Skrekken. Skrekker.

Da jeg gikk på Konstfack i Stockholms by, var det en dag under lunsjen at noen tok opp dette å være redd for ting. Sånn som at noen er redd for høyder og kineseren var redd for spøkelser og andre ikke liker å fly. Jeg sa at jeg var redd for bjørn. Og det syntes alle var et dårlig svar, for bjørn er jo farlig.
Og jeg skjønner jo reaksjonen, men man må huske at det er byunger dette. De er ikke vant til å gå i skogen.
Jeg er jo ikke redd for at det skal stå en bjørn bak hjørnet ved bokhandelen, eller på verandaen til Sentrum, jeg er redd for at den skal komme og drepe meg når jeg er i skogen. Og så kan man si, ja det er jo vanlig at det er bjørn i skogen, og den er fortsatt farlig, så det er ikke spesielt ulogisk å være redd for bjørn. Men: jeg går rundt og tenker veldig mye på bjørn. Jeg vil ikke være alene i skogen for jeg er bjørneredd. Og det er jo selvsagt fordi den er farlig men det er det jo å styrte med fly også, om dere skjønner. Skrekken står egentlig ikke i proposjon med faren. Selv om bjørn er farlig.
Prøvde jeg å formidle til disse byungene. Og jeg vet ikke om jeg klarte det.

Jeg er også redd for havet. Litt på samme måte som for bjørn, men ikke helt likt. Jeg er ikke redd for havet i seg selv, jeg har aldri våknet fra en drøm der jeg står og steker pølser på kjøkkenet og så snur jeg meg og så ser jeg at der står havet utenfor vinduet og jeg må skynde meg å låse alle dører, sånn som jeg ofte drømmer om bjørner. Jeg liker bare ikke å være på havet. Og det må man jo, hele tiden. Og da blir jeg sur og stresset og redd, og tenker bare på hvor stort der er og på alt som er under oss og det er kaldt og fullt av torsk. Særlig det der med torsken henger jeg meg veldig opp i. The Stig trodde lenge at jeg var redd for torsk, for det var vel sånn jeg prøvde å forklare det. Men jeg er ikke så fryktelig redd for matfisk, bare når den er i kombinasjon med havet. Under båten. 

Det er rart det der når man er redd man kan liksom fortsatt tenke logisk men logikken er en annen.
Jeg kan godt være redd for havet på vegne av andre også. Hvis noen er ute og fisker for eksempel, så kan man jo forsøke å berolige seg selv med at de er båtvante og kjent i området og aldri tar teite sjanser og at det er strålende vær. Men! Hva om det kommer en hval og velter båten?!? Eller de får ei kjempekveite og ikke klarer å kutte tømmen og blir dradd rakt ut på storhavet?!
Sannsynligvis gjør det ikke det, men sannsynlighetsberegning hører liksom ikke med i regnskapet om man har en skrekk. Det er mye mer basert på alle tenk-om. Og jeg er jo utstyrt med i overkant mye fantasi. Det kan ha sine ulemper.

Jeg ramset vel ikke opp alt dette da vi snakket om dette, jeg tror jeg nevnte veps kanskje, som jeg ikke liker, og da var det noen som ble veldig overrasket over at jeg gikk rundt og var redd for ikkefarlige ting, for jeg virker liksom så kul med alt og rasjonell alltid. Som om jeg har oversikten. Og det er jo også sant. På en måte. 
For bor man i Stockholm er bjørnefrykt ikke et naturlig samaleemne. Det er tilogmed ganske vanskelig å forklare.
Hadde jeg vært redd for reduksjonslinjaler og tegnepapir, da hadde nok ikke folk trodd at jeg var kul og rasjonell. Men jeg er redd for hav og bjørn.

Og jeg klarer ikke helt å synes det er teit. Jo, å være redd for veps er litt teit.  Men selv om både bjørn og hav legger forholdsvis mye demper på gledene man kunne ha hatt, klarer jeg ikke å synes at jeg selv er teit som er redd for havet. Det er jo HAVET!
Så tenker jeg at det er sånn det er. Jeg er redd for saker. Det skyldes nok overutviklet fantasi og forestillingsevne. Så får man et par skrekker på kjøpet.
Det er ikke unaturlig å være redd for farlige ting, men det er litt slitsomt når man bruker enormt mye energi på å se for seg det verste hele tiden. Det er litt som å betale inn en forsikringspremie som årlig er ti ganger høyere enn det du noengang kommer til å få ut i forsikringsoppgjør. Ikke særlig rasjonelt. Kanskje litt teit. Men i bunn og grunn ikke teit heller. Men uten tvil en litt dårlig ordning.