Utlendinger, overalt

Posten. Posten altså.
Det er mange ting som er så likt, så likt i Norge og Sverige. Vi følger hverandre ad. Boksalg i alle bokhandler i disse tider. Manglende brøyting i storbyer. Kjendis som lever som langrennsstjerne. Post i butikk. Posten som et magisk og selvrefererende moment. Magisk er ikke nødvendigvis bra, for som vi alle vet eksisterer ikke magi.

I dag skulle jeg sende en konvolutt med en katalog til Norge. Bare at jeg skulle ikke sende den enda, for jeg skulle skrive noe på et kort og legge oppi, og det kortet var på skolen, men jeg gikk innom "posten" for å kjøpe frimerker til denne konvolutten med boka oppi.
Her klarte jeg å forvirre tre generasjoner kurdere med det faktum at det ikke var adresse på konvolutten.
Håpefull nordmann som har stilt prisspørsmål foran skranken. Mumlende kurdere bak.
"Men du måste ha adress!" sa han jeg hadde gitt konvolutten til.
"Ja, men æ, jag, skal altså ikke sjikka den NU! Æ, jag, vil bare veta hur mukke det kåstar*"
Kurdermumling.
"Åkej, hur mycket väger den i gram?"
"Men det vet jeg jo ikke! Det er jo derfor jeg er HER! Du har jo en vekt rett ved siden av deg! Kan du ikke legge den på den?"
Hvorpå fjerde kurder hentes inn, og forklarer meg at jeg må ha adresse på konvolutten.

Da jeg endelig kom meg ut derfra med frimerker for 48 kroner følte jeg at nå var jeg klar for neste steg med utfordringer i det svenska samhellet.



Har jeg fortalt at vi ikke driver med baksnakking i klassen vår?
Det er ikke fordi vi er voksne individer som uansett ikke driver med sånt, det er fordi asiatene våre ikke kjønner konseptet, og når fire stykker i det sosiale navet ikke driver med det, da utraderes det.
Sånn her blir det da. Martin sier ovverasket til Ploy at åja, er du eldre enn Ho Yong? Jeg synes hun ser eldst ut hehe men det må du ikke si til henne!
Hvorpå Ploy snur seg og roper dette tvers over klasserommet.
Martin rødmer forskrekket.
Eller Luna sier at Sam sier at nå har jeg sannelig nok plass der bak i klasserommet, og jeg som nordeuropeer skjønner at dette mente Sam egentlig ikke at jeg skulle få høre. Sam rødmer forskrekket. Sånne ting.
Og det er så åpenbart ikke vondt ment. Ingen intrigesentrum som slynger rundt seg med hemmeligheter, bare god gammeldags ærlighet.
Som når Shuzhen sier til meg You hair very nice! But not backside, it's so flat!

Eller som da jeg kom på skolen i dag, etter å ha vært hjemme og vært syk noen dager: Jeg møter Ploy, som spør hvor jeg har vært og som legger til
"And you look so terrible! So pale and nose SO red! Ahhhh!"
og legger til
"pooor you!" og leier meg bort til plassen min.


(*sånn snakker jeg bare til kurdere altså, blondsvensker får ærlig talt lære seg litt mer norsk)
**og skjønte alle at i den sammenhengen var det jeg som var utlendingen? Ja, det gjorde dere vel. Unnskyld.