Laksefiske

Da jeg var liten, var vi mye på hytta. Eller ikke mye kanskje, men hytta var et sted man kunne være, hjemme et annet. Vi hadde to hytter og så hadde bestefar en, og jeg vet ikke om jeg helt skilte på eiendomsforhold her.
"Hytte" i den nordnorske bevisstheten, iallefall da jeg var liten, var ikke et kosested som til forveksling lignet et hus, men en kasse med sengeplass og kjøkken, der man kunne være ute, slappe av, fiske, plukke bær eller gå på jakt. Ikke inne i hytta da, men med hytta som base.

Bestefar var på hytta hele sommeren, for han fisket laks. Med garn. Jeg var klar over at man kunne fiske laks med stang også for på Fjellstua, der vi pleide å spise lappebiff når vi hadde vært og handlet i Finland, hang det bilder av folk som hadde fisket laks med stang, der de holdt laksen opp for fotografen og så var det gjort sånn på alle bildene at de holdt laksen mye nærmere kameraet enn de selv sto, sånn at den så enorm ut. Fascinerende.
Stangfiske var altså noe utlendinger holdt på med.
Bestefar var sjølaksefisker. Han satt garn og rodde not og kom bare inn i helgene for å selge fangsten og bunkre mat. I helgene får man nemlig ikke ha bruket i sjøen.
Det var strengt tatt en binæring dette, men i min helt tidlige barndom var det noen somre det var så lite laks at jeg tror han knappest hadde til seg selv. Senere ble det bedre.

For meg har laks aldri vært noe luksusmat.
Nå er jo oppdrettslaksen kommet, og den har alle råd til, men husker dere at det var en tid der laks liksom var noe eksklusivt?
Jeg og hadde fått det med meg, men var det noe vi spiste mye av, gjennom hele året, så var det laks. Fjorårslaks var skikkelig mandagsmat, og ingenting å rope hurra for. Fersk laks derimot, var jo hakket bedre og spekkalaks på brødskiva blir jeg aldri lei. (...i motsetning til middagslaks som jeg kanskje har fått min dose av.) (Skjønt avogtil får jeg faktisk skikkelig lyst på laks.)
Det var ofte sånn at gammellaksen skulle spises selv om det var ny sesong, for fersklaksen skulle jo selges.
Det hendte vi fikk en rømt oppdrettslaks i garnet. Ingen glede over det. Rundt og stygg og uten nebb og liten spord og ikke noe noen ville spise og iallefall ikke kjøpe. Ufisk.
Rognkjeksen og rognkallen var og ufisk, men vi ungene synes den var hakket mer interessant, vidunderlig skrekkelig stygg.
Og så fikk man brennmanet i garnet, eller kobbspy som det het. Egentlig oppfattet jeg det sånn at en brennmanet som var skylt på land het kobbspy, men i garnet het den bare brennmanet.
Og kobben selv. Kunne man få i garnet. Da ventet det noen timer med garnbøting.

Hvem kan bøte garn nå, eller er det også noe som blir borte? Bestefar satt ofte inne på soverommet/gangen i hytta og bøtte. Det var så fantastisk fine farger, sjøgrønt og sjøblått og havsgrått, han hadde sånne spoler eller skytler, pinner, som jeg alltid tenkte han hadde smidd til selv, og så satt han der og så vokste garnet og hullet krympet ettersom han arbeidet. Jeg var litt imponert, men og litt usikker på det hele, for garn og sånn, det var jo damegreier.

Garnene som skulle tørkes eller helst oversees og renskes, hang på hjeller ved hytta. En gang fikk de en rein i garnet. Den gikk der og beitet så fredelig uten å se seg noe særlig om og plutselig hadde den beitet seg rett inni garnhjellene med hele det store geviret sitt. Og der sto den bom fast.
En som ikke fisker laks ville kanskje klippet i stykker garnene uten tanke på titusenlappene og arbeidstimene som fløy, men en laksefisker henter andre laksefiskere og så holder noen reinen fast og sistemann sager hornene av den. (Mange laksefiskere har erfaringer fra reindrift fra sin ungdom, uten at man skal nevne navn eller påstå noe om etnisitet.)
Da så det ut som om noen har foretatt et ritualmord der oppe ved garnene, men "det regner jo bort." Etter en stund. Hadde bare ikke Sør-Varanger vært det tredje tørreste stedet i Europa.

Det hendte at jeg også fikk laks. I garnet til bestefar. Til min forvirring.
Rett over den ene lakseplassen til bestefar var det et fuglefjell, koplett med framstilling av Haile Selassie, som fuglene hadde skitt frem et portrett av i veggen. Bestefar prøvde ofte å få meg til å få øye på Haile Selassie (Dær! Ser du ikke medaljan!) men jeg var litt usikker på hvem denne Haile Selassie var og så ikke så mye, ikke med kikkert engang, til bestefars frustrasjon.
Over hatten til Haile bodde det en ørn. Om laksen gikk i garnet høyt oppe, måtte man ut og hente den før ørna tok den. Så om man så at det begynte å plaske i garnene før noen andre, hadde man fått seg en laks.
Jeg tjente mange lakser på den måten, og enda kan jeg ikke huske at jeg så laksen først en eneste gang. Bestefar mente at det hadde jeg gjort, jeg var bare forvirret, og sa ingenting. Ikke fordi jeg ville snike til meg en laks, men fordi jeg ikke skjønte noe og syntes alt var fryktlig uklart og vanskelig å få tak på. Nå i voksen tilstand skjønner jeg at det er sånn man gjør med barn, man er snille med dem og gir dem æren for ting og sier de er flinke, men i min største lakseopptjeningsperiode hadde jeg ikke knekket den koden og gikk i en konstant dis av forvirring.
Når man tjener seg en laks, vil det ikke si at man plutselig står der med fem kilo ubløgga laksefisk som skal spises nærmere jul engang, det betyr at man etter en stund får penger i hånden for en fisk som er solgt, en fisk man vagt husker man ikke helt syntes man hadde gjort seg fortjent til.

Nå er det ingen i min familie som fisker laks lenger, når innhaveren av lakseplassen dør, har de en tendens til å forsvinne. Det er bedre at utlendngene tar knekken på laksestammen med stang, enn at sjølaksefiskerene gjør det med garn, utlendingene tjener man penger på, og turisme må man jo bare prise seg lykkelig over i det stakkars lille skakkjøret fylket vårt.