnisk?
Eller prøv med en vanlig søring, og like få poenger i monologen, og se om det er noe poeng igjen i det hele tatt med sketsjen?
Ikke at jeg skylder på søringer. Fulle samer er en gjenganger på revyscenen her i hjemfylket. Men hvorfor er det gøy? Hvorfor i himmelens navn er det gøy?
Ettersom jeg vet at kveliteten på leserne mine er høy, skal jeg ikke si noe mer.
Men så blafra jeg forbi en slags humorprogramsak på tvnorge. Jeg tror det var en slags teatersportsvariant, men med improen tatt bort...så...kjempekjedelig.
Men plutselig altså. Så står det en same og lager mat i underbuksa og med firevinderslue. Karasjok. Og hele poenget med sketsjen, iallefall hele poenget som jeg kan se, er at han er same og dermed litt enkel, og snakker gebrokkent.
Kan vi ikke slippe? Kan dere ikke heller bruke en neger? Så kan noen andre enn meg rope opp i harnisk?
Eller prøv med en vanlig søring, og like få poenger i monologen, og se om det er noe poeng igjen i det hele tatt med sketsjen?
Ikke at jeg skylder på søringer. Fulle samer er en gjenganger på revyscenen her i hjemfylket. Men hvorfor er det gøy? Hvorfor i himmelens navn er det gøy?
Ettersom jeg vet at kveliteten på leserne mine er høy, skal jeg ikke si noe mer.
Jadajodaneida, så jadaneida.
I dag hadde jeg egentlig lyst til å skrive om hvorfor jeg blogger. IGJEN. Det er egentlig et tegn på at det ikke skjer så mye rundt meg, og at jeg egentlig skal skrive om hvorfor jeg ikke blogger og ikke om hvorfor jeg blogger, eller, for meg som egentlig skriver bare halvanonymt, at det som skjer rundt meg ikke er til å blogge om, egentlig.
Men hvor mange sånne poster har jeg ikke skrevet da.
I går var huskjæresten innom. Jeg trives egentlig best med den ordenen der vi begge oppholder oss i samme landsdel. Og nå er vi ikke i samme land engang. Får se om vi ikke klarer å få en ordning på det igjen.
Jeg skal jo bli arbeidsledig når jeg bare får tid, om et par uker kanskje, og da hadde jeg tenkt at det går jo an å flytte ut av landet for de jobber jo der og, hvis målet med å være arbeidsledig er å få en jobb, det er det jo, og huskjæresten var med på det, men jeg skulle kanskje ikke brukt Nya Zealand som eksempel på utland.
Hm. Hvor var gamle zealand? Hvor er Zealand?
Jeg har nedjustert mine mål for sommeren, jeg har adoptert Benet sitt: Å gå uten longs.
Men om to år da skal jeg og mannen kanskje ha sommerferie! Jeg kan oppjustere da.
I sommer har jeg drevet en slags privat besøkstjeneste, for en gammel fru som ikke kommer seg så mye ut. Når man besøker synes jeg det er viktig å ha med seg stas. Druer, boller, potetgull, brus, twist. Sånn at den besøkte har noe å kose seg med også i ubesøkt tilstand. Men det betyr at jeg bunkrer opp med kakaofett og sukker og akrylamider på samme butikk et par ganger i uken. Og hver gang er det samme gutten i kassa. Nå er det blitt sånn at jeg synes det er litt pinlig, men man kan jo ikke si Æ HAR IKKE BULEMI ALSÅ! for det har jo ingen hensikt. Så nå bare rødmer jeg istedet. Heldigvis tok huskjæresten seg av akkurat det i går. Ikke rødmingen altså. Handlingen.
Nå er det muligens salt uer et sted, jeg skal gå å sjekke.
Men hvor mange sånne poster har jeg ikke skrevet da.
I går var huskjæresten innom. Jeg trives egentlig best med den ordenen der vi begge oppholder oss i samme landsdel. Og nå er vi ikke i samme land engang. Får se om vi ikke klarer å få en ordning på det igjen.
Jeg skal jo bli arbeidsledig når jeg bare får tid, om et par uker kanskje, og da hadde jeg tenkt at det går jo an å flytte ut av landet for de jobber jo der og, hvis målet med å være arbeidsledig er å få en jobb, det er det jo, og huskjæresten var med på det, men jeg skulle kanskje ikke brukt Nya Zealand som eksempel på utland.
