En av de fine tingene med å skrive litt nesten hver dag, er at man får skrevet litt nesten hver dag.
Jeg har alltid likt å skrive, fordi det er som å ha et språk til. Skriftspråket mitt ligger langt fra talemålet mitt.
Nå vet jeg jo at mange vil protestere på det. Hver gang jeg kommer med denne påstanden er det noen som roper opp at neineinei, dialekten min er den dialekten i Norge som ligger nærmest bokmål.
Å, drit og dra.
Jeg vil tro at fruene i kalfaret ligger hakket nærmere. Jeg er enig i at for eksempel Terje sin dialekt ligger et stykke lengre unna bokmålet en min, men at jeg snakker bokmål vil jeg ikke ha heftende ved meg.
Men jeg skriver et helt adekvat bokmål. Og det er gøy.
Jeg har forsøkt å skrive på dialekt, men det blir liksom litt for nært og rart. Jeg liker distansen skriftspråket mitt gir meg. Eller ikke bare distansen, men selve uttrykksmåten. Annerledesheten.
Og så tilstreber jeg jo å ha en ganske muntlig stil. Likevel. Men min skriftlige muntlige stil skiller seg fra min muntlige muntlige stil.
Alt dette begynte jeg å tenke etter at jeg våknet en natt, så på mannen, og utbrøt "hjelpes!".
Om mannen hadde våknet, sett på meg og så ropt Hjelp! (som er hans måte å si det på) ville nok hjertet mitt sunket litt, men heldigvis er jeg belemret med en mann som ikke innbiller seg ting. Istedet lo han litt av min gammelmodige måte å uttrykke meg på, selv i søvne.
Jeg lurer litt på hvor -es endingen kommer fra? Jeg mistenker den for å komme fra sirkka samme sted som sne, nu, jumper og hitet og ditet kommer fra, som nok er erkekonservative former, (ok, kanskje ikke hitet og ditet da) men som likevel ikke gjør meg til bokmålsdialektiker.
Det sier nok litt om at dialekten min er utviklet at folk som hadde norsk som andrespråk, men åtte alderdommelige riksmålsformer utgjør inget bokmål.
Nei, men hvor KOMMER hjelpes fra?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar