nsbkomfort

Jeg er hos Solemia nå.
Sist gang jeg var her og hun var på jobb ryddet og vasket jeg kjøkkenet hennes. Det skal jeg ikke gjøre mer, for hun ble kjempeskuffet. Eller ikke skuffet, men sånn hjertesunket.

Jeg har da altså tatt toget. Jeg er i utgangspunktet veldig begeistret for tog, og denne gangen hadde jeg spandert på meg en ekstra nittilapp for komfort. For de som bor i NordNorge så er komfort et eget produkt nsb selger. Du får ekstra god plass til bena, (som jeg ikke trenger) kaffe og aviser (som er kjekt) og strømuttak til datamaskinen (som jeg trenger). Jobbtogtur! Jeg hadde masse planer om alt jeg skulle få gjort på veien over fjellet.
Men altså. For det første hadde jeg fått sete to, vogn 440. Problemet var at akkurat dette toget begynte på sete tre. Togkonduktøren ble meget forvirret og syntes dette var veldig mystisk. Der sete to hadde vært var det nå et skistativ.
Jeg hadde altså slengt på en ekstra nittilapp for å få sitte syv timer oppe i et skistativ.
Vel anvendte penger. Ikke kunne man sitte i skistativet heller for det var fullt av ski og kofferter.
Jeg klatret etterhvert ned av skistativet og over i et ledig komfortsete, og fant fram datamaskinen. Men har du sett.
Ingen av strømuttakene i noen av komfortvognene virket. Plutselig. Veldig rart, syntes konduktøren. Vi som ville jobbe fikk beskjed om å gå og sette oss i familievognen, for der var det strøm.
Men uansett hvor man (vi var flere) satt i familievognen kom det straks en familiemor med trilinger og adhdbarn på slep som på gråten spurte om VI skulle sitte her?
Æh, så drit i det da, tilbake til skistativet, eller et ledig sete på komfort. Jeg fikk iallefall jobbe til batteriet var utladet, og etter det hadde jeg DS'en og matpakke.
Så jeg slo på maskinen og begynte å leite i billedsamlingen min, jeg må lage en digital portifolio.
Men hvor var det blitt av InDesign? Hvordan kan et helt program bare bli borte?
Argh.
Da fikk jeg bare leite fram bildene jeg skulle bruke da, og gjøre dem klar i photosjåpp.
Noe må jo gjøres i løpet av en arbeidsdag.
Og så var han jeg satt ved siden av så umåtelig interessert i det jeg holdt på med.
Det var på ingen måte måte på. Hans datamaskin hadde jo heller ikke strøm så det var jo ikke så mye annet å finne på for ham.
Og jeg har jo forsåvidt ikke noen problemet med å vise folk hva jeg driver med, problemet er bare at for å finne bildene jeg skal ha må jeg lete gjennom bildesamlingen min som er full av endeløse selvprortetter. Som jeg har tatt når jeg kjeder meg, da jeg oppdaget photo booth, og når jeg prøver å finne ut hvordan kameraet fungerer, (ta bilde av stua for å finne ut hva den knappen gjør? Ikke jeg nei? Jeg tar bilde av meg selv!) eller når jeg vil vite om jeg har blitt brun eller når jeg ikke ha speil.
Og det er litt pinlig når det virker som om nitti prosent av bildefilene dine er bilder av ditt eget ansikt.

Sukk.

Det blir ikke komfort på tilbaketuren, for da skal jeg prøve å ha det litt behagelig.
Ekstra beinplass er dessuten bare teit for småsamer, det resulterer bare i at man glir ned på gulvet hele tiden.