Hm. Hvor var gamle zealand? Hvor er Zealand?
Jeg har nedjustert mine mål for sommeren, jeg har adoptert Benet sitt: Å gå uten longs.
Men om to år da skal jeg og mannen kanskje ha sommerferie! Jeg kan oppjustere da.
I sommer har jeg drevet en slags privat besøkstjeneste, for en gammel fru som ikke kommer seg så mye ut. Når man besøker synes jeg det er viktig å ha med seg stas. Druer, boller, potetgull, brus, twist. Sånn at den besøkte har noe å kose seg med også i ubesøkt tilstand. Men det betyr at jeg bunkrer opp med kakaofett og sukker og akrylamider på samme butikk et par ganger i uken. Og hver gang er det samme gutten i kassa. Nå er det blitt sånn at jeg synes det er litt pinlig, men man kan jo ikke si Æ HAR IKKE BULEMI ALSÅ! for det har jo ingen hensikt. Så nå bare rødmer jeg istedet. Heldigvis tok huskjæresten seg av akkurat det i går. Ikke rødmingen altså. Handlingen.
Nå er det muligens salt uer et sted, jeg skal gå å sjekke.
skrekling rekling pø pø pø!
Jeg har kjøpt grindvev, for jeg skal begynne å veve skallebånd.
Jeg har jo noen enkle skallebånd og belter, etter gammeltantene mine, som de har vevet, altså enkle, som i single. Mistet partneren sin. Jeg tenkte jeg kunne veve den manglende først. Et par venstreskallebånd. Og sånn. Jeg vet ikke.
Jeg har lyst å veve skallebånd.
Så først må man jo får tak i en grindvev. Det har jeg skrevet etter. Det har jeg fått, selv om det jo ble litt krøll selvsagt. Og så har jeg en mønsterbok med skallebånd fra herfra. Og siden jeg ikke har vevet før, skrev jeg også etter et lite hefte om veving på grindvev. Litt starthjelp.
Sånn er starthjelpen: Først, fest skreklingen over renningen. Om mønsteret er overkalt, må du plukke. Lag en "dukke" av innslagsgarnet. Skrukk raklet over haklet og bakle, ane liane.
Herre jemini.
Det hadde vært enklere å engasjere et medium og fått kontakt med tantene.
(nei, det mener jeg ikke. Jeg vil IKKE ha kontakt.)
Jeg får bare begynne med et enkelt mønster og se hva jeg får til, når en renraset same får det til må jo jeg som har mye nordmannsblod iallefall få det til.
Jeg har jo noen enkle skallebånd og belter, etter gammeltantene mine, som de har vevet, altså enkle, som i single. Mistet partneren sin. Jeg tenkte jeg kunne veve den manglende først. Et par venstreskallebånd. Og sånn. Jeg vet ikke.
Jeg har lyst å veve skallebånd.
Så først må man jo får tak i en grindvev. Det har jeg skrevet etter. Det har jeg fått, selv om det jo ble litt krøll selvsagt. Og så har jeg en mønsterbok med skallebånd fra herfra. Og siden jeg ikke har vevet før, skrev jeg også etter et lite hefte om veving på grindvev. Litt starthjelp.
Sånn er starthjelpen: Først, fest skreklingen over renningen. Om mønsteret er overkalt, må du plukke. Lag en "dukke" av innslagsgarnet. Skrukk raklet over haklet og bakle, ane liane.
Herre jemini.
Det hadde vært enklere å engasjere et medium og fått kontakt med tantene.
(nei, det mener jeg ikke. Jeg vil IKKE ha kontakt.)
Jeg får bare begynne med et enkelt mønster og se hva jeg får til, når en renraset same får det til må jo jeg som har mye nordmannsblod iallefall få det til.
Ikke gi dem fyrstikker.
Jeg synes faktisk ikke det er helt greit når gamle tyskere kommer på museet og himler med øynene fordi man ikke snakker tysk.
Hmf.
