I dag hadde jeg egentlig lyst til å skrive om hvorfor jeg blogger. IGJEN. Det er egentlig et tegn på at det ikke skjer så mye rundt meg, og at jeg egentlig skal skrive om hvorfor jeg ikke blogger og ikke om hvorfor jeg blogger, eller, for meg som egentlig skriver bare halvanonymt, at det som skjer rundt meg ikke er til å blogge om, egentlig.
Men hvor mange sånne poster har jeg ikke skrevet da.
I går var huskjæresten innom. Jeg trives egentlig best med den ordenen der vi begge oppholder oss i samme landsdel. Og nå er vi ikke i samme land engang. Får se om vi ikke klarer å få en ordning på det igjen.
Jeg skal jo bli arbeidsledig når jeg bare får tid, om et par uker kanskje, og da hadde jeg tenkt at det går jo an å flytte ut av landet for de jobber jo der og, hvis målet med å være arbeidsledig er å få en jobb, det er det jo, og huskjæresten var med på det, men jeg skulle kanskje ikke brukt Nya Zealand som eksempel på utland.
Hm. Hvor var gamle zealand? Hvor er Zealand?
Jeg har nedjustert mine mål for sommeren, jeg har adoptert Benet sitt: Å gå uten longs.
Men om to år da skal jeg og mannen kanskje ha sommerferie! Jeg kan oppjustere da.
I sommer har jeg drevet en slags privat besøkstjeneste, for en gammel fru som ikke kommer seg så mye ut. Når man besøker synes jeg det er viktig å ha med seg stas. Druer, boller, potetgull, brus, twist. Sånn at den besøkte har noe å kose seg med også i ubesøkt tilstand. Men det betyr at jeg bunkrer opp med kakaofett og sukker og akrylamider på samme butikk et par ganger i uken. Og hver gang er det samme gutten i kassa. Nå er det blitt sånn at jeg synes det er litt pinlig, men man kan jo ikke si Æ HAR IKKE BULEMI ALSÅ! for det har jo ingen hensikt. Så nå bare rødmer jeg istedet. Heldigvis tok huskjæresten seg av akkurat det i går. Ikke rødmingen altså. Handlingen.
Nå er det muligens salt uer et sted, jeg skal gå å sjekke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar