vattn

Det regner.
Det regner nesten aldri i Kirkenes, og jeg måtte lete litt før jeg fant en støvete paraply nederst i votteskuffen. Jeg lurte litt på hvor de hadde fått tak i den da jeg endelig fant den, jeg kan ikke huske å ha sett en enste forretning her som selger paraplyer.
Men de holder vel et standardsortiment, vi får sommerklærne ut i butikkene i april her som alle andre steder, selv om sneen driver forbi utenfor butikkvinduene og utstillingsdukkene ser kalde og forfrosne ut i bikiniene sine.

Men hva hjelper det med paraply nå digre firhjulstrekkere med varme og tørre sjåfører overpøser deg med sølevann?
Jeg skal begynne å gå midt i veien.

Da jeg var liten var det en periode jeg ikke klarte å si vann. Det vil si, det var akkurat det jeg sa, med tynn-n.
Det skal man jo ikke.
Jeg husker når ordet gikk i stykker for meg, Viggo fra Elvenes var på innom mamma og pappa, jeg var liten, fire kanskje, de snakket om noe og Viggo sa ordet VANN sånn som det ofte sier her, VAJNN. (Noen sier VARNN). Og der ramlet hele ordet i stykker foran meg, jeg fikk rett og slett ikke til å si vajnn mer. Det hørtes feil ut uansett, som om jeg gjorde meg til, og til slutt ble det med sånn tynn-n og jeg ble fryktelig terget, særlig av mine foreldre, for det der søringeordet jeg hadde lagt meg til. Jeg hørte jo selv at det var feil, men jeg fikk meg ikke til å si det riktig. Pappa forelso etter en stund at jeg kunne si VATN og det gjorde jeg, skjønt det var jo feil det og. Det voldte meg store kvaler og jeg forsøkte å unngå det som best jeg kunne.
Jeg var ikke så glad i saft, men jeg drakk oppgitt en god del melk før ordet etter en stund plutslelig smatt på plass igjen.

Det lukter godt når det regner. Det lukter sånne bregner som jeg skrev om.