Jeg synes ellers at det kan være litt vanskelig å guide gamle tyskere i krrigsutstillingen. Den er jo liksom hovedutstillingen til museet og det blir jo litt pussikg å lede dem utenom. Jeg guider ikke likedan når jeg guider amerikanere og tyskere for å si det sånn. Når jeg har tyskere i utstillingen legger jeg egentlig mer vekt på forholdene mellom menneskene, krigsbarna, de russiske bomberaidene, partisanene, jeg hopper ofte over fangeleirene, jeg snakker om frigjøringen i 1944 og tiden under russisk styre eller overkommando, men når jeg tenker meg om så fokuserer jeg uansett lite på hvem som gjorde hva, jeg fokuserer mest på hvordan lokalbefolkningen opplevde det.
Det er jo også det som er mest interressant.
Men jeg gjorde ingen god guiding i dag. Jeg ble så satt ut av at lederen himlet demonstrativt med øynene og gikk noen oppgitte skritt bortover gulvet da han snakket til meg på tysk og jeg svarte på engelsk. Han hadde nemlig fått beskjed om at vi ikke hadde noen tysktalende på i dag. Så jeg stammet litt og tullet litt med engelsken. Og så er det jo noen da, noen søte damer gjerne, som er kjempeinterreserte og følger med, men de sure veier av en eller annen grunn alltid mest.
Det er selvfølgelig dumt at så få kan tysk, det er jo mange tyske turister som reiser i Finnmark. Men ærlig talt altså. Dere vant ikke krigen.
Hmf.
Jeg synes ellers at det kan være litt vanskelig å guide gamle tyskere i krrigsutstillingen. Den er jo liksom hovedutstillingen til museet og det blir jo litt pussikg å lede dem utenom. Jeg guider ikke likedan når jeg guider amerikanere og tyskere for å si det sånn. Når jeg har tyskere i utstillingen legger jeg egentlig mer vekt på forholdene mellom menneskene, krigsbarna, de russiske bomberaidene, partisanene, jeg hopper ofte over fangeleirene, jeg snakker om frigjøringen i 1944 og tiden under russisk styre eller overkommando, men når jeg tenker meg om så fokuserer jeg uansett lite på hvem som gjorde hva, jeg fokuserer mest på hvordan lokalbefolkningen opplevde det.
Det er jo også det som er mest interressant.
Men jeg gjorde ingen god guiding i dag. Jeg ble så satt ut av at lederen himlet demonstrativt med øynene og gikk noen oppgitte skritt bortover gulvet da han snakket til meg på tysk og jeg svarte på engelsk. Han hadde nemlig fått beskjed om at vi ikke hadde noen tysktalende på i dag. Så jeg stammet litt og tullet litt med engelsken. Og så er det jo noen da, noen søte damer gjerne, som er kjempeinterreserte og følger med, men de sure veier av en eller annen grunn alltid mest.
Det er selvfølgelig dumt at så få kan tysk, det er jo mange tyske turister som reiser i Finnmark. Men ærlig talt altså. Dere vant ikke krigen.
Jamen hva er dette for gul lapp?
En annen ting jeg kan undre meg litt over er folk som skal gå tur. Ikke generelt, men de som skal gå tur i området rundt museet. Istedet for da å parkere på parkeringsplassen, kjører de frem til døra her, forbi alle innkjøringsforbudtskilt, og parkerer på personalplasser eller på handikapparkeringsplassene. Jeg kan til nød skjønne at besøkende til museet gjør det, når det regner og blåser og det står tusen sinte reiner og skiter aggresivt bak hver en busk, men når du skal gå tur? Da er jo selve formålet å gå? Men DA er det ekstra viktig å spare inn tyve meter. Kan de fattige begripe.
Jeg husker i mine barndoms somre....da kunne man opptil flere ganger hver sommer gå ut uten ytterjakke....og polvotter. Eller er det bare et falskt minne jeg har kreert meg?
Nå, i min...vokshets somre...sitter jeg mest på kontor og kokkelurer, men på fredag var det så kaldt her at jeg måtte låne votter og sjal i museumsbutikken. Det er ikke lett å få summer til å stemme når man skriver på datamaskin med votter på. Kan jeg fortelle. Selv om jeg tok de største vottene jeg fant.
Og så har jeg blitt så dårlig å gjøre jobben min! Før fikk jeg jo opplæring noen dager før ferieringen til Pittelilliann, men nå går vi alle utfra at jeg kan det jeg gjør. Og det kan jeg jo også, men det er jo tross alt et år siden jeg gjorde det sist, det er ikke så lett å arkivere rutiner et år i hodet og så bare trylle dem frem fra panneskuffa. Opptil flere ganger om uka, i uka, finner jeg et ark eller en lapp jeg skrev til meg selv i fjor som gir meg helt hjerteflimmer. "Ånei hva er dette? Skulle jeg ha fyllt den ut? Hæ? Hvor er det feil en plass her nå?"
Rett og slett sløv, tror jeg. Sånn er det når man ikke har angst for å gjøre feil, da blir det feil og angst med en gang, men da er det jo for sent. Og postoppkravsangst beskytter ikke mot kontostrengsangst. Det er nytt infarkt hver gang.
Jeg husker i mine barndoms somre....da kunne man opptil flere ganger hver sommer gå ut uten ytterjakke....og polvotter. Eller er det bare et falskt minne jeg har kreert meg?
Nå, i min...vokshets somre...sitter jeg mest på kontor og kokkelurer, men på fredag var det så kaldt her at jeg måtte låne votter og sjal i museumsbutikken. Det er ikke lett å få summer til å stemme når man skriver på datamaskin med votter på. Kan jeg fortelle. Selv om jeg tok de største vottene jeg fant.
Og så har jeg blitt så dårlig å gjøre jobben min! Før fikk jeg jo opplæring noen dager før ferieringen til Pittelilliann, men nå går vi alle utfra at jeg kan det jeg gjør. Og det kan jeg jo også, men det er jo tross alt et år siden jeg gjorde det sist, det er ikke så lett å arkivere rutiner et år i hodet og så bare trylle dem frem fra panneskuffa. Opptil flere ganger om uka, i uka, finner jeg et ark eller en lapp jeg skrev til meg selv i fjor som gir meg helt hjerteflimmer. "Ånei hva er dette? Skulle jeg ha fyllt den ut? Hæ? Hvor er det feil en plass her nå?"
Rett og slett sløv, tror jeg. Sånn er det når man ikke har angst for å gjøre feil, da blir det feil og angst med en gang, men da er det jo for sent. Og postoppkravsangst beskytter ikke mot kontostrengsangst. Det er nytt infarkt hver gang.
I går kveld var jeg og Kajsa på puben. Puben er en av de tingene som står på plusslista til Kirkenes. Kanskje ikke så mye selve puben, men å gå dit. Det er jo dit alle går, så man slipper å styre rundt og sms og ringe for å finne ut hvor folk er.
Men i går da jeg sto i kø for å kjøpe øl. Altså. Så sitter det to gamle menn ved siden av meg. Den ene snur seg mot den andre og sier "det er virkelig en ny generasjon som går her nå." Men halloæn altså, jeg har gått på puben i ti år. Hvis du går ut en gang hvert tidende år så får du altså ikke bli overrasket over at klientellet ikke er nøyaktig det samme hver gang du er der.
Noe jeg og Kajsa kanskje ble. Det var en sånn Kirkenesdag nemlig, den første timen måtte vi stå. På puben. Ærlig talt. Så kom heldigvis mamma, hun klarer jo alltid å fikse et bord til lillejenta si. Men selv om vi nå hadde et bord, og selv om mamma hadde presentert meg, Kajsa og Margrethe som trillingdøtrene sine til en overraskende lettlurt mann, var det egentlig ikke så gøy. Vel var det jo en hel masse folk ute, men jeg kjente jo ingen av dem. Eller jo, mamma hadde jeg jo truffet før, men faktisk, vi kunne jo like gjerne vært ute i Lillesand.
Men i går da jeg sto i kø for å kjøpe øl. Altså. Så sitter det to gamle menn ved siden av meg. Den ene snur seg mot den andre og sier "det er virkelig en ny generasjon som går her nå." Men halloæn altså, jeg har gått på puben i ti år. Hvis du går ut en gang hvert tidende år så får du altså ikke bli overrasket over at klientellet ikke er nøyaktig det samme hver gang du er der.
