Nå jobber jeg. Den bortvendte vennen har en samboer som vet hvor laderne er. Så jeg har lånt strømtau og er i gang. Da Mo...annen ringte den bortvendte vennen for å høre om de hadde lader til låns (jeg har jo ikke mobil og er hjelpeslaus) hadde han svart "ja men vil du virkelig at hun skal få låne? Da lærer hun jo aldri."
Hahaha veldig morsomt, men saken er at jeg tror Espen er den eneste kompisen jeg vet som synes jeg er vimsete. Jeg er jo ikke vimsete. Jeg glemte laderen min på Høbæl, og det var skikkelig teit, men jeg er ikke vimsete. I en familie som min må noen ha klart hode, eller så bærer det lukt i undergangen.
Åh, det plager meg virkelig at det går noen rundt der ute og oppfatter meg som fryktleig vimsete.



Jeg hadde en ganske fin drøm i natt (klar og logisk overgang her), jeg drømte at det var noen som skulle drepe meg- og den delen var ikke fin- og akkurat det drømmer jeg veldig ofte. Jeg leste på en eller annen nettavis for en stund siden at de fleste drømmene vi har er mareritt, og det er for å klargjøre oss for farlige situasjoner, gratis trening rett og slett. Så om noen gale slemminger skal komme til å prøve å drepe meg, så er iallefall jeg klar til å ta heiser med dårlig kognitiv utforming opp og ned og løpe i ganger og ta heisen opp og ned igjen.
Det som var spesielt med denne drømmen, var at han faktisk klarte det. Jeg ble drept.
Det var forsåvidt selvforskyldt, jeg skulle forsøke å advare en kompis om at han også var i livsfare ved å utløse en felle som var satt opp for å drepe ham (eh...og han ble vel kanskje drept han og, det var liksom den eneste måten å overbevise ham om at det var hold i det jeg sa...ikke så pent gjort når jeg tenker meg om her i våken tilstand) men iallefall var den fellen rigga sånn at også den som utløste den døde. For han ondingen ville også kvitte seg med medarbeiderne sine. Så jeg havna under en kampestein og døde.
Og da ble jeg først et skjelett! Som var død. Men det gikk over, det var mest for at man virkelig skulle tro på at man var død. Så traff jeg andre som var døde, og det var fint vær hele tiden og barmarkssesongen var gått tilbake til å bli sommer igjen, og vi satt i fjæra og sjorra, men vi var veldig uenige om man som spøkelse skulle stå opp ved solnedgang eller soloppgang, det var en regel der som be tolket forskjellig. Så vi var mest våken på dagtid, for det var koseligst. Og alle butikker hadde en død, iallefall én død, som jobba i den borterste kassen, for de levende kunne jo ikke se oss. Og man kunne bare flytte inn hvor som helst, men betalte ikke leie og det gjorde ingenting om det bodde en levende der fra før, de hadde en tendens til å flytte ut om man flyttet inn dessuten.
Det var mest vanlig, eller på moten, å flytte inn på hotellrom, men jeg ville helst ha leilighet, det hadde liksom en mer permanent følelse, som jo passet bedre til min nye tilstand.
Og det var masse hyggelige folk og alle butikkene solgte fine kjoler.
Det eneste som kunne være trist var om man gikk forbi levende som man kjente på gaten, for de kunne jo ikke se oss.