Vet dere, vi både fant og husket tante Mina. Det må være første året på jeg vet ikke hvor lenge at hun får lys på grava på julaften. Da ble hun nok glad tenker jeg.
I år fant vi ikke onkel Basse, derimot. Gud vet hvor han har gjort av seg. Vi fant onkel Svend, og han hadde ikke lys på sin grav, så da lot vi den stå mørk, og håpte at noen av hans barn tenkte på å se etter onkel Basse også.
Man kan jo håpe.
Og ellers fant vi alle. Sjøl om jeg på et ugunstig tidspunkt stakk av med lommelykta.
Og jeg tok ikke et eneste bilde på kirkegården. Og det er litt bra. man blir litt sliten av å skulle dokumentere, og uansett ende opp med dårlige bilder. Og ikke har jeg tenkt å forklare hvor vidunderlig vakkert det er å være der, i mørtna, med sånne små grotter av lys foran gravsteinene inni skogen, og folk som traver rundt og leter etter slekt og venner som har forlatt oss. Ja. Der gikk jeg visst i fella. Men det er det fineste på hele julaften.
god jul til alle, både i over- og underjordsdrift.
1 kommentar:
sTyrt
Legg inn en kommentar