Noe jeg og Kajsa kanskje ble. Det var en sånn Kirkenesdag nemlig, den første timen måtte vi stå. På puben. Ærlig talt. Så kom heldigvis mamma, hun klarer jo alltid å fikse et bord til lillejenta si. Men selv om vi nå hadde et bord, og selv om mamma hadde presentert meg, Kajsa og Margrethe som trillingdøtrene sine til en overraskende lettlurt mann, var det egentlig ikke så gøy. Vel var det jo en hel masse folk ute, men jeg kjente jo ingen av dem. Eller jo, mamma hadde jeg jo truffet før, men faktisk, vi kunne jo like gjerne vært ute i Lillesand.
i dag har det vært litt som jul. man prøver å få tid til både familie og venner, og så ender det med at uansett hvaman gjør så får man dårlig samvittighet. men så blir det også egentlig trivelig uansett hva man gjør, innså jeg i dag.
jeg satt i bilen og sutret litt over dette, før innseelsen, så mamma ville trøste meg med en tusenlapp. men hun hadde drukket opp halvparten på puben kvelden før så jeg fikk femhundre.
og nå får jeg vel si det selv, før hun skriver det i kommentarfeltet: hun og knut hadde drukket den opp. og ikke hele engang. det ødelegger poenget litt, men man får vel ikke fare med løgn.
hah. lurer på hvordan mammas blogg hadde sett ut?
det var iallefal fint å se både solveig og pappa samtidig igjen, det er så jeg ønsker vi alle hadde bodd her. men da hadde vi vel også være dumme som brød.
altså jeg mener, om vi aldri hadde sett en annen del av verden.
og...da hadde vi vel kanskje også vært rimelig leie av hverandre også.
jeg satt i bilen og sutret litt over dette, før innseelsen, så mamma ville trøste meg med en tusenlapp. men hun hadde drukket opp halvparten på puben kvelden før så jeg fikk femhundre.
og nå får jeg vel si det selv, før hun skriver det i kommentarfeltet: hun og knut hadde drukket den opp. og ikke hele engang. det ødelegger poenget litt, men man får vel ikke fare med løgn.
hah. lurer på hvordan mammas blogg hadde sett ut?
det var iallefal fint å se både solveig og pappa samtidig igjen, det er så jeg ønsker vi alle hadde bodd her. men da hadde vi vel også være dumme som brød.
altså jeg mener, om vi aldri hadde sett en annen del av verden.
og...da hadde vi vel kanskje også vært rimelig leie av hverandre også.
Tilogmed Gud skal de ha!
Dagens russiske sitat:
"Alle nyanser av sterke følelser, herunder både fryd og gru uttrykkes ved hjelp av ordene "góspodi, Bózje moj!" (Herre min gud) Det er interessant at et moderne vestlig menneske som uttaler disse ordene på sitt morsmål, selv føler at det kan lyde litt patetisk eller affektert. At en fra Vesten tar guds navn i sin munn virker, kort sagt, ikke helt oppriktig."
Jeg tror kanskje fru forfatterinnen har sett for mange amerikanske ungdomsfilmer. "Oh my GAWD!". Det lyder kanskje litt affektert, jeg er enig i det.
Jeg husker da jeg var liten men begynte å bli litt stor og jeg fikk bruk for kraftuttrykk. Pappa likte ikke at jeg sa "Herregud". Det hørtes ikke bra ut når små barn sa Herregud sa han. Så han ville jeg skulle si "trehjulssykkel" i stedet.
Jeg kan opplyse fru forfatterinnen om at når et vestlig moderne menneske uttaler "trehjulssykkel" på sitt morsmål, istedet for et oppriktig "herregud" føles det iallefall litt patetsik og affektert.
"Alle nyanser av sterke følelser, herunder både fryd og gru uttrykkes ved hjelp av ordene "góspodi, Bózje moj!" (Herre min gud) Det er interessant at et moderne vestlig menneske som uttaler disse ordene på sitt morsmål, selv føler at det kan lyde litt patetisk eller affektert. At en fra Vesten tar guds navn i sin munn virker, kort sagt, ikke helt oppriktig."
Jeg tror kanskje fru forfatterinnen har sett for mange amerikanske ungdomsfilmer. "Oh my GAWD!". Det lyder kanskje litt affektert, jeg er enig i det.
Jeg husker da jeg var liten men begynte å bli litt stor og jeg fikk bruk for kraftuttrykk. Pappa likte ikke at jeg sa "Herregud". Det hørtes ikke bra ut når små barn sa Herregud sa han. Så han ville jeg skulle si "trehjulssykkel" i stedet.
Jeg kan opplyse fru forfatterinnen om at når et vestlig moderne menneske uttaler "trehjulssykkel" på sitt morsmål, istedet for et oppriktig "herregud" føles det iallefall litt patetsik og affektert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)