Frk. Figenschou tar på seg ansvaret for å avlive myter om de som drar på Landskappleik

Jeg skjønner jo at mange synes jeg er en særing som farter på Landskappleiken hvert år. Kanskje de tror at det er en slags vadmelsfestival med odelsgutter og kuprat, der en ca 3-400 mennesker samles for å høre på folkemusikk.
Det aller siste der er delvis rett altså.
Vi samles for å høre på hverandre. I år tror jeg det var en syv tusen der.
Men ellers kunne du satt deg på gata, uansett hvor du bor, og de tyve neste menneskene som kom forbi kunne vært på Landskappleiken.
Det er kanskje det beste med hele greia synes jeg, at de som kommer er en så variert masse. Det er de kule og de rare og de steinkule og de kjedelige og de unge og de gamle og babyene og de middelaldrende. Det eneste vi har felles er at vi blir litt opprømt om noen er gode til å spille. Eller danse og da forsåvidt.
Jeg tror ikke engang vi synes det er så viktig med tradisjon, det er mer det at det finnes endel knallkule slåtter. Bonderomantikken og kyr og rosemaling er vi ikke så opptatt av, det går ikke hånd i hånd det der. Men bunadsfaktoren er ganske høy, dog.
Det er vel som en hvilken som helst festival, bortsett fra at en veldig høy andel av de som er der spiller selv, og at det blir mye spilling i buskene av den grunn.
Sånn var det i år, vanlig dag:
Vi våkner. Foreksempel klokken ti. Det føles litt tidlig, men kanskje for eksempel feleklassen begynner snart, og den vil man kanskje se. I år bodde vi trangt og godt, så det kunne være kommet til et par bein i anføttesperspektivet i løpet av natten. Guttene sov gansk trangt inne på sekskvadratsrommet sitt, så det hendte noen rømte ut til oss to jentene som hadde kapret hele sovesofaen for oss selv.
Jeg tror nok Ståle og Sigurd var ganske sure den morgenen de hadde ligget i skje hele natten, for så å våkne opp og innse at Lars Erik ikke var kommet hjem, og at sengen ved siden av dem hadde vært ledig hele tiden.
I år fikk vi levert brød på døren av hotellet, bare at man måtte komme i resepsjonen å hente dem, så frokosten var sukess, og med nytt instrument hver dag. Bortsett fra torsdagen, da fikk vi vel Sindre istedet, på et alt for tidlig tidspunkt, men med litt torpedostemmebruk fra Sigurd klarte vi å få en time til på øret. Og nå innså jeg at vi så faktisk ikke Sindre etter det....hm.

Vel. så er det avgårde for å høre på klassene. Det er det som er den organiserte kappleiksdelen, altså konkurransen, tusen meter musikk. Folk konkurrerer om å være best å spille. Eller synge. Eler danse. Hardingfeler mot hardingfeler, flatfeler mot flatfeler, men trekkspill mot både trekkspill og durspill, og fløyter mot munnharper og bukkehorn og sekkepiper og slåttetrommer.
Akkurat det er jo litt sært, klassen eldre folkemusikkinstrument, men det er såpass få som deltar at det blir mest praktisk sånn.
Jeg deltar ikke bare så det er sagt. Først og fremst fordi jeg ikke vil, og dernest fordi man skal delta med det eldste slåttematerialet fra sitt område og for en kirkeneser er det litt vanskelig.
Men jeg hører altså på. og det synes jeg er så stas, å sitte i salen eller teltet eller hallen eller hvor vi nå er plassert, og se på alle folkene som er så forskjellige. Jeg tenker at de som er kjempegamle må synes at det er fint at det er så mange som er så unge som kommer og holder på.
Og så liker jeg så godt når de som sitter i salen tramper takten til det som blir spilt. Trampingen er en vedlig viktig del av musikken, uten trampingen kan det være litt vanskelig å forstå slåtten, og de forskjellige slåttetypene har forskjellige trampetakter. Når spillemannen er god, begynner publikum å trampe med sånn etterhvert. Jeg elsker å sitte inne i det store trampedyret og være med.

Etter klassene er det om å gjøre å finne festen. Det er kjempelett, den er over alt.
Selv synes jeg ikke så mye om de festene der jeg er den eneste som ikke har fremme fela, jeg synes det holder med at to tredjedeler spiller fele på en gang, sånn sett var det fint i år.
For ellers blir man sittende der og sutte på ølen sin og ikke ha noen å prate med.
I år ble det masse prat. Og masse spill.

Til slutt, for også dette innlegget har en slutt, vil jeg takke Sigurd for torpedostemmen, Ståle for stendig tilførsel av allergitabletter, Kristoffer for avslutningen på torpedostemmestarten, Lars Erik for organiseringen av palasset, og Feil Egil for is. Sigrid for husvasken, og Torill for at hun er så liten.

Ingen kommentarer:

fortid, fremtid, nutid

Hver gang jeg treffer folk og snakker med folk så snakker jeg bare om jobb. Jeg kan bare snakke om jobb. Jeg vil ikke være sånn, jeg tenker ...