neineinei

Man kan jo kanskje si at jeg er separert for tiden. Jeg har iallefall flyttet fra min samboer. Det vil si, vi har flyttet fra hverandre. Og det høres jo vidunderlig bloggedramatisk ut, at jeg ligger her og blogger dette, hjemme hos min mor, på min søsters pikerom, i sengen midt på dagen, med snørrpapir overalt, men vi er jo fortsatt kjærester og snørrpapiret skyldes snørr og ikke tårer.
Samboerskapet blir gjenopprettet når vi får et sted å sambo i.
Samboer er dessuten er hjerteslaktende kjedelig ord. Som om det var en forretningsmessig ordning. Jeg prøvde å bruke huskjærest en stund men det lå for nært hustelefon.

Jeg skriver jo litt innimellom om the Stig, den hemmelighetsfulle fotografen, han hvis navn ei må nevnes. Han vil ikke være med i bloggen for han synes at hver gang jeg skriver om ham så fremstår han som totalt idiot.
Ja, for jeg fremstår jo som selveste personifiseringen av tålmod, klartenkthet og konsentrasjon selv.

Og da kan det være nyttig å ha noen som man trodde ikke leste bloggen, og la denne fremstå som ende mer av det man er minst av selv, sånn at man selv kommer bedre ut av det.
Men det gikk ikke nei.

I går innså the Stig tålmodig rundt klokken fjorten, femten, seksten, sytten tyve, sytten førti, atten tredve, nitten og tyve blank, det jeg ikke innså før klokken var tyve og jeg sto nede i gangen for fjerde gang med skoene på, at jeg kom ikke til å komme meg på Solvor sin avskjedsfest. Jeg ville, men det gikk ikke. Jeg ville, ville, men den gang ei. Det holder ikke med vilje og at man har gledet seg siden mars og gruet seg og, for når Solvor flytter, hvem skal da være den som holder fest og gir Kirkenes farge? Ingen. Og nå drar hun. Og jeg kom meg ikke på festen på grunn av en skarve utvidet forkjølelse.
Og nå er det som om noe av det jeg vokste opp med, noe av det som gjorde at Kirkenes ble Kirkenes mens jeg ble voksen og begynte å elske Kirkenes, det er over.
Og det er iallefall trist.

Jeg håper det var en skikkelig trasig fest.